Filmfrelst #102 – Topp 10 tidenes beste filmer

Filmfrelst

Filmfrelst #102: Sight & Sound og tidenes 10 beste filmer – Gjest: Joachim Trier

I sommer offentliggjorde det britiske filmtidsskriftet Sight & Sound 2012-utgaven av sin legendariske kåring av tidenes beste filmer – The Greatest Films of All Time – som de har gjennomført hvert tiende år, helt siden 1952.

Et knippe norske filmfolk – kritikere, akademikere og regissører – var invitert til å avgi stemme i tidsskriftets massive innsamling av meninger, fra totalt hundrevis av spurte fra hele verden, og da vi bestemte oss for å diskutere kåringen i denne episoden av Filmfrelst inviterte vi med oss regissør Joachim Trier som gjest. Joachim takket ja, og panelet i episoden for øvrig består av Karsten og Lars Ole fra Montages-redaksjonen.

Joachim Trier

Ikke bare er Joachim Trier en av de norske regissørene som avga stemme i Sight & Sound-kåringen (de to andre er Erik Skjoldbjærg og Arild Andresen), han er også en av de mest dedikerte cineastene vi kjenner i det norske filmmiljøet – og dessuten en person vi lenge har ønsket å invitere med på Filmfrelst. Ettersom dette har blitt en rimelig tettpakket spesialepisode, der vi både fokuserer på og diskuterer det faktiske innholdet i Sight & Sound-kåringen samtidig som vi går gjennom våre personlige lister, har vi i tillegg laget en innholdsfortegnelse nedenfor – slik at det for dere lyttere også er mulig å høre på spesifikke biter av episoden.

Når det gjelder kilden til kåringen – sjekk ut kritikernes topp 250 og regissørenes topp 100 hos Sight & Sound for flere detaljerte begrunnelser, og utvidete listeoppføringer.

*

00:00-01:00 – Introduksjon av episodens tema og gjest, regissør Joachim Trier.

01:00-12:30 – Gjennomgang av forutsetninger for og problemstillinger rundt Sight & Sound-listen, og utfordringene rundt kanonisering generelt.

12:30-23:30 – Opplesning og diskusjon rundt kritikernes Topp 10-liste.

23:30-39:00 – Opplesning og diskusjon rundt regissørenes Topp 10-liste.

39:00-50:00 – Joachim presenter sin Topp 10-liste.

50:00-01:38:00 – Film for film gjennomgang av titlene på Joachims liste.

01:38:00-02:10:00 – Karsten presenterer sin Topp 10-liste.

02:10:00-02:44:00 – Lars Ole presenterer sin Topp 10-liste.

02:44:00-02:49:00 – Oppsummering.

Hør hele episoden:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 38 kommentarer

  1. Anders Haavie sier:

    NYYYYDELIG. 2 timer og 30 minutter herlig nerdestoff. Takk for knall innsats folkens, og veldig fint å se at dere har invitert norges klart beste regissør.

  2. Aleksander H sier:

    Kan dette lastet ned til telefon?

  3. Anders: Godt å høre at den falt i smak.

    Aleksander: Podkasten kan lastes ned, ja – enten via iTunes eller fra direktelink. Deretter kan du overføre til telefon.

  4. Lars Klevberg sier:

    Har ikke sett Vertigo, men så traileren nå, og jeg dro resolutt kjensel på “tak-scenen”, der de hopper fra tak til tak. Den minnet meg om tak scenen i starten på The Matrix. Noen vet om Wakowskis siktet til den i filmen?

  5. Pedro sier:

    Utrolig kult med Joachim som gjest!

  6. Alex sier:

    Hvordan kan Trier hylle von Trier samtidig som han kritiserer Lilja 4-ever? Von Trier spiller minst like sterkt på det Trier kritiserer Moodyson for i filmer som Dogville, Dancer in the Dark og Breaking the Waves.

    Lettere absurd.

