ingen-virkelighet-i-armadillo-uten-dod

Omtale

Ingen virkelighet i Armadillo uten død

Den danske soldaten Mads i «Armadillo».

Det føles uvirkelig. Silhuettene av angrepshelikoptre i saktefilm mot støvgul himmel. Den tunge flakka-flakka-lyden, udødeliggjort av Walter Murch sitt lydarbeid på Apokalypse nå!. Luftskipene setter tonen også i Armadillo, dokumentaren hvor et lite filmteam har fulgt en tropp danske soldater utstasjonert i Sør-Afghanistan på et seks måneders oppdrag. Det drønner skremmende, og virkelighetens krig oppleves som en filmkrig. Eller skulle det være motsatt?

Armadillo er historien om et knippe unge soldater som motiverer sin Afghanistan-deltagelse med ønsket om å oppleve spenning og mestring i møte med en ekte krig. Gjennom kameratskap og dedikasjon oppnår filmens karakterer det de kom for, og filmskaperne stadfester med sin fortelling, litt forenklet, at soldater drar i krigen som gutter og kommer hjem som menn. Filmen er effektivt fortalt, og fungerer godt rent overfladisk sett. Men etter å ha sett den satt jeg igjen med blandede følelser. Filmens scener er fanget inn gjennom et ekte nærvær med soldater i krigshandlinger, men merkelig nok opplevde jeg filmen som separert fra sin egen virkelighet. Som med åpningsbildet av helikoptrene, så føles ikke filmen reell. Etiske problemstillinger ved bruken av fiksjonelle grep i dokumentar kan være interessant, – likevel er etikken mindre viktig enn følelsene i en filmopplevelse. Men hva hvis problemstillingen er at dokumentaren føles mer uekte enn fiksjonen selv? Hva skjer egentlig med publikum når en dokumentarfilm om krig ikke oppleves som en realistisk skildring av krig? Jeg frykter at vi slutter å bry oss, eller enda verre: publikum liker det de ser.

Og jeg mener det ligger en eim av innbilt viktighet over Armadillo, som tykner til ved at mottakelsen her i Norge ble så ekstremt euforisk (Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen osv.). Muligens er vi så tåkelagt av sommerferie at vi er for lykkelige til å innse realitetene, men har offentligheten helt glemt hva krig er? Det kan virke sånn, når en (tross alt) ganske alminnelig dansk krigsskildring hylles som et guddommelig bevis på det vi ennå ikke har forstått ved vår egen krigsdeltagelse. «Endelig skal debatten i gang!» hoies det. Nei, for meg blir dette jaget for dumt – særlig når filmens historie er såpass enkel; nesten provoserende banal. Vi har hatt norske styrker i Afghanistan i nesten et tiår allerede, og vi burde vite godt hva både det militære nærværet og vårt politiske standpunkt fører til. Det er krig, og det er aldri vakkert. (Selv om danske soldater som bader ved en afghansk elvebredd i solnedgang kan få deg på andre tanker.)

Det er for lengst klart at nærværet i Afghanistan aldri kan lede NATO til såkalt seier, så krigens videre gang kan se formålsløs ut herfra (og enda mer meningsløs ut i Armadillo). Vi kan ikke vinne, vi kan aldri helt eliminere Taliban og vi kan ikke demokratisere landet med et knips. Hvilken virkelighet ved nærværet vårt i Afghanistan kan da en dokumentar fange inn? Hva er realitetene? Slik jeg ser det har krig kun én ufravikelig realitet: Død. Mennesker, sivile og soldater, som dør – og i Afghanistan dør de for en illusjon. Det er svært vanskelig å se hvilken annen realitet enn døden som er resultatet av NATOs krigføring i Afghanistan. Min sentrale innsigelse mot Armadillo er at den er en formmessig elegant, velfortalt kinofilm som er opptatt av å vise oss hvorfor unge danske soldater finner spenning i å delta i en krig – men som absolutt ikke gir en autentisk skildring av krigens viktigste realitet, som jeg altså mener at er døden. Dette er en suggererende film, den skal selge, og da blir kanskje død for depressivt. Vel – jeg mener krig er en langt mer alvorlig realitet enn film, og den tilgjorte ektheten i Armadillo provoserer meg.

