Tronds topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Truls’ topp 20, 2017»


I det som, subjektivt sett, fortoner seg som et av de sterkeste og mest interessante filmårene på denne siden av tusenårsskiftet, klarte jeg til slutt ikke å skille mellom to enestående, beslektede, sjangeroverskridende, europeiske kunstverk som toppet det hele: Franske Julia Ducournaus sensasjonelle debutfilm Raw, og vår egen Joachim Triers fenomenale Thelma.

Filmene forenes i et narrativt utgangspunkt; tenåringsjenter som flytter fra familien til fordel for et ukjent studentliv i nye omgivelser. Både i Thelma og Raw må våre unge, kvinnelige protagonister forholde seg til fremmede impulser og utfordringer som trigger en personlighetsutvikling og seksuell oppvåkning. Med et klassisk coming-of-age-perspektiv er både Ducournau og Trier tydelig opptatt av å utnytte og leke med horrorsjangerens vide filmspråklige handlingsrom, hvorav begge springer ut av noen felles referansepunkter, ikke minst Brian De Palmas Carrie (1976). Der Julia Ducournau etter hvert kanaliserer en kannibalistisk råskap og villhet overført i et energisk audiovisuelt filmspråk, er Joachim Triers tilnærming i Thelma mer preget av en mystisk, undrende filmpoesi. Som horrorverk er Raw umiskjennelig eksplisitt, som rendyrket body horror, mens Thelma vrir innsiden ut på et mer psykologisk, subtilt vis. Viktigst er derimot at både Raw og Thelma er like umiddelbart imponerende og særegne, og innehar filmiske kvaliteter som vil gjøre dem til varige referansepunkter for seg selv.

Jeg har rett og slett ikke blitt mer lamslått, sjokkert, skremt, underholdt eller filmnerd-aktig opprømt av noen andre filmer enn nettopp Raw og Thelma i 2017.

02Elle

elle
Frankrike, 2016

Den aldrende Paul Verhoeven leverte med Elle ikke bare bli et formidabelt comeback, men også et av sine aller mest giftige og vitale verk. En forunderlig, absurd komikk à la Luis Buñuel møter et mørkt hevndrama, med et iboende, isende psykologisk thrillertilsnitt. Verhoevens filmiske lekenhet gir næring til et sjangertroløst og notorisk uforutsigbart kunstverk av en film, der alltid karismatiske Isabelle Huppert leder an i en forrykende rolletolkning som utvilsomt er filmårets massive skuespillerhøydepunkt. Hatten tas av for både henne og Verhoeven.

03Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Selvfølgelig skulle ikke Christopher Nolans krigsfilmprosjekt Dunkirk vise seg bare å være en fremragende film. For på samme måte som den britiske mesterregissøren har perfeksjonert, maksimert eller rett og slett justert grensene for hva som er mulig å gjøre cinematisk innenfor sci-fi- og tegneseriefilmuniverset tidligere, har han med Dunkirk nærmest utvidet kartet for krigsfilmen som sjanger. Dette er en kompromissløs kunstfilm; Hoyte Van Hoytemas maleriske bilder av krigens smertefulle voldsomheter, det ubarmhjertige lydbildet, og Nolans befriende lite personfokuserte perspektiv på krigens lidelser, tegner opp en filmatisk poesi som er fysisk utmattende. men likevel emosjonelt tilfredsstillende, og sterkt underholdende.

Ruben Östlund har spisset sine satiriske torturredskaper til det skarpeste når han i The Square dissekerer nåtidens politiske korrekthet som råder i Sverige (og Norge), samtidig som han mer direkte gyver løs på kunstverdenens ofte svevende og uforståelige bidrag til virkeligheten. The Square er i seg selv konstruert som en serie filmkunstverk, der Östlund låner uhemmet fra landsmann Roy Andersson, samtidig som han utstyrer hver innstilling med en særegen fornøyelighet i en uhyre velkonstruert og timet komikk. The Square er ganske enkelt eksepsjonelt underholdende og vittig, og fremstår per i dag som et klart hovedverk og høydepunkt i Östlunds allerede imponerende filmografi.

En av årets mest rystende og fascinerende filmopplevelser er møtet med Bertrand Bonellos modige og ambisiøse portrett av terrorisme i Nocturama. Første halvdel utspilles møysommelig i form av en metodisk skildring av desillusjonerte franske ungdommer som planlegger og gjennomfører et terrorangrep mot maktinstitusjoner, hvor kameraets stille, observerende blikk over alle detaljer fører tankene hen til filmskapere som Jules Dassin og Jean-Pierre Melville. I andre halvdel flyttes handlingen over i et luksuriøst kjøpesenter, som blir tilholdssted for ungdommene i timene etter angrepene. Det legges opp til fascinerende speilinger mellom ungdommenes riktignok uuttalte motiver og den materialismen som nå omslutter dem – og som de på sitt vis selv omfavner. Men ikke minst gir lokaliseringen Bonello anledning til å vise muskler som en særdeles begavet, stilistisk filmskaper. Nocturama er riktignok dypt ubehagsfremkallende i den effektive formidlingen av terrorens natur, men fortelles også som en sitrende, intens thriller som kulminerer med voldsom kraft i en særdeles pulsoppjagende siste halvtime.

