Robert De Niro og Gérard Depardieu i Bernardo Bertoluccis «1900».

Omakase

Omakase #5: Bernardo Bertolucci

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Bernardo Bertoluccis 1900 vises fra og med torsdag 12. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (NB: Cinematekene i Oslo og Bergen er stengt fra tirsdag 10. november, som følge av kommunenes smittevernstiltak.)

I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.

*

Den italienske mesterregissøren Bernardo Bertolucci gikk bort i 2018, 77 år gammel, men etterlot en mangfoldig filmografi, som fortsatt fascinerer og provoserer. Nå i november hentes hans fem timer lange episke storverk 1900 (1976) frem av de digitale cinematekene rundt om i landet (med visninger fordelt på to deler), og i den anledning har vi satt sammen en supplerende meny med Bertolucci-klassikere.  

Bertoluccis mest berømte filmer er ikke bare åpenbare anbefalinger, de er også å regne blant filmhistoriens fremste (og vakreste) verk: og selv når man har servert Fascisten («Il Confirmista», 1970), 1900 (1976), Oscar-vinneren Den siste keiseren (1987), og regissørens «late masterpiece» The Dreamers (2003), gjenstår en rekke høydepunkter på kjøkkenet, om menyen skulle bli utvidet.

Bernardo Bertolucci ble født i 1941, og med hans bortgang mistet kulturen et av de siste gjenlevende ikonene fra generasjonen som bidro til å skape en gullalder for italiensk film på 1950-, 60- og 70-tallet. Bertolucci ønsket tidlig å bli poet som sin far, Attilio Bertolucci, men etter litteraturstudier i Roma tok han steget inn i filmbransjen da han fikk jobb som assistent til Pier Paolo Pasolini under innspillingen av Accatone (1961).

Derfra gikk det raskt videre til at Bertolucci allerede i 1962 spillefilmdebuterte selv, med La cammore secca, som hadde premiere på filmfestivalen i Venezia. I 1964 ble hans andre spillefilm, Prima della rivoluzione, presentert i Kritikeruken i Cannes, og i løpet av få år ble Bertolucci regnet som et av Italias fremste nye regissørtalenter.

Bernardo Bertolucci i dokumentaressayet «Bertolucci on Bertolucci» (2013).

Med mesterverket Fascisten og den sensasjonelt kontroversielle Siste tango i Paris (1972) befestet Bertolucci på starten av 1970-tallet sin posisjon som arvtager og videreformidler av den europeiske filmens glansdager på 1960-tallet, og det skulle vise seg at han klarte kunsten å balansere en karriere forankret både i Hollywood og Europa.

Hans episke storverk 1900 ble laget blant annet med penger fra Paramount Studios, men selv om regissøren flyttet til Los Angeles på starten av 1980-tallet og allerede hadde vært Oscar-nominert to ganger, var det først i 1987 han ble behørig omfavnet av akademiet. Den siste keiseren ble en enorm suksess, som vant alle de ni Oscar-prisene den ble nominert til (inkludert beste regi til Bertolucci), og som på tross av sin påkostede produksjon spilte inn mer enn det dobbelte av budsjettet.

På 1990-tallet og 2000-tallet fortsatte Bertolucci å gi seg i kast med en rekke forskjellige type prosjekter, og selv om ikke alle står seg like godt, har The Dreamers fra 2003 rukket å bli en tungt anerkjent film fra siste periode av regissørens karriere, og ble senest våren 2018 trukket frem av mange som en av de beste filmene om studentrevolusjonen i Paris i 1968.

Det går alltids an å eksperimentere også på italiensk restaurant, men når klassikerne er så gode som de er i det italienske filmkjøkken, er de vanskelig å omgå.

Prego!

*

Antipasti

Som smakebit før det mettende måltidet nedenfor, byr vi på en filmatisk cicchetti – en herlig liten brødbit av en kortfilm, regisssert av Bernardo og hans bror Giuseppe på slutten av 1980-tallet, da fotballstormakten Italia gjorde i stand alle tenkelige nasjonale og kulturelle delikatesser før verden skulle rette blikket sitt mot dem under VM i fotball 1990.