Soldaten Daniel viser hvordan han tok livet av fienden.

Det filmfaglige i formen de har valgt er godt utført, men å bruke Armadillo som virkelighetsbevis er en innholdsmessig fallitt: Filmen er visuelt stilisert og såkalt “filmatisk” langt forbi det nødvendige, og trygt over i det distanseskapende. Utstrakt bruk av fargekorrigerte bilder, skoleflink dramaturgi, overtydelig lyddesign og arketypiske figurer fyller Armadillo med så mye fiksjonell formkake at jeg – tross erkjennelsen av dens dokumentariske opprinnelse – ikke opplever den som virkelig. Og i film er vår følelsesmessige opplevelse veiviseren inn mot gjenkjennelighet, engasjement, frustrasjon og empati. Når regissør Janus Metz da med all sin filmtekniske bravur pakker sine danske soldater inn i alt som gjør filmen lettspiselig for et antatt bredt publikum, forsvinner for meg den reelle følelsen av krigsnærvær som virker å være en av filmskapernes viktigste mål med prosjektet.

Det glimter til når Metz klipper til en av soldatenes hjelmkameraer i en sentral trefning – da fritas vi for estetikken og får ufiltrert frykt i mot oss. Men så raskt soldatene har løst problemet, er vi tilbake i det uvirkelige – og danskene løser sin indre uro ved å tøyse vekk de døde taliban-soldatene i grøften med machospråk og klovneri. Jeg innser at dette også forteller oss noe autentisk om hvordan soldater i vår tid preges av andre elementer av krig enn tidligere, og at kameraenes nærvær i seg selv må ha gitt soldatene følelsen av å være på en slags grotesk scene. Men Armadillo er så åpenbart en dokumentar som forsøker å ligne fiksjonsfilmhistoriens ypperste krigsskildringer – særlig da Apokalypse nå! – ned til det punkt at de ekte soldatene gjennom utsagn og poseringer tidvis iscenesetter seg selv foran kamera for å ligne sine egne filmhelter. Vi ser en forestilling i virkeligheten, filmet dokumentært, og så stilisert for igjen å ligne en forestilling. Så hva er det egentlig meningen at jeg skal føle?

Den ukritiske mottagelsen filmen har fått i Norge, som jeg egentlig er ganske forbløffet over, viser dessuten hvor fort norske medier glemmer vår egen nære Afghanistan-historie. I november 2007 ble den norske soldaten Kristoffer Sørli Jørgensen drept av en veibombe, og hans kamerat i passasjersetet ble hardt såret. Tidligere samme år hadde Jørgensen blitt utstyrt med kamera av NRKs Brennpunkt-redaksjon, med hensikt å vise hvordan norske soldater selv opplever Afghanistan-tjenesten. Prosjektet fikk en ganske annen slutt enn planlagt. Da Jørgensen ble drept sank krigens grusomme realitet innover opptakene, som resulterte i den gripende dokumentaren Soldaten som ble sendt på NRK i januar 2008 og sett av over 500.000. (Den ligger ennå åpent tilgjengelig i NRKs Nett-TV.) I filmen møter vi Jørgensen før avreise, i leiren og under oppdrag. Soldaten fremstår som en engasjert, samvittighetsfull mann – en karakter vi blir kjent med både varmen og frykten hos. Et særlig rørende segment kommer midtveis i filmen, når Jørgensen snakker til eget kamera. Han har akkurat opplevd å kjøre på en bombe, som heldigvis ikke var kraftig nok til å ta hans liv. Men ansiktet hans er begravet i frykt. Ikke lenge etterpå ble han altså igjen rammet av Talibans mest effektive våpen, med dødelig utfall. Soldaten forteller det Armadillo ikke tør: At krig fører til død, uansett hvem du er og hva du tenker.

