Analysen

Alt det jeg er (2020)

Alt det jeg er var blant de norske kinofilmene som ble koronarammet i mars. Les mer om filmens alternative lansering i vår artikkel.

*

Alt det jeg er hevder å være den første norske filmen som viser konsekvensene av seksuelle overgrep i barndommen, sett utelukkende gjennom øynene til et ungt menneske. Dette skal være historien om systemet som sviktet, og om den unge jentas vei videre. Men er det egentlig det?

Emilie bryter stillheten, men stemmen virker fraværende, den ligger som et lydspor over et kjølig og uklart bilde av en stille, snødekket vei. Hun forteller at moren, som sjelden ringte, plutselig var på tråden på 18-årsdagen hennes. Hun ville ha datteren hjem igjen, men på én betingelse: At Emilie ikke snakket om det som tok så stor plass i henne, nemlig voldtektene som ble utført av hennes egen stefar, fra hun var seks til hun ble tolv år gammel. De skulle starte på nytt.

Emilie har ikke bodd sammen med moren sin på fem år. Etter at stefarens overgrep ble anmeldt, flyttet hun ut og bodde en stund hos den biologiske faren sin, og deretter i fosterhjem. Moren har påstått at familien kommer til å rase sammen hvis Emilie åpent forteller sannheten. Samtidig er det tydelig at hun, ved å delta i denne dokumentaren, akter å gjøre nettopp det.

I en av samtalene med moren ler Emilie over at hun gruer seg til rettssaken neste dag. Moren svarer i et toneleie som om det er første skoledag det er snakk om: «Gruer du deg, eller»? Før hun kjapt konkluderer med at hun skal la datteren være i fred. Emilie tar en telefon til en hun kjenner, vi skjønner det er snakk om en erstatningssak, og at voldtektsmannen snart er en fri mann igjen.

*

«Hva om du ikke fikk snakke om det vondeste i livet ditt, men allikevel fortalte alt. […] Er det mulig å gå videre i livet uten å bli sett eller hørt?» heter det på nettsidene til filmen. Et vanskelig landskap å navigere i uten å havne i den spekulative eller utleverende krattskogen. Overgrep er et av de mest betente temaene innen dokumentarfilm og journalistikk om dagen – tenk bare på Gaute Drevdal og retten han mener å ha på sin sannhet i offentligheten, til tross for at vitner og den påfallende strenge domsavsigelsen peker på en ganske annen fortelling. Best å være nøktern og presis i gjengivelser av hendelsene når man som journalist eller dokumentarfilmskaper har med grenseoverskridelser å gjøre. Derfor anerkjenner jeg filmens fravær av dramatiske elementer som aktivt kan påvirke tilskueren, som ladet musikk som legger føringer for hva jeg skal føle og mene (det er sikkert en fristelse når temaet er voldtekt, og spesielt når det handler om voldtekt mot barn).

Samtidig er og blir dokumentarfilmen, til tross for sin åpenbare forankring i faktiske hendelser, alltid en subjektiv fortelling, og det er meningsløst – og risikabelt – å late som noe annet ved å ta omveier omkring det mest betente.

Betydningen av å følge med

Når det kommer til skildringer av skrekkeksempler på at samfunnet svikter barn, er det få filmatiseringer av nyere dato som stiller spørsmål om skyld, ansvar og konsekvenser (med et hederlig unntak: Sara Johnsen og Pål Sletaunes 22. juli-serie). Spørsmålet om ansvar er også fraværende i Alt det jeg er, i form av konfrontasjoner med de som burde ha sett og lyttet – lærere, moren, faren, rettsstaten. Filmen har valgt en observerende tilnærming, dermed er det ingen som stilles til veggs for ikke å ha gjort jobben sin i møte med et barn som ble vanskjøttet. Her er ingen Louis Theroux som tør stille de ubehagelige og oppklarende spørsmålene for deg.

