Patriarkalsk pute-tv om finkulturflørt: Fenomenet Familien Nerdrum

En 80-årig kjortelkledd kunstmaler holder penselen konsentrert opp mot sitt maleri i skyggen fra den bredbremmede stråhatten. En langlemmet, slu Lord Byron med stålullsveis, ridderbart og aversjon mot sollys monologiserer om strategier for å manøvrere det egenrådige familieoverhodet. En bukett av kjernesunne, markblomstfriske kvinner kvitrer rundt på kjøkkenet og i grønnsakshagen iført løstsittende kjoler i naturfarger.

En av de unge kvinnene, en høygravid nymfe med et fromt og evigblidt vesen, gir sitt samtykke til at kunstnerfaren skal få male portrett av barnebarnet så snart fødselen er overstått – og bedyrer at hun ikke skal la babyen trille av bordet.

Den forfalne herregården er blottet for flatskjermer, frossenmat, BH og seamless-scrunch-leggings. Derimot florerer det av ruvende lerreter og velbrukte paletter, hjemmelagede kurver, søm og strikk, viltvoksende hårmanker, syltetøy og bugnende ostefat, halvtomme vinglass og kruttsterk kaffe, stabbende babyer, frittgående hester og geiter, håndskrevne dikt, steving, svevende pianoklunking og plystring av Gounouds melodi til Bachs reduserte preludium fremført på cembalo.

Men intet kalas uten litt sydlandsk krydder: Se, en italiensk ungmøy med en ubleket fille skjødesløst knyttet rundt den duvende barmen kretser rundt nestoren lik Caravaggios elev og etterfølger Artemisia Gentileschi.

Hvilken verden, for å ikke si årstall, er det vi har havnet i? Er det en Terrence Malick-film? Settet til Ari Asters Midsommar? Et Vermeer-maleri? Et dikt av Rune Christiansen? Nei, det er NRKs nye dokumentar Familien Nerdrum, regissert av relativt ukjente Linn Amundsen og Erling Zahl Urke, filmet som et levende Rembrandt-maleri med klippetempo som en dorsk karpe i fontenen på en kinesisk restaurant.

I skrivende stund er statskanalens braksuksess sett av nær én million nordmenn og livlig omtalt i sosiale og offentlige medier, like mye i forargelse som i overgitt begeistring (oftest en blanding). I ett år får vi følge den retrogardistiske familien, som dyrker det klassiske og flykter fra modernismen i sitt visuelt og verdimessig gammeltestamentlige kunstnerkollektiv på en ødegård med fortryllende beliggenhet ved Staverns svulmende solglinsende svaberg.

Hva er det med NRKs familieportrett som trekker oss inn, hypnotiserer og engasjerer så sterkt? Hva røper serien om NRKs forsøk på å hevde seg blant digitale tv-aktører? Og hvilke kunstneriske visjoner er det familien bringer til torgs?

Öde registrerer pappa Odds misnøye. Han har gjort så godt han kan, men det er ikke nok.

Eksentrisitet selger

I 2014 deltok jeg i et tv-dramakonvent på Losby Gods. Der presenterte en NRK-statistiker en undersøkelse der målet var å finne ut om det var noen korrelasjon mellom seertall og seernes vurdering av programmene. Hovedfunnet avslørte at det var sendeflaten som avgjorde hvorvidt folk så på et program – helt uavhengig av hvorvidt seerne likte eller mislikte innholdet. Dagsrevyen og Kveldsnytt var obligatorisk for svært mange, og dersom det gikk en dramaserie på primetime kveldstid, ville flertallet benke seg foran skjermen selv om de kunne ha store innsigelser mot innholdet. Med andre ord inngikk nordmenns tv-titting som en del av den automatiserte døgnrytmen, på linje med søvn, matinntak og dobesøk.

NRK har lenge vært Norges mektigste kurator. Ingen andre kanaler, kinosaler, scener, museer, gallerier eller enkeltaktører har hatt større oppslutning eller satt dagsorden for offentlig debatt og løsprat som statskanalen.

Men i det digitale strømmeherredømmet foregår konsum av tv-innhold på seernes premisser, og konkurransen om seernes oppmerksomhet er knallhard. I september i fjor kunne ansvarlig redaktør Knut Kristian Hauger i Kampanje Media melde at TV2 gikk forbi NRK som landets største tv-kanal takket være satsningen på kjendisreality, som er billigere å produsere og fungerer bedre digitalt enn drama og direktesendte underholdningsshow som Skal vi danse og Stjernekamp. Hauger anslår videre at halvparten av all TV-titting om ikke mange år vil foregå på digitale flater, noe som vil motivere NRK til å flytte seerne fra lineær tv til tv-appen NRK TV.

