Etter kritikerroste After Yang (2021) har regissør Kogonada og den norske fotografen Benjamin Loeb fortsatt å samarbeide. Men da den påkostede studiofilmen A Big Bold Beautiful Journey (2025) ble en nedtur, dro de til Hong Kong for å skyte en film på impuls – og resultatet får premiere på Sundance-festivalen nå i slutten av januar. I dette eksklusive intervjuet med Montages forteller Loeb om reisen til Hong Kong, det kunstneriske fellesskapet med Kogonada og hvorfor det var på tide å ta all risikoen selv for å lage noe egenartet.
Norsk-kanadiske Benjamin Loeb har blitt en av våre fremste internasjonale filmfotografer, etter først å ha imponert på en rekke kortfilmer (som i 2015 på Verdensvevde kropper av Truls Krane Meby). Han har samarbeidet med blant andre Kristoffer Borgli (Syk pike, Dream Scenario), Panos Cosmatos (Mandy) og Kornél Mundruczó (Pieces of a Woman) – sistnevnte intervjuet vi Loeb om i 2020. Og ikke minst har han de siste årene altså jobbet tett med Kogonada, en koreansk-amerikansk regissør som fikk sitt gjennombrudd på 2010-tallet med elegante videoessays om filmklassikere for Sight & Sound og The Criterion Collection.
Kogonadas spillefilmdebut Columbus (2017) fremstod som en liten sensasjon for de av oss som så den, men gikk under radaren på de fleste. After Yang fikk mer oppmerksomhet, ettersom den konkurrerte i Cannes-festivalens Un certain regard-seksjon, og de gode anmeldelsene gjorde at Kogonada befestet sin posisjon som en ny og annerledes stemme i amerikansk film.
Etterfølgeren A Big Bold Beautiful Journey, med Colin Farrell og Margot Robbie i hovedrollene, representerte et markant skifte med sitt store budsjett og studiofinansiering. Resultatet ble nokså annerledes enn Kogonadas opprinnelige visjon, ettersom stadig flere meninger og krav fra forskjellige ledd i produksjonen formet filmen.
Derfor dro Loeb og Kogonada til Hong Kong for å rense hodene sine og lage spillefilmen Zi på bare tolv dager, uten crew, uten ordentlig budsjett eller sikkerhetsnett. I samtalen som nedenfor reflekterer Benjamin Loeb åpent om spennet mellom filmkunstnerisk utforskning og en stadig mer utfordrende bransje, og om gleden ved å ta risikoen tilbake i egne hender.
*
LO: Hvordan var det du ble kjent med Kogonada?
BL: Jeg møtte Kogonada før han startet forarbeidet til After Yang. Han var på utkikk etter en ny fotograf, og jeg ble plutselig involvert nokså sent i prosessen. Vi hadde en lang prat der det fremkom at vi var nysgjerrige på å utforske mange av de samme tingene filmatisk, og at vi kunne fordype oss i selve materialet sammen; i fortellingens grunnleggende spørsmål om hva det vil si å være menneske.
Og så var det bare generelt en uvanlig god samtale! Den gjorde det tydelig for oss begge at vi måtte prøve forsøke oss på et samarbeid.
LO: After Yang konkurrerte i Cannes-festivalens Un certain regard-seksjon, og høst 2025 var dere aktuelle med A Big Bold Beautiful Journey. Colin Farrell og Margot Robbie spiller hovedrollene, og produksjonen har hatt et større budsjett enn dere har jobbet med tidligere. I motsetning til Columbus og After Yang er ikke denne skrevet av Kogonada selv, så en kan få inntrykk av at dette har vært en såkalt oppdragsfilm?
BL: Det er vanskelig å kalle noe man selv velger å gjøre for en oppdragsfilm. Dette var en film som rommet mye man kunne tenke seg å se gjennom for eksempel Ernst Lubitschs briller. Men idet Margot kom med på laget, ble prosjektet på mange måter skjøvet inn i en helt annen atmosfære. Filmen ble solgt til Sony, og man kan si ting endret seg litt.