Så når denne danske kinodokumentaren de siste ukene har blitt utpekt til en slags frelser for den norske Afghanistan-debatten, blir jeg opprørt. For det første burde vi i offentligheten for lenge siden ha erkjent at alle dødsfall forårsaket av krigen (sivile som militære) er et konstant argument for en debatt om Norges deltagelse. Vi bør aldri slutte å diskutere det. Men vi tilvenner oss dessverre situasjonen; tragedien er så omfattende at vi blir numne. Dersom Armadillo nå faktisk leder til en ny politisk oppmerksomhet, er det selvsagt en god ting, men vi må også gå i oss selv. Har kritikere og andre journalister forsøkt å se hva slags fortelling Armadillo faktisk har i seg? Filmen unngår en dypere sannhet, til fordel for en overfladisk spenningsverdi. Dersom dette skal være virkelighetsbeviset vi baserer vår debatt på, kan den norske offentligheten i verste fall skyve krigføringen i Afghanistan lenger unna, slik at realitetene blir enda fjernere. Kanskje burde historien om den norske soldatens brutale død på en landevei utenfor Meymaneh være kinofilmen som vekker oss og setter debatten på rett spor: Er det verdt det?



Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Svein Inge Sæther sier:

    Dette er tankevekkende refleksjoner, Karsten, og jeg er nok enig med deg i mye av det du setter fram her. Tygger fortsatt på filmen, så den på premieredagen sist fredag og har planer om å se den igjen. Umiddelbart tenker jeg – og dette har jeg hatt med meg også fra før jeg så Armadillo – at vi må unngå at debatten blir å handle om soldaters individuelle oppførsel og hvordan de i en film som Armadillo velger å forholde seg til andre menneskers død. Etter min oppfatning (så langt) har det liten betydning at soldater i Afghanistan ser porno, spiller voldsdataspill og utfører ekstatiske gjenfortellinger av sine voldshandlinger. Det som betyr noe er at det er dette statene Norge og Danmark har bestilt av sine leverandører, altså forsvaret. Det er akkurat som du sier: Krig fører til død, uansett hvem du er og hva du tenker – men omfanget av død skal i forsvinnende liten grad tilskrives unge Ølby og hans kamerater i Armadillo.

  2. Julie Brannfjell sier:

    Jeg er uenig i at filmen ikke viser døden. Ei lita sivil jente blir drept, danske soldater dør og talibankrigere blir drept mens vi ser på. Alle dødsfallene blir reflektert over i filmen, og vi får litt innblikk i den effekten det har på menneskene som portretteres.

    I forhold til realisme blir det jo naturlig å se på hvordan folk som har vært i samme situasjon ser på filmatiseringen. Under premieren på Verdensteatret i Tromsø var det to representanter fra det norske forsvaret tilstede for å svare på spørsmål fra salen, og fortelle om sine opplevelser i Afghanistan. Deres kommentar var at de opplevde filmen som svært realistisk.

    Der du ser en overfladisk spenningsfilm ser jeg en film som gir et godt bilde av hvordan soldatene i Afghanistan opplever oppdraget. I tillegg tar den opp relevante problemstillinger i forhold til kommunikasjon, konflikten mellom dem hjemme som ikke vet hva som skjer, og de som står midt i det. Den ser på det vanskelige forholdet til lokalbefolkninga, og selv om de er fjerne i filmen kommer deres vanskelige posisjon tydelig fram.

    Selvsagt burde vi ikke la oss sjokkere av det vi får se i filmen, hva trodde vi foregikk i krig? Men for de mange som ikke har reflektert over hva det vil si, meg selv inkludert, er filmen en vekker og en åpning til å forme et standpunkt i en komplisert politisk sak.