Dokumentarfilmmediet krever at filmskaperen forholder seg til en rekke kompliserte spørsmål knyttet til ansvar, også rent estetisk og fortellerteknisk: En dokumentar om voldtekt skal ikke være underholdende, samtidig som den må engasjere for å holde på tilskuerens interesse. Hvordan tar man vare på hovedpersonen – ikke bare personvernmessig og moralsk, men også tonalt og estetisk i filmen? Hvordan balanserer man vernet av hovedpersonen med forpliktelsen til å fortelle en historie som gir mening for tilskueren? Også den debatten er brennaktuell, særlig fordi true crime ser ut til å være mer populært enn noensinne, både i serieformat og i form av dokumentar- og fiksjonsfilm. Ikke minst aktualiseres diskusjonene når spesielt traumatiske hendelser fra vår egen samtid blir skildret i et fiksjonsunivers, som i det nevnte tilfellet 22. juli, eller drapet på journalisten Kim Wall som det også lages tv-serie om.

Kritikken dreier seg gjerne om hvordan ofrene portretteres og skildres: Ikke som hele mennesker, men utelukkende som ofre. Og, som ofte er tilfellet når de rammede er kvinner: som seksualiserte, døde kropper sett gjennom et sadistisk, mannlig blikk. Dette var også kjernen i den feministiske kritikken som ble rettet mot Tom Fords Nocturnal Animals (2016) og Nic Pizzolattos True Detective, men også i fremstillingen av kvinner som ofre i David Simons The Wire i sin tid, og de samme argumentene ble nylig brukt mot Aune Sand og hans tolkning av erotikk i Bibelen, på Dagsnytt 18 i beste sendetid: Den misogyne ideen om kvinner som passive objekter – enten de er ofre eller midler til forlystelse eller annen bruk.

Vold er uansett ofte innbakt i et kulturuttrykk. Det handler ikke om å fortrenge den, men om hvordan den får komme til syne, og hvor bevisst kunstneren er på hvordan hen bruker den som virkemiddel. Glemmer man å reflektere over volden og hvilke former den kommer i, at den ikke bare er et fysisk anliggende, videreføres våre stivnede og kanskje ubevisste forestillinger om den. Det som oftere burde være problematisert, bagatelliseres, mens uttrykket som helhet risikerer å bli fattigere.

Lang dags ferd rundt grøten

Følelsen jeg sitter igjen med i kjølvannet av Alt det jeg er, er at Emilie aldri virkelig blir sett. Der moren hopper bukk over betente ord, tier, eller later som hun ikke ser, nærmer det juridiske språket seg voldtekten som om det var et teoretisk anliggende. Det er ikke bare i praksis, ved at overgriper blir satt fri etter provoserende kort soning, men også i vokabularet at voldtektssaker ikke tas tilstrekkelig på alvor fra rettsstatens side. Som tilskuer opplever jeg at filmen ikke diskuterer tingenes tilstand. Selv om man har valgt rollen som observatør, betyr det ikke at man må være passiv. Etterhåndsarbeidet åpner for flere muligheter til å ta valg som understreker de problematiske aspektene ved prosessen Emilie blir en del av.

Jeg savner en mer kritisk tilnærming til rettsstaten og systemet fra filmskaperens side. Jeg savner filmspråklige grep som viser meg hva rettssaken koster for en voldtektsutsatt. Som tilskuere kommer vi inn mot slutten av en lang prosess som for hovedpersonen startet med overgrep da hun var seks år gammel. Noe som skulle ha vært trygt, har blitt et svik, ikke bare på hjemmebane, men også i møtet med rettsapparatet. Hva gjør det med et menneske å føle seg sveket av det systemet som skulle beskytte henne? Hvordan oppleves det når voldtektsmannen settes fri?

Å ikke møte forståelse fra de nærmeste er imidlertid kanskje det aller tyngste for en som har opplevd urett. Det å ikke bli sett av familie og venner, ikke bli forstått og tatt på alvor. Lyttet til. I Alt det jeg er savnes det kontekst og reaksjoner: Hvordan har det vært for Emilie å stå frem med historien sin – spesielt når vi tidlig får vite at moren ikke ønsker at hun skal snakke om det? Hva var reaksjonene første gang hun fortalte om det som hadde skjedd hjemme? Hva hendte? Dette sorte hullet i filmen, der alt som ikke blir sagt befinner seg, blir liksom bare større – i takt med morens tilsynelatende manglende tilstedeværelse og innlevelse i datteren: Det er så mye som blir fortiet, som forblir usagt, kanskje fordi dokumentaren filmes i huset til en person som har bestemt at man ikke skal snakke om temaet som det lages en film om.

