Paul Verhoevens Elle har blitt gjennomsnakket og overanalysert siden Montages-redaksjonen så den under Cannes-festivalen i 2016 – på grensen til det utmattende. Men så er det da også et mesterverk tykt som en beholden lommebok, med mange lag både hva gjelder tematisk innhold og visualitet. Isabelle Hupperts figur fremstår ved første øyekast apatisk mens hun leker katt-og-mus med sin overgrepsmann, men hun er egentlig bare en katalysator for publikums eget moralske kompass. Som Lars Ole Kristiansen så presist formulerer det i sin omtale: «Verhoeven [lager ikke] «innoverfilmer», han lager «utoverfilmer». Det er ikke rollefigurenes, men tilskuerens psykologi som vekker hans interesse. Filmansiktene blir masker vi kan projisere tanker og følelser på, som navigerer oss rundt i fiksjonsuniversene – ikke som i en roman, snarere som avatarer i et dataspill.»
Derfor er det også den fandenivoldske iscensettelsen som vekker mest fornøyelse for garvede Verhoeven-fans som undertegnede. Om det er et lydklipp fra Micheles overgrepshyl til en mjauende, sort katt, den Home Alone-aktige julebelysningen i gaten mens hovedpersonen overvåker den potensielle overgripsmannen (syrlig religionskritikk) eller den stormfulle, romantiske innendørssekvensen med slamrende vindusbredder som likesågodt kunne vært hentet fra et Brontë-drama. For en 79 år gammel mann som knapt lager film lenger, er det hjertevarmende at Verhoeven fremdeles har så mye å komme med, og at han gjør det så deilig verhoevensk i samme slengen. Ingen annen film i 2017 er i nærheten av å tilby samme, rene filmglede som Elle.
Der kritikerne omfavnet overvurderte Jackie, er det ingen tvil om Neruda var årets beste Pablo Larraín-film for undertegnede, også dette et Cannes-bekjentskap fra gullåret 2016. Historien om den chilenske kommunistpoeten Pablo Neruda er elliptisk og selvbevisst fortalt, men med så mange lekende visuelle grep (rear projection, lens flares, noir-belysning osv.) at den tematiserer og problematiserer selve sannhetsbegrepet. Det er imidlertid hverken en ren pastisj- eller meta-film, men en flørt med flyt, rytme og energi. Særlig fornøyelig er Luis Gnecco i tittelrollen og Gael García Bernal som den tufsete privatdetektiven Oscar Peluchonneau. Larraín er best når den politiske eller institusjonelle kritikken tar mindre plass; derfor er Neruda kanskje hans beste film siden Tony Manero (2008).
James Grays dypdykk ned i den bolivianske jungelen er et usigelig vakkert landskapsportrett som gir både visuell og tematisk gjenklang i klassikere som Apocalypse Now (1979) og Aguirre, der Zorn Gottes (1972). Percy Fawcetts (Charlie Hunnam) utrettelige forsøk på å erobre de uregjerlige naturkreftene i søken etter den forgjettede oldtidsbyen Z kan minne litt om Leonardo DiCaprios monomane overlevelsesmanøvre i fjorårets beste film, The Revenant, men først og fremst er det filmens langsomme tempo, dvelende tablåer og fysiske tilstedeværelse som gir den kraft – kanskje i enda høyere grad enn regissørens forrige periodefilm, The Immigrant (2013). Filmens 2 timer og 20 minutter føles aldri i overkant.
Som forventet, ble Alien: Covenant nesten like radbrekket av fans som forgjengeren Prometheus (2012). For meg blir imidlertid dette et ekstra kvalitetsstempel – et slags bevis på at filmen vurderes på feil grunnlag. Ridley Scotts seneste innlegg i Alien-serien handler ikke bare om overfladisk historiefortelling, men om mengder av intertekstuelle referanser og stemningstablåer kommunisert via bilder og lyd. Den er både dypt filosofisk og grunt underholdende på en gang, slik all vektig science fiction bør være. Som jeg skrev i min omtale: «[Alien: Covenant] er en film som nyter av [Ridley Scotts] visuelle ferdigheter og som er grunnlagt på storslåtte ideer omkring skaperverk, kunstig intelligens, moralfilosofi og sivilisasjoners fall.»
Michael Dudok de Wits dialogløse animasjonsfilm om en skipbrudden som forsøker å overleve på en øde øy var nok en Cannes-oppdagelse i 2016. Med en enkel, impresjonistisk strek, dvelende tempo, mengder av poetisk realisme, hjerteskjærende musikk og et omsluttende lyddesign, er det en fullstendig sanselig opplevelse. Som jeg skrev i min omtale: «Vi opplever hele øyas topografi og pulserende liv gjennom den ordløse hovedpersonen: vind som uler gjennom hulrom i fjellet, løv som rasler i tett urskog, bølger som skyller gjennom tærne på stranden, sirissene som penetrerer det monokrome nattemørket. Det er en film som både finner sted og tar seg tid, men som aldri føles kjedelig.»