  3. Espen Eide sier:

    Kunne ikke vært mer enig her. Hvordan kunne de ødelegge så mange fantastiske opptak (kunne blitt en utrolig hardtslående dokumentar), med idéen om å lage en Ridley Scott film ut av det (blåstikk etc.)?

  4. Tom Welle sier:

    Krig er kjipt. Mine tanker går i denne stund først og fremst til Karsten Meinich, som, som vi kan lese ovenfor, må slite med at ikke nok mennesker dør i Afghanistan.

    Her kommer en på kino og forventer å få se i alle fall én hvit mann bli drept. Men hva skjer? En blir en avspist med at et usselt afghanerbarn feilbombes til lapskaus? En og annen skjeggete nisse blir skutt i fillebiter mens de klynker patetisk?

    Det er ikke nok. Det holder ikke. Det er knapt verdt å nevne en gang.

  5. Svein-Inge: Godt å høre at det ikke bare var jeg som grunnet over innholdspresentasjonen i denne filmen. Din etterlysning av statene Norge og Danmarks ansvar er jeg fullstendig enig i.

    Julie: Forstår dine innsigelser på mine konklusjoner, men jeg er uenig i dette som du skriver: «Ei lita sivil jente blir drept, danske soldater dør og talibankrigere blir drept mens vi ser på.» Filmen viser oss virkelig ikke dette til å se på, med unntak av talibankrigerne. Og det er nettopp det jeg etterlyser; hvorfor lar ikke filmen oss ta inn realiteten i dødsfallene? Ikke en gang gjennom soldat-figurene filmen følger får vi tatt dette innover oss før filmen skal videre.

    Tom: Det kan virke som om du ikke har lest artikkelen min særlig nøye, for kommentaren din er en skivebom. Min etterlysning av at krigens realiteter burde kommet tydeligere frem i filmen, handler naturligvis ikke om at flere burde dø – men at det filmen sneier innom bør komme tydeligere frem og gis mer plass i filmen. Både de feilbombede afghanske barna og de døde danske soldatene er plassert i ytterkanten av scenene sine. Som jeg påpeker i saken min er scenen med Taliban-soldatene en av de som virket mest inn på meg, særlig fordi filmskaperne brukte soldatenes hjelmkameraer til stor effekt (et grep de burde brukt mer).

  6. Erik Vågnes sier:

    Jeg synes filmen ble faktisk MER kraftfull med at dødsfallene ble tøyset bort. Man blir regelrett opprørt over det; man skal ikke undervurdere en slik effekt.

    Der du kritiserer filmen for å vise soldater som lever ut helteroller fra Apocalypse Nå osv. mener jeg det er det komplett motsatt: en interessant observasjon som beriker vår forståelse av den nye generasjonen med krigere oppvokst i et fredlig land med en hunger etter spenning.

    Det jeg liker med Armadillo er vel det du misliker; en veldig vag “fortellerstemme” som sier oss hva vi skal synes. De lar oss være i fred, lar det være opp til oss. Kanskje noen tolker denne som en hyllest til spenningen ved krig. Dem om det. For meg var det ihvertfall en brutal og ekkel opplevelse som ble fremkalt av dissonansen mellom død og latter, livet og dataspill, sex og krig, og ikke minst mellom vest og øst. Det eneste jeg savner var litt mer sobre stemmer blant de mer sjenerte soldatene; kanskje litt mye eksponering av enkelte krigshungrige soldater. Men dette fraværet av den sobre stemmen er kanskje også grunnen til at denne filmen går inn på meg.

  7. Anders sier:

    Ble en nedtur for min del. Føltes nesten arrangert til tider.

    Anbefaler Restrepo, langt mer givende, og ikke minst føles den mer ekte.

  8. @Anders: Den var arrangert til tider ;-)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>