Erik Ivar Sæthers topp 10, 2020

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Helga Brekke Mathisens topp 10, 2020

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.

*

Det er betegnende for 2020 at årets beste film er fjorårets Gullpalme-vinner og filmen som kuppet Oscar-utdelingen i februar. Parasitts jubelkveld i The Dolby Theatre føles nå som et fjernt minne, det siste store lyspunktet før filmverdenen ble mørklagt. Kanskje vil denne kvelden bli stående som et vannskille i filmhistorien – ikke bare fordi en ikke-engelskspråklig tittel vant prisen for beste film, regi og manus, men fordi kinoens status som eksklusivt visningsvindu fikk en dyp sprekk i månedene som fulgte. Hvem vet, kanskje blir Parasitt stående som filmen som markerte starten på en kulturell revolusjon i det globale filmmarkedet, men også slutten på en epoke i filmbransjen.

Siden Parasitt hadde premiere i Cannes i 2019, har filmen vært gjenstand for unison kritikerhyllest, begeistring i de brede lag og utallige videoessays à la «How Bong Joon-Ho masters cinematography/editing/scriptwriting in Parasite». Filmen topper i skrivende stund Letterboxds liste over tidenes beste. Slik er Parasitt dømt til å bli et yndet angrepsmål for alle som ønsker å gå motstrøms: «den er ikke bra». Det er lov å være kritisk, men man skal lete lenge etter en film av dette kaliberet. Karakterene er gjenkjennelige, men samtidig herlig outrerte. Plottet og tematikken veves sammen på sjeldent elegant vis. Manuset til Bong og Han Jin-won er vittig, oppfinnsomt og detaljrikt. Toneskiftene er uventede og fornøyelige. Underholdningsverdien er enorm. Det er Kurosawas Himmel og helvete (1963) med en moderne vri og ram-don til forrett. Hva mer kan man be om?

En bemerkelsesverdig dokumentar som overgår de fleste fiksjonsfilmer hva gjelder å bygge tydelige karakter, skape dramatiske vendinger, frempek og tematisk klangbunn. Honninglandet er delvis et intimt portrett av en kvinne som bor sammen med sin syke og gamle mor i en forlatt fjellby i Nord-Makedonia, delvis en fabel om menneskehetens symbiotiske forhold til naturen, og delvis et hjerteskjærende overlevelsesdrama. Den transporterer oss til en glemt verden, ikke ulikt Dušan Hanáks Pictures of the Old World (1972). En vond og vakker film.

CzechMate er en omfattende dokumentar om den tsjekkoslovakiske nybølgen og et portrett av regissøren Jiří Menzel, som dessverre gikk bort i september. Filmen ble lansert med flere spesialvisninger i 2018, men ble først i år gjort tilgjengelig på hjemmevideo. Fra min omtale:

«Det er blitt skrevet mye om den tsjekkoslovakiske nybølgen, om den kulturelle blomstringen, det kreative felleskapet og den politiske virkeligheten. Men aldri er historien blitt fortalt så levende som i CzechMate. [Regissør] Dungarpur har klart å få alt som kan krype og gå av markante filmskapere fra perioden foran kamera, en enorm prestasjon som beviser hvilken lidenskap og stå-på-vilje som ligger bak. Vi hører fra nøkkelregissører som Menzel, Věra Chytilová og Ivan Passer, men også et mylder av fotografer, manusforfattere, skuespillere og andre tidsvitner. […] De ble frarøvet sin kunstneriske ungdom og sine drømmer idet de var i ferd med å lykkes. En gremmes over urettferdigheten de måtte tåle og filmene de aldri fikk laget. Til sammen danner beretningene en sterk historie om kreativ skaperkraft og kunstnerisk undertrykkelse.»

Å se Tenet kan sammenlignes med å bevitne en togkollisjon – man klarer ikke se vekk – men i dette tilfellet er man selv ombord på det løpske godstoget samtidig som man forsøker å løse en komplisert bokstavkryss-oppgave. Nolan har drukket for mye Möllers tran og skeia ut på anabole steroider, og resultatet er et bombastisk og anmassende beist av en film. En avantgardefilm i blockbusterformat. På sitt verste tipper filmen over i selvparodien, med liksomtøffe replikkvekslinger om fortid og fremtid, men den rene filmskapingen i Tenet er på et nivå hinsides fatteevne. Tenk bare på den vanvittig intense åpningssekvensen i operahuset i Kiev.

Det er ingen tvil – når det kommer til visjonære ideer og filmskapermuskler, rager Christopher Nolan fortsatt høyt over alle andre i Hollywood.

05The Painted Bird

the-painted-bird
Slovakia, Tsjekkia, Ukraina, 2019

The Painted Bird er en film man må slåss med, en nesten tre timer lang ondskapsodyssé gjennom et krigsherjet Øst-Europa, med realistiske skildringer av grotesk vold og grufulle overgrep. Den er dypt provoserende i sin gjentatte formidling av brutalitet og meningsløshet, i skarp kontrast til de estetiske svart-hvitt-bildene som er så vakre at man fanges i en malstrøm av motstridende følelser.

Fortellingen er satt til andre verdenskrig, men foregår i et uspesifisert land hvor innbyggerne taler et pan-slavisk språk. Dermed kan filmen leses som et bilde på de enorme lidelsene som preget hele Øst-Europa i denne perioden, et grusomt traume vi i Vesten nok aldri vil fatte omfanget av.

