Truls’ topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Vi ser en enslig jente spasere langs en øde landevei omkranset av store tær. En bil kolliderer inn i et av trærne for å unngå jenta, som nå ligger midt i veien. Var det et selvmordsforsøk? Hun reiser seg opp og går rolig mot bilvraket i takt med de skjærende strykerne på lydsporet. Med rød skrift mot sort bakgrunn brer filmens tittel seg over lerretet: RAW. Åpningsscenen etablerer en sterk følelse av at absolutt alt kan skje i løpet av de neste hundre minuttene.

Julia Ducournaus spillefilmdebut bruser over av delikate iscenesettelser: snåle performance-lignende sekvenser, studentklubber preget av blått og rosa neon, kjølig moderne arkitektur i betong. Det eklektiske lydsporet består av alt fra aggressiv fransk hip hop, elektronisk pop, retroballader og dirrende komposisjoner av Jim Williams. Referansene i filmen sender tanker til filmer av David Cronenberg og Dario Argento, for å nevne noen. Men selv om de kreative innfallene og tydelige inspirasjonskildene tar mye plass, har de alltid en funksjon for fortellingen, og speiler tenåringsangsten og den seksuelle oppvåkningen til filmens hovedperson, Justine (Garance Marillier).

Ducournaus bolter seg i horror-grep med selvsikkerheten til en veteran – som Sveinung Wålengen poengterer i sin omtale: «Den seksuelle tenåringsangsten og de elegante filmhistoriske nikkene gir Raw et deilig, retroaktig preg, men filmen er også forfriskende fandenivoldsk og ambisiøs.»

Mia, Ida, Sara, Eja, Maja, Zara, Mathilde og Ira har sommerfri og tilbringer late dager på den lokale fritidsklubben. De befinner seg alle utenfor normen, og med fritidsklubben som base knytter de sterke bånd idet de forsøker å finne seg selv og utfordre og på samme tid forstå verden. På effektivt vis kombinerer Team Hurricane, Annika Bergs spillefilmdebut, fiksjon og dokumentar med videokunst, og skaper et interessant konsept, uten at stilen går på bekostning av tenåringsjentenes ofte gripende fortellinger.

2017 var et formidabelt filmår, og det kan derfor virke litt påtatt å plassere en “liten” film som Team Hurricane helt i toppsjiktet – over filmer av mesterregissører som Almodóvar, Verhoeven og Nolan. Noe annet ville imidlertid vært løgnaktig, for undertegnede har knapt sett enn mer oppsikstvekkende og nyskapende coming of age-film. Hadde Team Hurricane vært en matrett, ville oppskriften inneholdt omtrent fire spiseskjeer Godard, tre desiliter Korine, to fedd Moodysson og et dryss YouTube-krydder.

03Elle

elle
Frankrike, 2016

Det finnes de filmene man ikke kan få nok av, som bare blir bedre og bedre for hvert gjensyn. Flere av Paul Verhoevens filmer hører hjemme i denne kategorien, og Elle er en av dem. På snedig og distinkt vis blander den nederlandske provokatøren giftig satire, absurd komikk og elementer fra psykologisk thriller. Resultatet er vanskelig å bli helt klok på, men alle de tematiske krikene og krokene, pendlingen mellom hovedpersonens (Isabelle Huppert) makt og avmakt, er dypt fascinerende.

04Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Siden Christopher Nolan har carte blanche i Hollywood, kan han fritt velge de prosjektene han ønsker og realisere dem uten å måtte ta hensyn til studiosjefenes innspill. Dunkirk må være hans mest kompromissløse så langt. Det som satt igjen etter den første visningen av Dunkirk var uroen i kroppen. Skrekken, angsten og tårene. Det var først under gjensynet det ble mulig å studere detaljene i det audiovisuelle oljemaleriet dette er, med sine teksturer og nyanser.

Med Turist kunne det virke som Ruben Östlund hadde blitt en – for å sette det litt på spissen – politisk korrekt sell out. Det motbeviser han til gangs med The Square, en hysterisk morsom og aktuell satire om dagens Skandinavia. Östlund tar et markant skritt nærmere sitt forbilde Roy Andersson, både hva gjelder iscenesettelsene og de mange snurrige situasjonene. The Square sparker hardt, men treffer godt: Skandinavia ligger nede for telling, i stabilt sideleie.