Emilie forteller venninna si at moren og søsknene ikke forstår. De snakker bare «rundt» det som har skjedd. Det er den samme overflaten vi presenteres for: Moren vil ikke vite så mye om selve hendelsen, men er veldig opptatt av om Emilie liker rosenkål. Eller om det er greit med fisk. Det snakkes mye om mat. Jeg venter på at Emilie skal kaste tallerkenen med rosenkål i veggen og banne. Det skjer ikke. Litt senere er det Emilie som må ta inititativ til å ta opp dette med stefarens løslatelse, at det er sannsynlig at hun kommer til treffe på ham igjen nå som han er sluppet ut, hvorpå moren spør hva hun tenker om det. «Jeg tenker det virker som han får det lettere enn meg til tider» svarer Emilie. Moren svarer «Ja». Mer får vi ikke vite om hennes synspunkter.

Det er en vesensforskjell mellom det å bli trodd på og det å bli forstått. Vi kan tro på historien til Emilie, men det betyr ikke at vi skjønner hva hun trenger for å klare å fortsette å leve livet sitt etter en så traumatisk hendelse. Det at hun blir trodd hjemme, betyr heller ikke at de hun er mest avhengig av virkelig oppfatter behovene hennes, lytter til henne og ser henne. Det er her jeg mener filmen kunne valgt en annen tilnærming, ved å være mer aktiv, ta på seg et ansvar for å trenge gjennom overflaten, forsøke å forstå og formidle. Filmens formgrep bidrar imidlertid ikke til dette.

Matt overflate

Den dagen Emilie skal møte i Drammen tingrett, bevitner vi den samme scenen som hvem som helst som skulle komme til å befinne seg utenfor rettslokalet ville ha sett. Men hvordan var egentlig denne dagen for Emilie? Hvem er hun når hun står opp om morgenen? Hva er det som får henne til å bestemme seg for å ta på den kirsebærfarga leppestiften? Har hun kanskje gått fram og tilbake og stressa rundt hvorvidt den var fin overhodet? Eller vasket den av, fordi hun plutselig tenkte at det ikke passer seg med leppestift i et rettslokale når det handler om voldtektssak, for så å kommet frem til at «det endrer jo ingenting», og derfor tatt på et nytt lag igjen? Kanskje begynte hun å få dårlig tid. Eller kanskje hun bare tok på seg noe helt tilfeldig? Ga totalt faen?

For meg framstår Emilie som en av mange som antakelig retter sinnet og frustrasjonen innover, og dermed skåner oss andre for den smerten hun bærer på. Innimellom gråter hun litt og kommer med noen små drypp fra fortellingen sin, men ellers er hun veldig rolig og reservert. Stjeler aldri oppmerksomheten. Er fattet mens praten går mekanisk over hodet på henne i rettssalen. Men spørsmålet rundt hva som hender med barnet som ble sveket og bedratt, ringvirkningene av de skadene som ble påført henne fordi hun ikke ble sett av de som skulle ha sett henne, det blir ikke reist. Her kunne man ha benyttet seg av stilistiske grep, men fordi problematikken ikke adresseres eller antydes i filmens visuelle uttrykk, er det som om hovedpersonen selv blir selve forklaringen på alt det usagte.

Kamerablikket og filmens portrettering av Emilie framstår med andre ord som problematisk. Jeg tror ikke på at hun bare er apatisk, men det er dette vi implisitt blir fortalt: Emilie gjør lite for å få styr på livet sitt. Hun vil ikke jobbe, med mindre det er som forfatter. Det finnes ikke noe forsøk på å gjøre angsten, smerten og frykten hennes forståelig – frykten som gjør henne søvnløs og nummen – annet enn det vi blir fortalt i refererende form (en klassisk TV-løsning). Det er mange grunner til at mennesker lar være å snakke, men da er det desto viktigere å fokusere på den motviljen, gi den plass, kommentere den stilistisk. Hvordan skildre alt det som ikke prates om? Filmen mangler bevissthet omkring at det er mye som ikke vises fram. (Det virker i det hele tatt helt absurd at moren, som ikke vil diskutere temaet det skal lages film om, ikke en eneste gang konfronteres med det. At det ikke adresseres verbalt er én ting, men at det ikke kommenteres subtilt gjennom filmspråklige grep er kanskje enda merkeligere).