  7. Asle Thu sier:

    Fint at dere går igjennom kåringen og går igjennom dette på en grundig måte. Men når dere presanterer det dere synes er tidenes beste film trodde jeg selvfølgelig det var de filmene dere liker best uansett sjanger, årstall og andre ting. Det hørtes ut som om det var viktigere å presantere en liste sammensatt av ulike sjangre og hva som er de viktigste filmene. En annen ting, det hørtes ut som om dere var enige om det meste men når det kom noe dere var uenige om ville dere ikke diskutere det. Det hadde vært kjekt og hørt hvorfor Trier ikke liker den filmen. Ellers takk for en fin episode

  8. Petter N sier:

    Det var jo interessant nok dette. Nye lyttere bør imidlertid være advart om at synonymordboka kan være nyttig å ha ved siden av seg før man trykker på play.

  9. Jørgen Lien sier:

    Vidunderlig episode, dette. Jeg satte for min del veldig stor pris på nettopp den grundige diskusjonen av forutsetningene for hva en slik liste kan og bør si. Mitt eneste irritasjonsmoment var faktisk den stadige harpingen på at podcasten ikke måtte bli for lang. Stol på lytternes tålmodighet.

  10. Trolljegerlend sier:

    Dette er kanskje tidenes beste filmfrelst-episode. Tettpakket, god og variert filmprat. Gøy med Joachim som gjest, savnet litt mer historier fra filmmiljøet (morsomt med Ridley Scott historien), selv om dette strengt tatt var en temaepisode. Fortsett sånn.

  11. Strålende episode! :) Kan dere, uten å avsløre det for de som ikke har hørt Podcasten, liste opp alle tre sine lister, i kronologisk rekkefølge? JT sin ligger jo på BFI, men hadde vært fint å ha listene her på siden. Det er av og til vanskelig å følge rekkefølgen utfra podcasten.

  12. Tommy L. sier:

    Flott podcast. Kult å ha med Trier også!

    Min topp 10 (sånn ca. nr 1 til 10.plass)

    Raging Bull (Scorsese)
    Seven Samurai (Kurosawa)
    Ordet (Dreyer)
    Eraserhead (Lynch)
    Barry Lyndon (Kubrick)
    Vertigo (Hitchcock)
    Det sjunde Inseglet (Bergman)
    The Great Dictator (Chaplin)
    Stalker (Tarkovsky)
    Week End (Godard)

  13. Sigurd sier:

    Kan dere publisere listene deres i tekstformat?

  14. Andreas Moss sier:

    LOL @ Lilja-4-Ever harselasen til J. Trier. For så vidt litt enig. Det er jo en ganske ensidig propagandisk behandling av trafficking, til tross for at det kanskje ikke er det verste temaet å bli ensidig på. Likevel.. Den maler seg litt inn i et hjørne som en politisk anti-trafficking nedoverspiral film på bekostning av et nyansert portrett av virkeligheten og hvordan mennesker naturlig er, så det blir litt spekulativt. Klart, Moodysson kan jo har gjort dette med hensikt på et eller annet vis. Personlig har jeg likevel alltid følt den er litt for manipulerende for å sette den veldig høyt. Er andre filmer av han jeg synes er langt bedre.

  15. Lars Klevberg sier:

    Fantastisk retoriker.

  16. Jan Helge sier:

    Tidenes topp-10 ifølge meg:

    1. Au hasard Balthazar (Robert Bresson, 1966)
    2. Touch of evil (Orson Welles, 1958)
    3. Blade Runner (Ridley Scott, 1982)
    4. Contempt (Jean-Luc Godard, 1963)
    5. Taxi Driver (Martin Scorsese, 1976)
    6. L’Atalante (Jean Vigo, 1934)
    7. Tokyo Story (Yasujirô Ozu, 1953)
    8. Ordet (Carl Dreyer, 1955)
    9. Sunrise: A Song of Two Humans (F.W. Murnau, 1927)
    10. A woman under the influence (John Cassavetes, 1974)

  17. Jon Bay sier:

    Hei, Montages! Ikke vær redd for å kjede lytterne. Dere henvender dere til filmnerder – ikke VG-lesere som sjonglerer syv faner og en videosnutt av en hund som snubler ned en gardintrapp.