På det tidspunktet var det plutselig mange meninger involvert, og rett og slett for mye penger på spill. Filmen tok en retning som – vil jeg våge å påstå – sprang ut av feil premisser. Spørsmålet ble: Hvordan lager man en film som både treffer publikum og oss som filmskapere, som kan stå kunstnerisk på egne ben og samtidig tjene penger? Det er jo mulig å få til, naturligvis, men dette prosjektet var i utgangspunktet kalibrert helt annerledes enn resultatet vi endte opp med.
Å lage en film med utgangspunkt i hva den skal oppnå i etterkant, i stedet for å fokusere på fortellingens potensial i seg selv, er en umulig prosess der man ender opp med å hele tiden jobbe rundt kjernen. Vi prøvde å lage noe som føltes annerledes med A Big Bold Beautiful Journey, men jeg tror rett og slett det var for mange ting som snakket mot hverandre innad i produksjonen, så språket forsvant litt og ønskelisten med alt filmen skulle være ble for lang og selvmotsigende.
LO: Etter denne produksjonen valgte dere å ta en usving og reise til Hong Kong for å skyte en film på bare tolv dager, mer eller mindre på impuls. Den har fått tittelen Zi og får verdenspremiere på Sundance-festivalen i januar. Kan du fortelle mer om hva slags film dette er?
BL: Prosjektet er en motvekt til mye av det vi har opplevd i bransjen de siste årene – ja, i grunnen gjennom hele karrieren. Vi starter ofte som inspirerte små djevler, med følelsen av at alt er mulig, men innser at vi står alene etter hvert som vi blir møtt med motstand av typen «nei, det er for dyrt», «den lokasjonen er for langt unna», «vi har for mange lastebiler til å kunne flytte basecamp». Prosessen blir til slutt styrt av logistikk og praktiske hensyn som har lite med kreativ energi eller visjon å gjøre.
Derfor ønsket vi å lage en film bare fordi vi hadde lyst – uten penger, uten crew – og se hva som faktisk kom ut av det. Å hente tilbake noe av vår egen inspirasjon, og påminne oss selv om at det er mulig å lage noe uten «tillatelse». I dag venter vi altfor ofte på at noen andre skal ta risikoen for oss, for så å innse at prosjektet blir skrinlagt. Enten det betyr å vente i tre år på støtte fra NFI, eller å bruke åtte år på å finne den riktige kombinasjonen av skuespillere, timing og tilgjengelighet slik at private aktører kan finansiere prosjektet utenfra.
Jeg mener ikke å si at disse veiene til målet er feil, bare at vi ønsket en annen tilnærming denne gangen. Så vi tok risikoen selv, for å se hva som kunne komme ut av det. I en bransje som tar færre og færre sjanser, er dette vår stille protest.
LO: Jeg antar innspillingen av Zi ikke ligner noe du har vært med på tidligere. Hvordan føltes det å jobbe i så høyt tempo og så intuitivt?
BL: Det var fantastisk å fly ned til Hong Kong med fire–fem sider av en grov outline, bruke tre dager på å speide etter locations i byen, og så bare begynne å lage filmen. Man jobber både under et massivt press og samtidig uten noe press i det hele tatt – fordi de eneste som faktisk forventer noe av oss, er oss selv.
Planen var å tråkle oss gjennom de viktigste delene av historien i løpet av de første dagene, slik at vi kunne sette oss ned med materialet og få en følelse av helheten raskt. Klippe og diskutere litt, og så la Kogonada sette seg ned og skrive mer konkrete scener som etter hvert tok over for det vi kan kalle «kladden» vår.
LO: Hong Kong er en av de mest filmatiske byene i verden, og naturligvis utgangspunktet for en rik filmkultur som har hatt sterk innflytelse på regissører og ikke minst fotografer over hele verden. Hadde dere noen konkrete inspirasjonskilder eller referanser?