Den erotiske thrilleren har som subsjanger fått et ufortjent dårlig rykte. Siste tilskudd i filmografien til sørkoreanske Park Chan-wook er derimot så filmatisk uimotståelig at den umiddelbart krever å bli anerkjent som et massivt kunstverk. Sjangerens iboende intriger og pirrende natur utnyttes til det maksimale i vekselvis eksplosive og poetiske iscenesettelser, som hele veien henfaller til grenseløs estetisering, men aldri uten blikket for en velklingende helhet. Bak en enorm scenografisk detaljrikdom og et gjennomført forførende audiovisuelt filmspråk, skjuler Kammerpiken – nærmest som en bonus – også et intrikat og skarpt formulert spenningsplott. En av årets mektigste filmmåltider forsterkes av en spilletid på nesten 2 timer og 30 minutter.

Blade Runner 2049 er historien om den umulige oppfølgeren som likevel innfridde. Denis Villeneuve kunne knapt gjort dette bedre; mens han respektfullt vinker tilbake til forgjengeren, skyter han umiddelbart fart inn i sin eget filmunivers, som naturligvis er tett knyttet til Ridley Scotts ikoniske klassiker, men som heldigvis også lever og nyter sitt eget liv. Blade Runner 2049 føles enda mer dyster, ettersom den i sterkere grad påfører publikum et tungt fordøyelig materiale i en langtrukken innpakning, men i samspill med at audiovisuelt filmspråk som åpner dører Scott ikke hadde adgang til i 1982. Blade Runner 2049 er også filmen hvor Villeneuve endelig sementeres blant en eksklusiv gruppe kontemporære Hollywood-filmskapere, kanskje bare bestående av Christopher Nolan og David Fincher, som får lov til å lage kompromissløs filmkunst med blockbusterbudsjett. Det er bare å håpe Villeneuve får fortsette med nettopp det.

Det høres et spennende ekko av Roman Polanski idet Gore Verbinski uredd kaster seg ut i en visjonær filmøvelse som omfavner klassiske grøssermotiver med herlig selvsikkerhet. A Cure for Wellness er kanskje årets mest undervurderte og misforståtte film – en psykologisk skrekkfilm som strekker seg i flere retninger, men alltid med en visuell, spektakulær kraft bak hver iscenesettelse. Gjennom 2 timer og 30 minutter kan tilstedeværelsen i filmen være utmattende, men ustanselig fascinerende, og i ettertid kjenner man sterkt på behovet for gjensyn. Det må være et positivt tegn. Her er det mye å gripe tak i, eller bare gjenoppsøke for å bli med på den visuelle skrekkreisen på ny.

Yorgos Lanthimos er allerede trygt etablert på den internasjonale filmscenen som en av de mer grenseforskyvende europeiske filmskaperne av i dag – klar til å ta opp arven etter Haneke og Von Trier. Med The Killing of a Sacred Deer har han konstruert en besynderlig, fengslende high concept-film; et fremmed-banker-på-døren-drama som progredierer til et psykologisk terrordrama, ikke ulikt Funny Games, ispedd et særdeles utspekulert hevnplott. Lanthimos henter næring fra samme dype brønn som Haneke, hvor en velstående kjernefamiliedynamikk drives til oppløsning når den dysfunksjonelle realiteten avdekkes av radikal ytre påvirkning. Atmosfæren er like kjølig som innholdet tidvis bikker mot det absurd mørke; alt forsterket med iskald scenografi, kamerakjøringer som påminner om Kubrick, og en helt særegen emosjonsfri dialogestetikk som filmens tydeligste markør. Den ubehagelige følelsen om at «det er noe som ikke stemmer» er gjennomsyrende, og den kunstneriske formidlingen – inkludert det kalkulert nedtonede skuespillet – er framragende.

10The Autopsy Of Jane Doe

the-autopsy-of-jane-doe
Storbritannia, USA, 2016

Det har vært et godt år for horrorsjangeren, og vår egen André Øvredal innledet året overraskende sterkt med den norske kinopremieren på The Autopsy of Jane Doe i januar, som fikk selveste Stephen King til å proklamere sin massive begeistring. Øvredal uttrykker, ikke ulikt tidlig David Cronenberg, et filmisk horrorunivers spunnet ut av det kroppslige. Særlig karakteristisk, og et filmatisk høydepunkt, er den første drøye halvtimens intense iscenesettelse av en uhyggelig og mystisk obduksjonsprosess. Øvredal manøvrerer en konsis story med et billedlig, dirrende ubehag av klaustrofobisk kjellerskrekk, som virkelig kjennes på kroppen gjennom 90 velskapte filmminutter.

*

11. Personal Shopper (Assayas)
12. Manchester by the Sea (Lonergan)
13. Wind River (Sheridan)
14. Split (Shyamalan)
15. Julieta (Almodovar)
16. Om kropp og sjel (Enyedi)
17. Christine (Campos)
18. War for the Planet of the Apes (Reeves)
19. Good Time (Safdie-brødrene)
20. It (Muschietti)

Klapp på skulderen: «The Disaster Artist», «Jim & Andy: The Great Beyond», «The Untamed», «Get Out», «What Happened to Monday?», «La La Land», «Patriots Day», «Alien: Covenant», «Song to Song», «Spielberg», «Neruda», «The Age of Shadows», «Skyggenes dal», «Baby Driver», «Jackie», «The Belko Experiment», «The Invisible Guest», «Den andre siden av håpet», «The Eyes of My Mother».

Hadde forventet så mye mer/skuffelser: «Silence», «The Beguiled», «mother!», «Okja», «The Meyerowitz Stories».

Topp 5 TV-serier i 2017: 1) «The Handmaid’s Tale», 2) «Dark», 3) «Mindhunter», 4) «Godless», 5) «Stranger Things» (sesong 2).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Truls’ topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>