Det er imidlertid Václav Marhouls evne til å gi fortellingen et mytologisk og universelt preg som redder filmen fra å bare være uutholdelig. På kompromissløst vis slippes vi ned i en verden blottet for godhet, et sted hvor ubarmhjertighet og overgrep er normen. Vi konfronteres med en mørkeside av menneskeheten som dessverre får fritt spillerom en rekke steder i verden den dag i dag, en ondskap så utbredt og jævlig at vi ikke orker å ta den inn over oss – det holder med et kort innslag på Dagsrevyen godt gjemt mellom koronavaksiner og sporten. Det er ikke enkelt å si hva The Painted Bird er godt for, men den lar seg ikke glemme.

061917

1917
Storbritannia, 2019

Jeg er svak for filmer der man som tilskuer får «henge på» karakterer i lange strekk av gangen, være med på eventyret uten å vite mer om hva som venter enn personene selv. Nettopp denne genuint filmatiske sanseerfaringen gjør 1917 til en stor opplevelse, og ikke nødvendigvis på grunn av de lange, ubrutte tagningene. På de to britiske soldatenes ferd gjennom ingenmannsland er hvert sekund ladet med fare, og det er noe så deilig konkret og renskåret over fortellingens plot.

1917 er langt fra den mest nyskapende eller skakende krigsfilmen som er laget, men den er et medrivende verk som skildrer krigens kaos og mentalitet på virtuost og effektivt vis. En filmopplevelse man kjenner på kroppen.

Det har vært et spesielt år for norsk kinofilm. Heldigvis har en håndfull familie- og underholdningsfilmer trukket folk til kinoene, men når alt kommer til alt, sitter vi igjen med et magert utvalg fiksjonsfilm fra 2020.

Til gjengjeld har norsk dokumentarfilm virkelig tatt steget fram i lyset. Benjamin Rees Kunstneren og tyven gir oss et innblikk i livene til to slitere som på hver sin måte prøver å finne balansen i livet, og fortellingen om vennskapet som oppstår mellom dem, er klassisk og original på en og samme tid. Filmens hjerte må sies å være én uforglemmelig scene som for meg nok blir stående som fjorårets mest minneverdige filmøyeblikk.

Enhver ny film fra David Fincher er en begivenhet – det er få filmskapere som fyller meg med like store forventninger. Likevel når ikke Mank høyere enn åttendeplass på lista mi, selv i det skrinne filmåret 2020, og det representerer en skuffelse. Ved første møte føltes filmen tung og ugjennomtrengelig, med sin noe rotete fortelling og kjedelig suverene hovedkarakter, og den sneier innom en rekke bipersoner uten å skape noen emosjonelle topper.

Når det er sagt, er en Fincher i middels form fortsatt langt mer vital enn de aller fleste filmskapere. Mank er spekket med gode scener, og miljøskildringen er imponerende. Pappa Jack Finchers manus er skarpt og velskrevet, men David kunne med fordel gitt filmen mer pusterom mellom mitraljøsedialogen. Likevel ser jeg fram til en ny runde med Mank, en krevende film som sannsynligvis vil vokse på et gjensyn.

Om man kaster et blikk på oversikten over danske filmproduksjoner anno 2020, kan det virke som om lite har forandret seg siden årtusenskiftet. De to mest sette filmene på dansk kino i 2020 var signert dogmetraverne Thomas Vinterberg og Anders Thomas Jensen, og Et glass til troner suverent på toppen av listen med 800.000 solgte billetter, etterfulgt av Retfærdighedens ryttere med 440.000. Uavhengig av koronakrisen, er det imponerende tall som også vitner om Mads Mikkelsens sterke posisjon i dansk film.

Et glass til en berusende god dramakomedie om alkoholens opp- og nedturer, en trivelig hangout-film og en rørende fortelling om å gjenfinne gnisten og reise seg som menneske. Da jeg kom ut av kinosalen, klokka 14.00 på en tirsdag, gikk jeg til nærmeste bar og tok en pils. For kosens skyld.

På tiendeplass hviler den tredje svart-hvitt-filmen på årets toppliste. Robert Eggers krakilske kammerspill er et etegilde for glupske cinefile. Her får vi servert helstekt ekspresjonisme i alt fra lyssetting og kameravinkler til lyd, musikk og skuespill, mennesker og måker. Spesielt måten Eggers etablerer et filmatisk univers og legger grunnlaget for et maktspill mellom gjengangeren og nykommeren på den forblåste øya i filmens åpningssekvenser, er mesterlig. Etter hvert går fortellingen seg vill i sin egen feberfantasi, men som ekspresjonistisk fyllekule og svart komedie er The Lighthouse en ellevill heisatur som frister til gjentakelse.

*

TV-serier: «Le Bureau», «Normal People», «Devs», «Heksejakt», «22. juli», «The Mole: Undercover in North Korea», «The Last Dance», «Lance, Scandinavian Star»,«Rådebank», «Førstegangstjenesten», «UXA».

Årets funn fra filmhistorien: «The Comfort of Strangers», «Coma», «The Fifth Seal», «Angi Vera», «The Witness», «Confrontation», «Il Posto», «Partie de Campagne», «Arabian Nights», «Dog Days».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Helga Brekke Mathisens topp 10, 2020