Siden september har også NRK trappet opp satsningene på kjendisreality, som NM i gjemsel og Brekket. Og selv om Familien Nerdrum presenteres som en dokumentar, fremstår den mer som en kjendisreality-doku-såpeserie, som The Osbournes eller The Kardashians, der deltakernes eksentrisitet og konflikter er viktigere for utvalget av materiale enn en dyptgående undersøkelse av noe faglig.

Serieskaperne har fulgt familien i ett år, og det er Odd Nerdrums kunstneriske virke som driver handlingen: De øvrige familiemedlemmenes prosjekter understøtter heller enn konkurrerer med Odds produksjon og fremstår i langt mindre grad som selvstendige kunstnerskap.

Den mest sentrale narrative buen er oppføringen av et museum med en permanent utstilling av et utvalg av Odds verker. Ideen til museet unnfanges tidlig i serien, og åpningen av museet utgjør seriens klimaks. Selv om idyllen trues av Odds innsigelser mot museumskuratorens valg av bilder og presentasjon, ender alt i største fordragelighet med en følelse av suksess og fornyet samhold i familien.

En helt vanlig dag i familien Nerdrums liv.

Sansestimulerende pute-tv

Som kreativ utøver (romanforfatter og manusforfatter for film og tv) har jeg en blandet audiovisuell diett. Sammen med mannen min (som er mer selektiv og opptatt av ikke å kaste bort tiden) ser jeg mest klassikere eller nyere, kritikerroste filmer, bare unntaksvis miniserier for tv, og sjelden serier med flere enn to sesonger.

Men på egen hånd fråtser jeg i lengre serier og pute-tv for å slappe av og belønne meg selv for at dagens skrivearbeid er unnagjort. Særlig har jeg vært tiltrukket av reality eller drama der aktørene må løse kreative utfordringer, som Project Runway, America’s Next Top Model, RuPauls Drag Race, Emily in Paris og Mad Men (sistnevnte kvalifiserer selvfølgelig ikke som pute-tv, men jeg var mer interessert i utformingen av reklamekampanjene enn de uthalte relasjonelle narrative trådene).

Der jeg sitter sammenkrøpet i sofaen og gråter når deltakere blir stemt ut eller avslører opprivende bakgrunnsinformasjon, lurer jeg på hvorfor jeg blir så hektet på slikt innhold, der kreative prestasjoner og menneskeskjebner blir strategisk strukturert, innpakket og presentert i rigide formler. Kanskje svaret er beslektet med effekten som ble avdekket i NRK-statistikerens undersøkelse, at tv-tittingen er en respons på en betinget refleks der jeg søker å få dekket flere behov, som avkobling og trygghet, sult og ensomhet (sultfølelsen min er avhengig av selskap).

Kanskje jeg i mitt tv-konsum higer etter ASMR (autonomous sensory meridian response), fenomenet der man opplever behagelig eller søvndyssende kribling eller gåsehud etter å ha blitt trigget av lyd eller bilder, for eksempel ved å se på youtube-videoer at folk spiser, børster håret, knitrer aluminiumsfolie, hvisker med skotsk aksent eller smatter og slurper inn i mikrofoner.

Det dreier seg om en sanselig deltakelse ved å bli dratt inn i andre menneskers manipulering av verden mens man selv beholder trygg avstand til ubehagelige temperaturer, lukter, smaker og gufne substanser. Kameraets evne til å komme tett innpå hud, hår, øyne og ansikter besvarer den barnslige lengselen etter å søke selskap og trøst hos foreldre og søsken.

Utover å dekke slike basale behov, taler det kreative arbeidet som foregår i de nevnte programmene til min estetiske lengsel og gir meg en falsk følelse av å ha utrettet noe selv. Ytterligere delaktig blir jeg idet jeg inviteres til å vurdere de kunstneriske anstrengelsene. Suverent uimotsagt i min egen stue kan jeg la meg imponere eller heve meg over resultatene, fullt overbevist om at jeg kunne ha prestert på et langt høyere nivå om jeg hadde fått delta.

Dermed passer Familien Nerdrum midt i blinken for meg, med sin sansestimulerende kombinasjon av familiesamvær i landlige omgivelser, kunstdiskusjoner, kunstmaling minutt for minutt, smågårdsdrift, museumsbygging, trykking av tidsskrift, diktopplesning, oppussing, kunstutstillinger og juleforberedelser. Bildene er solrike, dvelende og mettede av bløte tekstiler, hår og hud, som en muntrere versjon av Rembrandts dramatiske malerier fra den nederlandske gullalderen, for ikke å si Nerdrums egne lidelsesfulle og makabre verker. Raymond Enoksens vemodige, fengende, lett såpete lydspor, særlig det overbrukte motivet med sår obo og luftige strenger, sementerer det klassiske uttrykket som familien tviholder på gjennom serien.

