James Dean i «Giganten» (1956)

Et blikk på James Deans tragiske livslinje gjennom rollene i Øst for Eden, Rotløs ungdom og Giganten

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. George Stevens’ Giganten (1956) vises fra og med torsdag 13. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

George Stevens‘ episke familiekrønike Giganten (1956) var den siste av de tre filmene James Dean rakk å spille inn før han døde i en bilulykke, 30. september 1955. Sammen med rollene i Øst for Eden og Rotløs ungdom (begge 1955) kompletterer Giganten bildet av hvilken markant, innovativ skuespiller Dean var på vei mot å bli. I denne saken kaster vi et blikk på disse tre prestasjonene, og ser på hvordan de unge mennene Dean portretterte også avtegnet den rebelske nye generasjonen i 1950-tallets USA.

Det har blitt viet mer enn nok spalteplass til mytologiseringen av James Dean som et ikon; en av de unge døde hvis skjønnhet er «frosset i tiden», og som fortsatt holdes kunstig i live som en reproduserbar popkulturell figur – selv om han bare var aktiv i Hollywood i noen få år. Det som finnes av presseoppslag, portrett- og filmbilder av Dean resirkuleres om og om igjen. Mot slutten av 2019 toppet det seg, med nyheten om at Dean skal bli gjenskapt med CGI i en ny film, Vietnam-dramaet Finding Jack, for at han som et slags digitalt spøkelse skal kunne «gestalte» en av rollene – 65 år etter sin død. Et sted går kanskje grensen for hva som er greit i reproduksjonens tidsalder, også i Hollywood, for kritikken var umiddelbar: «Grotesque, undignified and exploitive,» skrev Variety på lederplass.

Så hvis vi tar frem svampen og visker hele denne nesten litt makabre James Dean-mytologien vekk fra tavlen, og stiller fokus inn på hva han faktisk utrettet som skuespiller før han døde, står vi igjen med en presis, liten filmografi fra et par år på midten av 1950-tallet, og der finner vi en høyst levende Dean – som med ungdommelig kunstnerisk mot og et enigmatisk nærvær foran kamera puster sin sjelfulle tvil og angst inn i de tre plagede rollefigurene vi har å huske ham for: Cal Trask (Øst for Eden), Jim Stark (Rotløs ungdom) og Jett Rink (Giganten).

James Dean i «Øst for Eden», «Rotløs ungdom» og «Giganten».

Det nærmer seg slutten av september i 1955, og det gjenstår bare noen få, siste scener for James Dean før han er i mål med sitt arbeid på Giganten. Regissør George Stevens hadde vært mye alene med sin unge stjerne på slutten, og de to hadde jobbet tett og intenst med Deans siste scener – som også er de siste for rollefiguren Jett Rink, fra den avsluttende sekvensen i Giganten. En stor, tom ballsal på et glamorøst hotell var gjenskapt i Warner Bros. sine studioer i Burbank, og Dean hadde drukket seg opp for å gjenskape situasjonen som den aldrende, nedsyltede og deprimerte oljebaronen Rink befant seg i. I scenen skal han forsøke å holde en tale, men være ute av stand til det, og Stevens har i ettertid fortalt at Deans method acting til slutt gjorde ham så beruset at han ikke klarte annet enn å grynte frem replikkene sine. Men bildene ble overbevisende, og produksjonen ble avsluttet. Dean var ferdig, og noen dager etterpå døde han momentant da han krasjet han med racerbilen sin, på vei til et billøp i Salinas, California.

I oktober, bare en måned senere, var det kinopremiere på Rotløs ungdom, og Deans tragiske bortgang spilte paradoksalt nok en sentral rolle i den filmens markedsføring. Filmen hadde blitt innspilt i Los Angeles mellom mars og mai tidligere i 1955, omtrent samtidig som Øst for Eden gikk på kino – med Dean i sin første hovedrolle. Gjennombruddsrollen hadde Dean fått av regissør Elia Kazan, som oppdaget ham på Broadway og hentet ham til Hollywood våren 1954 til prøvefilming og deretter innspilling av Øst for Eden. Så selv om han hadde glimtet innom filmbransjen med små opptredener i tv-serier og et knippe filmer før dette, var det egentlig bare fra 1954 til 1955 at James Dean virkelig fikk vist frem sitt talent, før det hele var over – nesten før det hadde begynt.

Cal Trask i «Øst for Eden»

Øst for Eden

Denne John Steinbeck-adaptasjonen ble naturligvis helt sentral for James Dean gjennom å være hans store gjennombrudd, men selv om Dean – med stor inderlighet – søker i seg selv for å finne de mest sannferdige måtene å uttrykke Cal Trasks følelser på, er det som om rollefigurene i Øst for Eden konsekvent tilpasser seg historiens vendinger, snarere enn det motsatte. Den Kain og Abel-lignende relasjonen mellom brødrene Cal og Aron, som begge konkurrerer om farens gunst og samme lokale skjønnhet, skyves ut i periferien, til fordel for «ødipale» møter mellom Cal og moren, og det nokså klønete trekantdramaet.