    Filmnerder er såpass rare at de kan finne på å høre andre filmnerder de ikke kjenner prate i timesvis om film de kanskje eller kanskje ikke har sett. Så hold samtalen i gang så lenge dere gidder.

    Ellers var dette en utsøkt podcast. Håper på flere spennende gjester i fremtiden – og enda mer konflikt! Sett Trier på plass når han rakker ned på favorittfilmen; det er i krysningspunktet av motstridende meninger de virkelig interessante tankene dukker opp!

  18. Eric Vogel sier:

    Denne episoden var virkelig interessant og underholdende i både sin bredde, dybde og lengde. Bra jobba, gutter!

  19. Ole Olesen sier:

    Er det bare jeg som synes Trier og Oslo 31. august er oppskrytt? Ja da, han har sett en del nybølgefilmer, men man ser det overhodet ikke i filmen, som virker tam, konvensjonell og ikke minst forferdelig selvhøytidelig. Jeg klarer ikke like noen av figurene i filmen. Men det handler kanskje mer om Oslo enn om filmen, for Oslo er heller ikke en by kjent for sine trivelige innbyggere. Føler ikke hovedpersonen er særlig troverdig som narkoman heller. nå mener jeg ikke at intellektuelle ikke kan ha rusproblemer, føler bare noe skurrer med karakteren. Synes det hele virker som et platt oppgulp av en som nettopp har oppdaget nybølgen, og som er forelsket i sine egne dialoger og karakterer.

  20. Ole Olesen sier:

    Forresten kjedelige lister. Forventet mer.

  21. Kristin sier:

    Veldig spennende episode! Ble også nysgjerrig på de tidligere kåringene til Sight&Sound… har det blitt skrevet noe om hvordan disse har endret seg opp gjennom årene?

  22. Renate Hvalstad sier:

    Fantastisk podcast, overhodet ikke for lang. De fleste lytterne hadde gladelig hørt en time eller to til!

  23. Christian sier:

    Enig, slike podcaster kan ikke bli for lange, ikke bekymre dere for det – hadde vært interessant å høre lengre diskusjoner om filmer dere var uenige om. Det beste med å høre dere snakke om film er at jeg får veldig lyst å se film. Filmer som jeg har hatt i hylla i flere år får plutselig nytt liv, nye perspektiver som jeg ikke har tenkt over og jeg får lyst å se dem på nytt. Og 3 nye filmer ble bestilt under podcasten. Jeg håper virkelig disse podcastene kommer OFTERE, stå på! :)

  24. kikki gulliksen sier:

    Hørt hele podcasten 4 ganger. Superinspirerende, jeg drikker av kunnskapen deres. Får bare ikke nok….
    Ekstra stas med Joachim i studio. Morsomt at han nevnte ” Heat” som er en av mine favoitter,
    Gjeder meg til å oppdatere meg på alle de filmene jeg ikke har hørt om ,som nå er bestilt.

    Tusen takk for at dere deler av deres innsikt og passion! <3

  25. Daniel Flyum Neira sier:

    Er det fortsatt folk som kan svar her? Jeg forstår virkelig ikke hvorfor Vertigo er så høyt oppe på listen. HVORFOR avsløres twisten i filmen ved starten av tredje akt? (Brevet, når Stewart møter Novak igjen) HVORFOR?

  26. Dag Sødtholt sier:

    Daniel, det er ganske vanlig i Hitchcock at publikum er ment å vite mer om det som foregår enn hovedpersonen. Ved å avsløre “vrien” så tidlig blir vi mer bevisst på det absurde i at hovedpersonen forsøker å gjenskape kvinnen han en gang elsket, som i tillegg i utgangspunktet var en illusjon iscenesatt av skurken i filmen. A vente med “vrien” helt til slutt vil bare innebære til en billig overraskelse, som i dusinvis av andre “twist”-filmer. Hitchcock vil noe mer enn å være en slik sjangerfilm, og det er da derfor, i tillegg til filmens skjønnhet, eleganse, stemning, filmmusikk etc etc), den kommer så høyt opp i alle kåringer.