Kortfilmantologien 12 registi per 12 città («Tolv regissører for tolv byer», 1989) ble produsert av det statlige italienske filminsituttet Istituto Luce, og hadde som formål å portrettere (og promotere) de tolv byene som var vertskap for fotballmesterskapet. Ved siden av Bertolucci-brødrene ble blant annet også Michelangelo Antonioni («Roma»), Lina Wertmüller («Bari»), Franco Zeffirelli («Firenze») og Ermanno Olmi («Milano») invitert til å bidra.

I sitt lille portrett av Bologna lar Bertolucci-brødrene et knippe barn geleide oss gjennom byens gater, piazzer og monumenter, mens de leker gjemsel. Man kan bli fristet til å tenke at dette er en skildring inspirert av deres egen barndom, men Bertolucci-ene vokste opp i Parma, som riktignok er i samme region (Emilia-Romagna). Filmen er ikke tekstet, men har bare noen små dialogbiter på italiensk, og gir helt fint mening selv uten språklig ekspertise:

~~~

Primi

Fascisten («Il conformista») står helt der oppe på hylla blant tidenes vakreste filmer. Basert på en roman av Alberto Moravia, har Bertolucci smidd en adaptasjon med så pustberøvende bilder og stemninger at det kan gå kaldt nedover ryggen på enhver som slipper denne filmen inn i spisestuen.

Fascisten er i sin grunnmur en iskald politisk thriller, så det er bemerkelsesverdig hvor varm og delikat den tar seg ut på skjermen (eller lerretet for de heldige). Vittorio Storaros banebrytende fotoarbeide er en opplagt hovedattraksjon; måten han bruker lys, skygge og farge for å fortelle historien gir filmen et unikt uttrykk.

Det er en krevende, intrikat film som beveger seg i tid og rom, og en kjennskap til nyere historie – i det minste en overfladisk kjennskap til fascismen i Italia i tidsepoken – er kanskje nødvendig for å få fullt utbytte av dens mange fasetter. Bertolucci har aldri vært redd for å ytre seg politisk, men Fascisten er først og fremst en karakterstudie, der Marcello Clerici (Jean-Louis Trintignant) sin tilpasningsstrang til samfunnet er den røde tråden. Så får politikk og fortrengt seksualitet komme som krydder i en salig blanding av surrealistisk symbolikk og grå realisme. Det er mennesket som er i sentrum.

Se filmen hos iTunes (digitalt, leie kr. 19,-/kjøp kr. 25,-)

~~~

Secondi

1900

1900
Frankrike, Italia, 1976

1900 (eller Novecento) er den siste filmen i en slags fascist-trilogi som begynte med mesterverkene Edderkoppens strategi («Strategia del ragno») og Fascisten. Med 1900 setter Bertolucci seg som mål å male ut den historiske konteksten fra disse, ved å studere relasjonen mellom to barndomsvenner på hver sin side av klassegjerdet på et stort gods. I voksenlivet krysser de to sine spor politisk, for så å ende opp langt unna hverandre – ikke rent ideologisk, men i hvordan livet faktisk leves.

I de to første timene, som er filmens beste, er skildringen av gårdsarbeidernes hverdagsliv så sensuelt vakker og samtidig rå at man raskt tenker på hvor viktig Bertolucci har vært for to av samtidens fremste italienske auteurer, Luca Guadagnino (Call Me By Your Name) og Alice Rohrwacher (Lykkelige Lazzaro). Vittorio Storaros kamera mestrer både å fange det skjøre, rote seg ned i skitt og ta innover seg den veldige skjønnheten i de solvarmede landskapene.