Samtidig kan man ikke ta øynene vekk fra Dean når han fyller lerretet; hans naturlige karisma er åpenbar, og det naturalistiske skuespillet – som sprang ut fra hans utdanning fra Lee Strasbergs Actors Studio i New York – preges ikke hos Dean av en finslepet metodikk eller flere års erfaring, så hans nærvær blir både uflidd og uforutsigbart. Dette gir noe tøyelig og uhåndgripelig til rollefiguren Cal, som ikke virker å ligge i manuset (det er en ganske trøttsom fortelling Kazan har adaptert her, og dialogene blir ofte banale i sin tydelighet). I sum står ikke Øst for Eden igjen som noen stor film i seg selv, men det betydelige gjennombruddet for Dean åpner døren til de to kommende filmene.

Jim Stark i «Rotløs ungdom»

Rotløs ungdom

Regissør Nicholas Ray hadde allerede i 1948 portrettert ungdom på kant med loven i The Live by Night (en film mange ser som en forløper til Bonnie and Clyde), så da han gikk i produksjon med Rotløs ungdom i 1955 hadde han en stødig hånd med tematikken, og ikke minst med sine mange unge skuespillere. Ledet an av James Dean, Natalie Wood og Sal Mineo (som også dukker opp i Giganten) ble denne lille fortellingen et speilbilde som 1950-tallets amerikanske ungdommer kunne se seg selv i, og godt «hjulpet» av Deans bortgang ble Rotløs ungdom et slags fenomen i seg selv, med filmens tragiske plott reflektert i virkelighetens skjebnesvangre hendelser.

Jim Stark oppleves fortsatt som den ultimate James Dean-figuren – udødelig og rebelsk, kjekk og mystisk, sår og kjærlig. Det rastløse narrativet utspiller seg egentlig bare i løpet av en kort dag, som et slags uhyggelig ekko til Deans korte egne liv, men den skildringen fylles med akkurat nok drama til å føles eksistensiell. Deans method acting kommer nok en gang til bruk i de små, uventede faktene – både i en tidlig oppgjørsscene med foreldrene, og i samspill med Wood og Mineo under filmens klimaks, får han tak i nakne sannheter ved sin rollefigur bare ved å vrenge litt på ansiktet eller heve et øyenbryn. At Deans naturalisme ikke alltid krevde de store bevegelsene, er noe av det som skiller ham mest tydelig fra noen av hans samtidige, og i Rotløs ungdom blir det av og til synlig innad i scener at Dean er på et annet nivå enn de andre.

Jett Rink i «Giganten»

Giganten

Tragisk nok blir det i Giganten at James Dean får ta et steg opp fra de unge jyplingene han spiller i Øst for Eden og Rotløs ungdom, men den «voksne» skuespilleren fikk altså bare denne ene storfilmen å brette seg ut i. Med tre timer og tyve minutters spilletid tar Giganten for seg en flere tiårs lang fortelling, om Benedict-familien og deres kvegranch i Texas, om oppdagelsen av olje og rikdom, og livslange relasjoner på tvers av klasse, familie og kapital – som dramatiseres med konvensjonell, men stødig hånd av Stevens (som med sin forrige produksjon hadde signert westernmesterverket Shane [1953], og fått ganske frie tøyler fra studioet.)

Og selv her i Giganten, ved siden av etablerte stjerner som Elizabeth Taylor og Rock Hudson, holder James Dean virkelig fort i sine scener. Jett Rink er da også en saftigere rollefigur å sette tenna i, og Dean gjør alt han kan ut av den dramatiske reisen han skal ut på, fra ydmykelsene som lavtstående kvegarbeider til makten han har som styrtrik oljebaron. Der det gråe håret og de påsminkede rynkene på purunge Dean kanskje ikke er det mest imponerende aldringsarbeidet i filmhistorien, er det sjelelige han fyller bildene med langt på vei overbevisende i sitt uttrykk for levd liv, anger og smerte. At de siste scenene i Giganten nettopp ble spilt inn bare dager før Dean døde, med en rollefigur som er utslitt av livet, er en slags skjebnens ironi.

Da han brått gikk ut av tiden, bare 24 år gammel, var James Dean virkelig på terskelen til et stort filmkunstnerisk løft – som vi dessverre bare så vidt fikk smaken på. Og når arven i stor grad har blitt popkulturell, gjennom å hylle Dean som et ikon – i alle sine overfladiske, reproduserte motiver – føles det ekstra tragisk. I sine tre rolletolkninger virket han mest opptatt av å fylle det livløse med sjel: å vrenge ut noe ekte og lys levende på det ellers mørklagte lerretet.

*

Den eldre Jett Rink i «Giganten»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>