Det jeg finner potensielt interessant her, er hvordan volden hele tiden blir legitimert. I rettssalen. I hjemmet. Og rett foran kameraene. I språket. Men dette temaet blir stående urørt. Resultatet er at en i utgangspunktet veldig engasjerende tematikk blir redusert til en ikke så interessant fortelling. Som poengtert innledningsvis, er det etter min mening viktig, særlig i en dokumentarisk gjengivelse, å forsøke å unngå å skildre en person som har vært utsatt for voldtekt, utelukkende som et offer. Dette kan igjen knyttes til det betente spørsmålet om underholdningsverdi. Når man velger å fortelle en historie om smerte og kamp, bør det være et premiss at man engasjeres av hovedpersonen på grunn av hvem hen er. At man viser fram hva som er særegent for det mennesket man skildrer. At det skapes interesse og sympati for vedkommende, og at engasjementet ikke ene og alene hviler på handlingen som har rammet personen. Det er filmmediets fordel å kunne spille på virkemidler og hoppe i tid for å skape en spenning som samtidig er på hovedpersonens, temaets og sjangerens premisser.

Et godt eksempel på en film jeg mener skildrer et menneskes dype mørke etter å ha opplevd svik, smerte og utenforskap, og som gir tilskueren en mulighet til å forstå hvorfor personen har hengitt seg til det destruktive, er Brett Morgens Kurt Cobain-dokumentar Montage of Heck (2015). Ved å gjengi bruddstykker som både er såre og vonde, men aldri fremstiller hovedpersonen på en uverdig måte, trer en mer sammensatt, mindre overfladisk, rikere og ærligere skildring av et komplekst menneske fram, gjennom et observant blikk, nøye research, og god bruk av kilder og montasje.

Emilie var bare seks år da overgrepene begynte, og det er det kanskje en fare for at hun ikke hadde rukket å danne en veldig tydelig identitet eller selvbevissthet før dette tidspunktet. Den dystre muligheten for at Emilie først og fremst definerer seg selv i lys av overgrepene fordi de begynte så tidlig og foregikk over så lang tid, er til stede. Men som tilskuer går jeg ikke med på filmens påstand om at dette virkelig er alt det hun er.

For meg fremstår fantasiløsheten, fraværet av kunstneriske løsninger som kunne speilet Emilies indre, og mangelen på stemning, som filmens hovedproblem. Det kan virke som man har vært besatt av nære og ultranære bilder i et forsøk på å fysisk komme nærmere Emilie, men ironisk nok oppleves strategien distanserende. Dette repetitive nærbilde-valget går på bekostning av et observerende blikk som avslører at det oppfatter og vet mer enn det uttalte og opplagte. Emilie ser ut til å være et grublende og ganske introvert vesen. Når hun sier at hun kommer til å isolere seg mer, nå som hun vet at overgriperen vandrer fritt omkring, lurer jeg mest på hvorfor dette ikke blir illustrert i filmen. I stedet insisterer man på å filme henne på steder og i situasjoner der hun må ta på seg en maske. Vi er sjelden på rommet hennes, både i bokstavelig og overført betydning.

Som en som lider av post-traumatisk stress, er søvn noe Emilie har slitt med lenge. Det er rimelig å tenke seg til at søvnmangelen er en avgjørende faktor for hvordan hverdagen hennes ser ut. Men vi får ikke innblikk i konskvensene av den psykiske påkjenningen det må være å ligge våken hele natta. Vi aner ikke hva hun gjør om hun ikke får sove. Slike detaljer kunne ha fortalt oss mye mer enn et dusin nærbilder av hovedpersonen der hun snakker om hverdagslige ting.