En gledesscene oppstår idet Aftur og Daniel har barnefri og drar på stevnemøte, med et skinn av vanlige menneskers liv. Restauranten de har valgt seg heter Ostebutikken.
Aftur lager julekalender. Når hun ikke skriver dikt, er hennes største glede å kunne gi.

Her får man se en portrettkonkurranse, der Odd og Öde konkurrerer mot Odds elever om å male den nyankomne eleven Francesca, som tradisjonen tro må være både modell og dommer (Odd vinner, slik han oftest gjør, til Ödes gremmelse). Man får bli med paret Aftur og Daniel, som leker normale med barnefri middagsdate på Ostebutikken før de drar videre på nybegynnerkurs i tango.

Man får presse seg ned i sofaen og delta i julekosen med Aftur og Öde, der de ligger andføttes under et lass med dyner som forvokste fugleunger på overtid i reiret. Man får krympe seg over Odds utbrudd trigget av innsigelser mot hans kunstsyn, innbilte og reelle, blidt og tålmodig håndtert av kona Turid, som prioriterer driften av elevoppholdene og koordineringen av Odds aktiviteter over egne åpenbare talenter som sanger, felespiller og kunstmaler.

Urimeligheten topper seg når Odd går til angrep på komponist Martin Romberg, som er ansatt som museumsdirektør for Nerdrum-museet. Romberg vil at utstillingen skal underordnes en dramaturgi lik en symfoni i fire satser, noe Odd motsetter seg, da han ikke vil bruke en «historikk» som skaper for mye fokus på tidligere perioder og dermed overskygger det han selv hevder er de beste verkene, senere i kunstnerskapet. Samtidig akker han seg over at han har altfor mange mesterverk, og kvier seg for å velge bort noe. Outsiderdyrkingen og den like infantile som patriarkalske vreden slår ut i full blomst:

«Jeg trodde det var morsomt å drive museer, men så er det bare Putin som sitter og velger ut! (…) Mannen er helt uten forstand! (…) Jeg er en 80-åring, og da oppfører man seg ordentlig mot 80-åringer! Nå må det bli slutt på å behandle meg som en liten drittgutt!»

Mellom scenene blottstiller familiemedlemmene velvillig sine livssyn og levemåter på ultrakonservativt riksmål. Jan Gunnar Røises godmodige, mildt underfundige fortellerstemme bidrar med kontekst, avdramatisering og opprettholdelsen av den overdrevent idylliske grunntonen.

Serieskaperne trenger ikke å tilrettelegge for forløsningen av det humoristiske potensialet: Familiemedlemmene legger nemlig ingen dempere på de pompøse gestene og bakoverskuende idealene som de vet de vil bli latterliggjort for. De er stolt av det eksklusive samfunnet de har skapt, ikke opptatt av å omvende eller verve skeptikere.

Så er familien Nerdrum neppe blinde for hvor stor drahjelp deres respektive karrierer kan få etter eksponeringen som NRK tilbyr, med tilsvarende økning i kjendisvaluta. NRK får dermed en oppsiktsvekkende dobbeltrolle i serien, der statskanalen på samme tid showcaser og driter ut familiens virkelighetsflukt og kompromissløse dedikasjon til klassisismen på Odd Nerdrums enerådende premisser. Det er lett å mistenke at NRK groomer familien til fremtidige satsninger som kan sikre tilsvarende høye seertall.

Stua til Martin Romberg ser ut til å være mer inspirert av Karl & Co enn klassisisme.
Öde Nerdrum har full tiltro til komponisten Martin Rombergs talent som kurator.
Det skal ikke stå på entusiasmen fra Rombergs side.
Dessuten kan han skilte med seriens mest barokke hårprakt.
Men her skjønner vi at det går galt.

Klassisisme vs. modernisme

Et raskt blikk på mediedekning og produsert innhold avslører at flertallet av nordmenn foretrekker kjendiseri, idrettsprestasjoner, friluftsliv, matlaging og håndarbeid over finkulturelle uttrykk som skjønnlitteratur, film, teater, billedkunst, dans og klassisk musikk. NRK har gradvis kuttet ned på redaksjonsstyrte kvalitetsprogrammer som spesialiserte seg på finkultur. Vårt Lands Elias Bakken Johansen omtalte i 2020 kritikken som NRK møtte etter å ha kuttet kulturprogrammer som Mørkets opplevelser, Diktafon, Kort og klassisk, Pyro, Visebølgen, Musikkantikk, Klar en klassiker og Kunstreisen.