Etter å ha gått seg vill i skogen med The Lobster, leverer Giorgos Lanthimos sin beste film så langt med den urovekkende The Killing of a Sacred Deer. Mennesket som selv tror det er allmektig fordi det hviler seg på vitenskapen, får verden snudd på hodet idet overjordiske krefter setter inn; den kontrollerte tilværelsen blir kaos. The Killing of a Sacred Deer sender tydelige nikk til både Haneke og Kubrick, med sitt kjølige toneleie og sine lange, truende korridorer, samtidig som Lanthimos vender tilbake til villskapen fra gjennombruddet Dogtooth (2009).

Jupiters måne åpner med en pustberøvende one take med en gruppe flyktninger som kaster seg i gummibåter, før de blir oppdaget av grensepatruljen og slenger seg ut i vannet for å svømme for livet. Fremfor å være en direkte kommentar til flyktningkrisen, terror og dagens situasjon i Europa, er den en suggererende og uhåndgripelig allegori som etterlater tilskueren med stemninger og assosiasjoner i retning Tarkovskij, Sokurov og Nolan (!). Årets mest virtuose kinoopplevelse.

Undertegnede har et frustrerende elsk–hat-forhold til Pedro Almodóvar. Filmenes visualitet får blodet til å bruse, men av og til skrus melodramaet så høyt opp at volumet blir øredøvende og irriterende. I Julieta har regissøren tonet ned sitt spanske temperament, slik at den såre mor/datter-fortellingen kan brette seg varsomt ut og fremstille autentiske følelser.

Enkelte filmer etterlater en med en følelse av å ikke helt ha «skjønt greia», men likevel ha blitt trollbundet fra første til siste scene. Personal Shopper befinner seg et sted mellom et psykologisk drama og en uforutsigbar, teknologi-fiksert thriller, mellom det konkrete og det abstrakte, metafysiske. Olivier Assayas benytter det overnaturlige for å utforske identitetsforvirring og fremmedgjøring i moderne samfunn; med motiver som dyre designerklær og sms-spøkelser fanger han den rastløse, rotløse tilstanden mange unge mennesker sliter med.

Undertegnede hadde ikke sett noen av regissørene Véréna Paravel og Lucien Castaing-Taylors tidligere filmer jeg nokså tilfeldig ramlet inn på den dypt ubehagelige og fascinerende Caniba under filmfestivalen i Venezia. Min programomtale for Film fra Sør:

«Det er blitt laget flere dokumentarfilmer om kannibalen Issei Sagawa, men ingen ligner Caniba. Regissørduoen Véréna Paravel og Lucien Castaing-Taylor har valgt å nærme seg det ubehagelige og svært forstyrrende materialet på kunstnerisk ambisiøst vis. Både fysisk og psykisk beveger filmen seg så tett på Sagawa og broren hans, at det nærmest føles som vi dykker ned i hudporene deres. Resultatet er et komplekst og dypt forstyrrende intervjuportrett, et sted i landskapet mellom videokunst og kinodokumentar.

(…) Ved å videreføre den kompromissløse estetikken de utforsket i sine tidligere dokumentarfilmer (som Leviathan og Somniloquies), har Paravel og Castaing-Taylor laget en sjeldent forstyrrende og dyster, men på samme tid svært vellaget dokumentar du trolig aldri har sett maken til.»

*

11. The Lure (Smoczynska)
12. Certain Women (Reichardt)
13. Kammerpiken (Park)
14. Good Time (Safdie-brødrene)
15. Jackie (Larraín)
16. Ex Libris: The New York Public Library (Wiseman)
17. Thelma (Trier)
18. Split (Shyamalan)
19. Star Wars: Episode VIII – The Last Jedi (Johnson)
20. Song to Song (Malick)

Ros: «Alien: Covenant», «Antiporno», «Christine», «Resident Evil: The Final Chapter», «Nocturama», «The Fits», «Paterson», «Spielberg», «Skyggenes dal», «Hva vil folk si», «47 Meters Down», «The Human Surge», «T2: Trainspotting», «Ryuichi Sakamoto: Coda», «Den andre siden av håpet», «The Lost City of Z», «Mobile Homes», «Okja», «Kong: Skull Island», «Patriots Day», «Wind River», «The Disaster Artist».

Refs: «Jeannette, l’enfance de Jeanne d’Arc«, «Wonder Woman», «Suburbicon», «Lean on Pete», «It», «The Big Sick», «Zama», «Logan Lucky», «The Dark Tower», «The Bad Batch», «The Meyerowitz Stories», «Sicilian Ghost Story», «Barbara», «Wonderstruck».

Årets beste serie: «Mindhunter»

Årets stein i skoen: «Twin Peaks: The Return»

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>