Om The Visit (2015) var Shyamalans forfriskende retur til form, er Split videreføringen av regissørens «indie-kvaliteter» i et format som føles større – og mindre digitalt. Her er flesteparten av auteurens merkevarer på plass, som okergule og røde fargemarkører, sirkulær geometri og fryktelige ting utenfor billedrammen. Selv om filmen tar en operatisk dreining mot slutten, er mesteparten utført med kammerspillets indre dynamikk (både visuelt og gjennom skuespill – særlig Anya Taylor-Joy som den bortførte jenta Casey og James McAvoys mange skikkelser i kidnapperrollen). Akkurat slik Luc Besson rørte mitt filmhjerte med sin hakesleppende vakre Lucy (2014), skaper det lignende følelser når M. Night Shyamalan så demonstrativt viser at de middelmådige studiofilmene hans (mot slutten av 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet) ikke er representative for noen de-evolusjon i mesterregissørens evner.
Safdie-brødrenes Cannes-favoritt Good Time er en kraftkule av en film som iscenesetter Murphys lov gjennom skjebnen til de to småkriminelle brødrene som forsøker å komme seg unna med et bankran. Forholdet mellom storebroren og den utviklingshemmede lillebroren bevrer og syder som en slags syrlig variant av Rain Man, men først og fremst lar man seg henføre av filmens audiovisuelle uttrykk – Daniel Lopatins gritty synth-musikk oser av 70-talls Tangerine Dream, mens urban neonestetikk og karnevalsburlesque kjemper om kapp med rufsete sosialrealisme gjennom store deler av filmen. Spesielt bemerkelsesverdig er en lenger sekvens på et lukket tivoli som sender mer enn én assosiasjon til Tobe Hoopers Texas Chainsaw Massacre 2 (1986).
Kenneth Lonergans første film siden kritikerroste Margaret (2011) er ikke mindre involverende og imponerende i sin avmålte inderlighet. Her er svært få audiovisuelle krumspring; i stedet belager han seg på duvende karakterutvikling mens vi gradvis blir kjent med mutte Lee (Casey Affleck) og hans mørke hemmelighet. Det vinterlige, kjølige New England-landskapet fungerer nærmest som et lokk på den kokende psykologiske gryten, og kan bare stagge temperaturen så lenge før det koker over. Lonergan bruker alle sine 137 minutter med finstemt presisjon (som om det var et av hans mange teaterstykker), og avkler rollefigurenes følelsesliv lag etter lag. Manchester by the Sea er årets store karakterdrama.
Terrence Malick gikk i 0 i 2017. Der Song to Song var enormt skuffende i sin intetsigenhet, var spektakulære Voyage of Time den rake motsetningen. Dette er mye mer enn bare en utvidet versjon av skapelsesberetningen i Tree of Life (slik mange kritikere noe fleipete har postulert); det er som om alle Malicks merkevarer skreddersys til de enorme, kosmiske temaene. Filmen vugger frem og tilbake fra mikro til makro, og handler egentlig om alt på en gang. Vi får anledning til å dvele både ved de store linjene og de små mens det klippes fra galakser til sildrende bekker og tilbake igjen. Et eller annet sted imellom vaker kommentarene om vår menneskelighet, men tolkningene ligger ene og alene i tilskuerens hender. Hvorfor denne aldri fikk regulær norsk kinodistribusjon er et like stort mysterium som filmens egne.
Det er oppsiktsvekkende at ikke bare én, men to norske filmer skulle knive om topplisteplass med sine pustberøvende vakre iscenesettelser i 2017: Thelma og Skyggenes dal. Til syvende og sist tilfalt tiendeplassen Skyggenes dal av debutregissør Jonas Matzow Gulbrandsen. Det er tydelig at Gulbrandsen har tatt med seg inspirasjon fra filmutdannelse i Øst-Europa når han fargelegger unge Aslaks reise inn i skogen og sitt eget sinn med en form for humanistisk naturpoesi som sender mer enn én assosiasjon til Krzysztof Kieślowski og Andrej Tarkovskij. I tillegg har han kapret Kieślowski -komponist Zbigniew Preisner, som sammen med Lisa Gerrard skaper årets beste soundtrack – i hele verden! Romslige klanger, magisk foto av Marius Matzow Gulbrandsen og ikke-verbalisert tematikk omkring ensomhet, tap og selvransakelse vokser organisk opp av det fuktige skogsmonnet, og gjør dette til en fullstendig omsluttende filmopplevelse.
*
11. Thelma (Trier)
12. Nocturama (Bonello)
13. Ghost in the Shell (Sanders)
14. Star Wars: Episode VIII – The Last Jedi (Johnson)
15. Lumière! – Eventyret begynner (Frémaux)
16. Spielberg (Lacy)
17. Jupiters måne (Mundruczó)
18. Christine (Campos)
19. Certain Women (Reichardt)
20. Moana (Musker, Clements, Williams)
Hederlige omtaler: «David Lynch: The Art Life», «Dunkirk», «Mayhem», «Barndom», «Beyond Dreams», «Kammerpiken», «Logan», «Jeg, Daniel Blake», «Det kommer en dag», «Vinterbrødre», «The Square», «Graduation», «Blade Runner 2049», «Valerian and the City of a Thousand Planets», «Donald Cried», «24 Wochen», «Little Wing», «Hoggeren».
Skammekroken: «Dræberne fra Nibe», «Temple», «King’s Bay», «Brimstone», «Siete Cabezas», «Det norske hus», «Trio – Jakten på Olavsskrinet», «The Recall», «2:22», «Frenzy», «Oskars Amerika», «The Salesman», «It’s Only the End of the World».