1900 er Bertoluccis «euro panna cotta», fem og en halv time fylt av ambisjoner, håp, hjerte og vilje. Når formen blir sprekkeferdig av alt innholdet den er stappet med, og etter hvert faller sammen, skjer det på en måte som vekker fascinasjon og beundring (Ridley Scotts 1492 og Oliver Stones Alexander er andre slike tilfeller). Skuespillerne er hentet fra store deler av verden og snakker med hver sin aksent – eller med helt andre stemmer, om man ser den italienskdubbede versjonen. Robert De Niro og Gérard Depardieu er stort sett nyanserte, mens Burt Lancaster og særlig Donald Sutherland spiller et slags kabukiteater. Den vørdsløse miksen bidrar til at deler av filmen mister takten, men hver gang man frykter at 1900 skal dundre i bakken, reiser den seg med sjokkerende briljante enkeltsekvenser.

Og selv om Bertolucci var marxist på sin hals, er ikke filmen propaganda. Slutten ligner en skillingsvise om to gamle menn som bryter håndbak over gamle uenigheter; det er ikke alltid forskjellene er så tydelige som partene tror. Bertolucci var for øvrig bare 35 år da han laget 1900, hans 7 (!) film.

Se filmen i en kinosal hos de digitale Cinematekene (sjekk visningstider hos ditt lokale cinematek). Filmen er også tilgjengelig for kjøp på fysisk format hos Platekompaniet.

~~~

Den siste keiseren

den-siste-keiseren
Frankrike, Italia, Storbritannia, 1987

Den siste keiseren skulle bli Bertoluccis siste internasjonale sensasjon – den sanket hele 9 Oscar-statuetter i sin tid (inkludert beste film, regi og manus), og er en fascinerende fusion-rett av en verdenspudding. Skjemmet av den engelske dialogen, som vokser i munnen på de kinesiske skuespillerne, men likevel sikret evig plass i historien takket være Vittorio Storaros lyssetting og japanske Ryuichi Sakamotos musikk – og fordi filmen fikk tillatelse til å gjøre opptak i Den forbudte by i Beijing.

I sin utpreget seremonielle, impresjonistiske første halvdel peker den frem mot Sofia Coppolas Versailles-portrett Marie Antoinette (2005). Bertoluccis teft for erotikk fremstod aldri mer leken og oppfinnsom enn her – kanskje fordi produksjonen var så påkostet at han ble nødt til å være subtil.

Se filmen hos HBO Nordic (digitalt, abonnement)

~~~

Dolce

The Dreamers

the-dreamers
Frankrike, Italia, Storbritannia, 2003

Vi avslutter med Bertoluccis «late masterpiece», eksplisitt erotiske The Dreamers, som vekker assosiasjoner til Siste tango i Paris.

The Dreamers velter seg i filmhistoriske referanser, fra Bresson til Godard (Bertoluccis store forbilde, ved siden av Pasolini), på en utilslørt måte for å bygge en drømmeverdenen for rollefigurene, spilt av Michael Pitt, Louis Garrel og en fremragende Eva Green. Triangelet iscenesetter sitt eget politiske sekstiåtter-opprør ved å hengi seg til dekadent forfall mellom de fire veggene til en staselig parisisk bygårdsleilighet, som var det en hippie/hipster-versjon av Jean Cocteaus evigunge De skrekkelige barna («Les Enfants Terribles»).

Se filmen på fysisk format, tilgjengelig via Amazon eller eBay.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Trond sier:

    Veldig trist at Cinemateket måtte stenge, for jeg hadde virkelig sett fram til endelig å få sett 1900. Det er en type film man aldri tar seg tid til å se hjemme, så dette var den perfekte muligheten.

    Det er noe eget med slike historiske filmer som tar sosialister og kommunister på alvor og som ikke bare reduserer de til naive idealister eller fanatiske ekstremister. Andre eksempler på dette er Ken Loach sine «søster-filmer» Land and Freedom og The Wind That Shakes the Barley, selv om disse kanskje har mer overtydelige budskap enn det 1900 har.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>