Fravær av bilder som er større enn seg selv

I likhet med et godt fotografi, som tilsynelatende bare er et utsnitt, men som samtidig implistt peker mot alt det som foregår og fortsetter utafor bildet, er det også filmens og journalistikkens oppgave å velge ut scener og situasjoner som peker utover seg selv. Det handler med andre ord ikke om «å vise alt», men å fokusere på deler av personen og hennes historie som gjør at vi blir mer nysgjerrige på hvem hun er. Det kan være noen detaljer fra rommet hennes, i måten hun organiserer noe på. Kanskje hun har en litt slem humor? Hva er det som gjør henne så sterk? Jeg legger merke til at hun ofte lakker negler, og blir nysgjerrig på om hun har mange neglelakker, og om det å lakke negler kanskje gir noen minutter med frihet under topplokket. Men jeg aner ingenting om hva som gir Emilie fred fra sitt eget hode og fra lidelsen post-traumatisk stress. Hos NAV blir hun fortalt at diagnosen hennes bare er en diagnose, og at den ikke sier noe om hvordan en person fungerer i hverdagen. I filmen er denne innsikten fraværende.

I et intervju med studentavisa Universitas forteller regissør Tone Grøttjord-Glenne at det var i arbeidet med dokumentarfilmen at hun først skjønte at en viktig del av utfordringen med å fange opp voldtektsutsatte barn, er den manglende kompetansen hos voksne – spesielt i skolen. Men jeg sliter med å se at hun med denne filmen bringer kompetansen eller viljen til å se etter på banen. Alt det jeg er går ikke særlig dypt inn i noen av de ulike spørsmålene den later til å ville ta for seg. Vi har ikke fått noen systemkritikk eller blitt klokere på hvorfor voldtektsofferet så ofte blir avspist av rettssystemet, eller hvilken påkjenning det er for en voldtektssutsatt person å konfronteres med rettsstatens irrganger.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål om apparatet rundt Emilie og hvem disse menneskene er. Jeg vet pent lite om moren hennes og den store gåten av en biologisk far som vi ikke får vite noe som helst om. Han er totalt fraværende. Heller ikke skolen, helsevesenets rolle, fastlegen, venner, naboer og slekt er til stede for å gi noen videre oppklaring i ugjerningene som er utgangspunktet for denne dokumentaren.

Alt det jeg er fremstår som en film som først og fremst prøver å fortelle historien om Emilies kamp for sin framtid, og dens fremste ønske ser ut til å være er at tilskueren skal skal få empati med henne. Dermed dukker det opp et vanskelig moralsk dilemma hos meg som kritiker: Hvordan skrive og mene noe om denne filmen når den skildrer en virkelig person, og i tillegg en svært ung person, som har blitt utsatt for en brutal handling gjentatte ganger i barndommen, og som har en psykisk lidelse? Og slike dilemmaer står også filmskaperne overfor i hvert eneste valg de har måttet ta: Hvorvidt burde Emilie blitt forskånet for å være en hovedpersonen i en dokumentarfilm? I hvilken grad er hun beskyttet, også rent stilistisk i filmen, med tanke på måten hun er framstilt på? En slik film krever at man går nært, ber henne om å være utleverende – men samtidig kan det se ut som man ikke ville grave spesielt dypt i hennes indre, noe som trolig kan ha vært et bevisst valg for å skåne henne. Men samtidig risikerer man å definere henne først og fremst som offer.

Når man først velger å portrettere Emilie og brette henne ut, ville det ikke vært rett og rimelig, og i henhold til Vær Varsom-plakaten, å gi et mer mangfoldig bilde av henne som menneske? Alt det jeg er hevder å vise konsekvensene av seksuelle overgrep i barndommen. Men er det egentlig mulig når filmskaperen inntar en passiv og konfliktsky rolle, og unnlater å stikke fingrene sine ned i nettopp det ubehagelige og tabubelagte? En ting er i hvert fall sikkert: Jeg har aldri kjent så mye på savnet etter en «reddende» Louis Theroux som tør stille de ubehagelige og oppklarende spørsmåla for meg, som her.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>