  27. Daniel Flyum Neira sier:

    Hei, Dag. Jeg skjønner hva du skriver, men jeg er dypt uenig i at det var et bedre valg, til tross for at å gjøre det motsatte vil være som i “dusinvis av andre “twist”-filmer”, som du så fint banaliserte det.

    Jeg synes det absurde i at han prøver å gjenskape sin tidligere kjærlighet er like sterk om du tar bort twist-avsløringer. Filmen bygger opp til noe som jeg får innfridd i starten av tredje akt, og da sitter jeg gjennom resten av filmen og irriterer meg for hvorfor jeg fikk det avslørt, istedenfor å glede meg til å se hvordan Stewart reagerer, for det synes jeg ærlig talt var ganske åpenbart.

    Jeg synes ikke å vente med avsløringen er en billig overraskelse i det hele tatt. Filmen er såpass sterk på alle områder at det skal mye til for å finne frem noe “billig”. Filmen hadde i mine øyne blitt mye bedre om vi hadde klart å holde oss subjektive til det Stewarts karakter ser hele veien. Da hadde jeg fått det slaget i magen på slutten, som jeg nå egentlig aldri fikk. Da snakker vi THRILLER!

    Hvorfor kaster Novak seg ut av tårnet på slutten? (Det er kanskje det eneste billige jeg klarer å finne i filmen). Jeg skjønner at karakteren må dø, men ærlig talt, det var ikke kreativt eller sjokkerende i det hele tatt.

    Jeg forstår at Hitchock ville eksperimentere, men denne gangen må jeg si at klassisk dramaturgi trakk det lengste strået. Tidenes beste film? Det er ikke Hitch’s beste engang.

  28. Daniel Flyum Neira sier:

    Hadde satt stor pris på å høre hva podcastmedlemmene som hadde denne på sin liste har å si om filmen. Jeg føler at den ble forbigått i podcasten, og at filmens kvaliteter var sett på som en selvfølgelighet? Mulig jeg glemmer nå, det var en veldig lang podcast.

    Beste podcasten jeg har hørt, forøvrig.

  29. Dag Sødtholt sier:

    Daniel, det jeg mener du gjør feil er at du insisterer på å se på filmen som en thriller. Hitchcock er ikke ute etter å gi deg noe slag i magen her, filmen opererer på et helt annet plan, og det er da derfor den stadig ender opp på folks lister over “best ever”.

  30. Daniel Flyum Neira sier:

    Jeg er uenig i at Hitchcock ikke er ute etter å gi meg et slag i magen, for det er han i de fleste av sine filmer. Min mening forblir at filmen ikke er gå god som den kunne vært, og jeg har faktisk vurdert å lage en fan-edit hvor jeg fjener flashbacket og brevet i starten av tredje akt, akkurat slik jeg har fjernet slutten på The Sicilian Clan med Jean Gabin som dreper Alain Delon.

    Og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Kim Novak hoppet ut av tårnet på slutten.

  31. Dag Sødtholt sier:

    Problemet med resonnementet ditt er at hvis Hitchcock hadde ønsket å gi deg et slag i magen i denne spesifikke filmen, hvorfor gjorde han det ikke da? Tror du at han ikke skjønte at å avsløre vrien så tidlig ikke er i samsvar med et slikt ønske? (Og tror du at han også i en film som The Wrong Man ønsket å gi deg et slag i magen?) Din insistering på å se på filmen som en thriller fører deg igjen på villspor.

    (Det er forøvrig uklart hvorfor Kim Novak faller i døden. Hun kan ha mistet fotfestet ved overraskelsen av at nonnen dukker opp. Det er veldig flertydig. Uansett skaper det en poetisk ironi ved at hovedpersonens ønske om å gjenskape sin avdøde elskede fører til at hun også denne gang faller i døden.)