BL: Vi hadde selvfølgelig filmer som Chungking Express (1994) og Fallen Angels (1995) på listen, men vi hentet også mye inspirasjon fra Chris Marker, særlig San Soleil (1983) og La jetée (1962), og fra Agnès Vardas Cleo fra 5 til 7 (1962). Lou Yes Suzhou River (2000) var en annen referanse.
Vi ønsket å lage en film både for og med Hong Kong, en slags by-symfoni, og samtidig komme frem til en historie det var mulig å fortelle på den begrensede tiden vi hadde.
Byen er så rik, både på film- og annen historie, den er politisk komplisert og med en unik topografi. To av skuespillerne vi castet er oppvokst i byen og bidro til en autentisitet vi ellers ikke ville hatt tilgang på.
LO: Hvilke formater er filmen skutt på?
BL: Filmen er skutt på en kombinasjon av Komodo-X, FX3 og Bolex. Jeg fikk låne en cine saddle av Christopher Doyle – eller rettere sagt av produsenten hans – døpt Steady Chang, vakkert dekorert med thaisilke. Den reddet livet mitt ved flere anledninger. Spesielt i lange håndholdte sekvenser der jeg både filmet og dro fokus selv, mens jeg beveget meg opp og ned gatene i Hong Kong, omgitt av folk og yrende liv.
Doyle har for øvrig flyttet til Shanghai, fordi det er blitt så komplisert å lage film i Hong Kong, med mindre man gjør det så gerilja-aktig som vi gjorde. Et filmsett kan bli stengt ned på dagen på grunn av politiske uroligheter og lignende, det er blitt et uforutsigbart sted å arbeide – som vel kanskje også er årsaken til at Hong Kong ikke har opprettholdt posisjonen som en filmkulturell hovedstad i denne delen av verden.
Men vi fikk jobbe i fred. Byen virket altfor travel til å bry seg om oss, folk kunne ikke fremstått mindre interesserte i kameraet vårt. Det var en optimal situasjon med tanke på at vi var helt avhengige av å ha vanlige folk og ikke statister i bakgrunnen.
LO: Du jobber både her hjemme i Norge og internasjonalt. Kan du si noe om hvilke prosjekter du er involvert i fremover?
BL: Det er mange prosjekter som flyter rundt, men prosessen med Zi har åpnet øynene mine litt. Nå ser jeg etter ting som tør å si noe, snakke om noe, være sårbart og ekte. Jeg snakker en del med Rick Alverson om potensielle prosjekter, en regissør jeg beundrer og lenge har hatt lyst til å jobbe med.
Jeg vil gjerne fortsette å lage film slik vi gjorde nå i Hong Kong. Også her hjemme, for jeg tror norsk film vil ha godt av forskjellige fremgangsmåter. Om vi ser bort fra de aller beste filmene, som både får mye oppmerksomhet hjemme og internasjonalt, lager vi fortsatt mye intetsigende film i Norge.
LO: Vi er mange som har store forventninger til Kristoffer Borglis neste film, The Drama, med Zendaya og Robert Pattinson. Men du har ikke vært involvert i denne produksjonen?
BL: Haha, jeg var en del av dette prosjektet til å begynne med, men ble nødt til å tre av fordi jeg akkurat hadde skutt A Big Bold Beautiful Journey og ikke hadde kapasitet til å jobbe så mye mer det året. Barn, familie og livet må prioriteres i ny og ne. Kristoffer bestemte seg for å skyte seks måneder før det opprinnelige starttidspunktet, så det ble ikke mulig for meg å bidra.
Jeg synes for øvrig Zi er tettere på Kogonadas videoessays enn de tidligere spillefilmene hans, så jeg er spent på om andre ser det samme som meg.
*
24. januar er første premierevisning av Zi ved Sundance-festivalen. Informasjon om øvrige festivaler og eventuell norgespremiere er foreløpig ikke avklart.