  32. Erik Vågnes sier:

    Helt enig, Dag. Jeg vil bare skyte inn at når det gjelder Novaks fall i døden fullender det filmens sirkulære oppheng. Filmen er stappfull av sirkler, vortex’er og har en sirkulær form. Ting blir gjentatt, kommer tilbake, hjemsøker. Det repeterer også begynnelsen hvor Stewart bevitner politimannens fall fra taket (fordi politimannen falt i døden mens han prøvde å hjelpe den dinglende Stewart, kan man også si at Stewart er også indirekte skyldig i denne personens død- dermed gir det et frempek til Stewarts videre implikasjoner i ha Judy Bartons fall på slutten).

    Vertigo er svimlende mangefasettert og overskrider rene sjangerøvelser, som Daniel etterlyser. Jeg er overbevist om at slutten er helt, helt perfekt.

  33. Daniel Flyum Neira sier:

    Han forsøkte å gi meg et slag i magen, men forsøket hans mislykket i mine øyne da dette bare er 70% av hva det kunne vært.

    Insisteringen min går ut på at filmen burde vært en thriller, vi skulle ventet med twisten til slutt, og det ville da vært en bedre film. Den eksperimentelle dramaturgien ødelegger i dette tilfellet og gjør at filmen ikke fyller sitt potensiale.

  34. Dag Sødtholt sier:

    Du insisterer altså på at Vertigo hadde vært en bedre film hvis det hadde vært en thriller, istedet for den rike filmen hvis mange fasetter gjør at et meget stort antall mennesker over hele verden holder den for noe av det ypperste av filmkunst menneskeheten har frambrakt. Forstå det den som kan. Det høres iallfall ikke logisk ut for meg. Jeg anbefaler at du tar en del søk på nettet – det burde være lett for Vertigo er kanskje den mest omskrevne filmen noensinne – for å sette deg inn i de kvalitetene mange mener den vitterlig har.

  35. Daniel Flyum Neira sier:

    Det er nettopp det der du driver med nå kanonisering handler om.

    Jeg snakker om hva jeg synes om filmen, og du kommer med en lekse om at hele verden liker filmen, og ber meg søke opp filmens kvaliteter for at jeg så vil få en slags åpenbaring om at jeg tar feil? Nei, ærlig talt, det er det dummeste jeg har hørt. Det er ikke en naturlov at Vertigo er en superbra film.

    Og nei, det er ikke “enten” en thriller eller “den rike filmen” den er nå. Den forandringen jeg etterlyser i filmen hadde ikke tatt bort noe av det som gjør filmen rik, tvert imot hadde filmen kun blitt bedre.

  36. Daniel Flyum Neira sier:

    Og hvorfor ber du meg i det hele tatt å “søke opp” filmens kvaliteter? Jeg har aldri påstått at filmen er dårlig. Jeg liker filmen veldig godt. Jeg har sagt at:

    1. Filmen kunne vært bedre.

    2. Det er ikke Hitchocks beste film.

    Det kan godt hende jeg har virket veldig negativ til filmen i formuleringene mine så hvis du har fått inntrykk av at jeg synes det er en dårlig film til tross for at jeg har skrevet at jeg liker filmen så er det feil.

    Når det gjelder det jeg mener er galt med filmen så er det som sagt twist-avsløringen.

    Slik den er nå får vi vite sannheten om hva om skjedde i tårnet ved tredje akt. Hva venter vi på da? Jo, vi venter på å se hvordan Stewart reagerer når han også får vite det.

    Slik det skulle vært:
    Vi får twisten på slutten når vi er i tårnet igjen.

    Grunnen til at jeg mener dette hadde vært bedre er fordi det er mer spennende for oss som ser på å ikke vite mer enn hovedkarakteren. Det er spennende fordi vi lurer på om Kim Novak er samme karakter hun var tidligere. Hva er det som egentlig skjer? Mysteriet bygger seg opp. Spenning… Spenning!

    Resten av handlingen i siste akt der han gjennskaper sin gamle kjærlighet forbli slik den er nå, så vi mister ingenting. Vi får se Stewarts forvandling til et monster, akkurat slik det er nå.

  37. Som deltager i podkasten er det rimelig å kime inn her nå – selv om jeg ikke har sett Vertigo nylig, og allerede i sommer sultet etter et gjensyn.

    Jeg opplever at du argumenterer redelig for at filmen i dine øyne ikke er helt der oppe, Daniel, og ikke Hitchococks beste. I forkant av opptaket til denne podkastepisoden hadde vi nettopp lest opp og ned i Sight & Sound om filmens kvaliteter, og hvordan den i år oversteg Citizen Kane som tidsskriftets stemmeberettigedes valg av den som “tidenes beste film”.

    Kanonsering er én ting, subjektiv smak noe litt annet, men begge deler er ofte flytende, og oppe til debatt. Sånn sett veldig sunt at du utfordrer Vertigo sin posisjon nå. En av grunnene til at den ikke ble særlig detaljert gjennomgått i podkasten – kanskje noe forbigått? – var nok nettopp fordi vi følte at argumentasjonen hadde vært så voldsom i tidsskriftet og at de andre filmene (på våre egne lister, bl.a.) også fortjente et fokus.

    Noe av det mest betryggende for meg er at motstridende argumenter ofte motiverer meg til å ville oppsøke en film jeg mener er en kanonisering verdig – og ved å følge denne tråden de siste dagene har jeg definitivt behov for å gjense Vertigo. Vil derfor foreløpig ikke kime inn med kommentarer til sjanger- og twist-trådene dere har diskutert, men skal få reflektert over dette igjen i forbindelse med gjensynet. Så kommer det nok noe.

  38. Erik Vågnes sier:

    Daniel: Jeg tror Hitchcock på det tidspunktet Vertigo kom ut var lei av den samme gamle spenningsfilmen og ville tilføre prosjektet noe nytt. Mest sannsynlig fordi det var et veldig personlig prosjekt for ham.

    En mer tradisjonell twist på slutten hadde hatt en helt annen effekt på seeren. Måten Hitchcock har gjort det på fungerer som et perspektivskifte fra Stewart til Novak og vi får se hans besettelse fra hennes synspunkt ut filmen. Dette er essensielt for filmen da det utbroderer og viderefører filmens sentrale tema. Vi må vite at hun er skyldig, at hun faktisk er Madeleine, for at dette skal fungere og for at vi skal forstå at han prøver å omforme henne om til hennes tidligere “karakter/rollefigur” som hun har spilt ut for ham. Hun prøver å motstå, men Madeleine blir en forbannelse også for henne. Når vi får se hennes versjon av hendelsen og konspirasjonen, får Hitchcock i tillegg muligheten til å repetere visuelt nøkkelelementer fra handlingen (fallet, håret, carlotta-mytene etc). Hadde han gjort det på slutten, ville Judys fall blitt for tett med flashback-fallet og dermed tatt brodden vekk fra det. Repitisjonen av hendelsene og ikke minst av fallet er essensielt i denne filmen som er besatt av repitisjon og sirkler, som jeg tidligere nevnte.

    Hitchcocks grep forsterker dermed temaet om identitet, mens din sluttwist ville fokusert på filmens mordmysterie som Hitchcock tydelig mente bare var noe som skulle drive denne besettelseshistorien fremover og ikke være et hovedpoeng. Det slaget i magen du etterlyser dreier seg kun om det Hitchcock noe nedlatende kalte “who-dunnit”, om hvem morderen er og hvordan det har blitt utført; den store avsløring om hva som egentlig har skjedd. Slike filmer mente Hitchcock var platte, ensidige og lite spennende fordi fokuset bare var på plottmekanismer og ikke på de viktige temaene. De to valgene om avsløringen gir filmen forskjellige tonaliteter og jeg er hellig overbevist om at Hitchcock har valgt riktig.

    Jeg forstår at du kanskje følte deg skuffet, men kanskje Hitchcocks grep når alt kommer til alt gjør at filmen dveler mer med deg og gir den en rikere dybde fordi fokuset er så riktig. Som du kanskje vet var de fleste kritikere også skuffet av Vertigo når den kom, muligens av samme grunner som deg, men den er en film som bare vokser og vokser i ettertid. Kanskje grunnen til dette er fordi Hitchcock gjorde noen ukonvensjonelle valg?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>