Kringkasteren har hatt en tendens til å bortforklare kuttene ved å peke på nye satsninger som ifølge dem selv er jevngode, noe som kritiseres i Norsk Komponistforenings klage til Kringkastingsrådet over NRKs mangelfulle kulturdekning. Her beskrives også det Komponistforeningen oppfatter som en trivialisering av kulturdekningen («Slarv med kjendiser har invadert norske medier», som Gaute Brochmann formulerte det i Morgenbladet), og det uheldige i at NRK i sitt forsøk på å presse alle mulige sjangre inn i færre programflater, blir smalere, ikke bredere som intendert.

Rent umiddelbart kan det virke paradoksalt å lage en bredt anlagt serie om en familie som praktiserer det smaleste innen finkulturen. I tillegg til mye ros, har serien fått kritikk for sin plattforming av et reaksjonært og patriarkalsk miljø, blant annet av Hans Petter Sjøli, som i VG hevder at den radikale høyrebølgen (eksemplifisert av Danby Choi, Ole Asbjørn Ness og Öde Nerdrum) er blitt stueren og «tidsåndens flaggskip».

Men hva går det nerdrumske kunstsynet ut på? Er det mulig å formulere det, eller snevre det inn?

Samtlige familiemedlemmer som kommer til ordet, sverger til klassisismen, og utpeker modernismen som hovedfienden, uten at disse begrepene avgrenses tydelig eller brukes konsekvent. Frustrerende nok får familiemedlemmene sjelden fullføre argumentasjonsrekken, lese et helt dikt, holde en hel tale eller spille et helt musikkstykke uten at serieskaperne klipper videre eller avbryter med innskutte fortellerstemmer.

Det er uvisst om disse grepene er gjort for å skåne publikum fra overdrevne doser av finkultur, eller for å dekke over kunstnernes ubehjelpelighet. Uansett blir det vanskeligere for publikum å få oversikt over tankegodset og bidragene. Men det er vel verdt et forsøk.

Öde iført en av sine karakteristiske vester.

Selv om klassisisme er familiens uttalte kunstneriske ideal, navngis få andre billedkunstnere, komponister, forfattere eller filosofer som inspirasjonskilder enn den allestedsnærværende Rembrandt. Det er ikke usannsynlig at serieskaperne har klippet bort innhold som de frykter kan ha vært for doserende, nisjepreget eller fremmedgjørende for den allmenne tv-titter med begrenset kjennskap til eller interesse for klassisismen. Men for en seer som meg, med appetitt på fordums kunstretninger, gjør dette serien svakere.

Noen pekepinner er tilgjengelige på plattformene som Nerdrum-barna har skapt som en del av den ideologiske infrastrukturen rundt Odd Nerdrum. I Borks og Jan-Ove Tuvs podcast The Cave of Apelles inviteres bidragsytere til å prate i langt format om «kultur, myter og filosofi». Her kan man få et tydeligere bilde av familiens omforente tankegods og forbilder i episodene om kunstretninger, kunst- og religionshistorie, for eksempel i samtaler om hvordan bruke den kontroversielle individualisten og objektivisten Ayn Rands ideer til å bli en god historieforteller, objektivisten og anti-postmodernisten Stephen Hicks, Immanuel Kants frontalangrep på klassisk kultur, organisten Wim Winters med sin overbevisning om at Beethovens og Bachs verker bør spilles halvparten så raskt som det angitte tempoet i partiturene, og en dissing av manifestet On the Spiritual in Art, skrevet av den abstrakte malerkunstens pioner Vasilij Kandinskij.

På nettsidene til Aftur og Ödes hjertebarn Sivilisasjonen kan man lese at tidsskriftet «er grunnlagt på den overbevisning at kulturelle verdier som harmoni, skjønnhet og poetikk evner å gjøre mennesket til bedre versjoner av seg selv». Her finner man artikler som «Hva er vitsen med å ha en Riksantikvar når vedkommende gjør pene bygg stygge?», «Sykepleierens rolle i den moderne verden» (der sykepleieren, presten og læreren grupperes som klassiske yrker og fremheves «som levende monumenter over det tidløse behovet for menneskelig kontakt, forståelse og empati») og Flukten fra verden (om «malerinnen Elisabeth Werps tilfluktssted i kunsten og kråkeslottet hun bor i»).

Et av Odds synonymer for den forhatte modernismen er «popmusikk». Men heller ikke Griegs eller Wagners musikk faller i smak: Han erklærer at de to romantikerne er «helt forferdelig å høre på», og at han blir «helt forstyrret av det» fordi de ikke har «nok motstemmer».

Aftur på sin side bekjenner skamfullt at hun ikke bare liker klassisk musikk, men også setter pris på tango, og blir av den grunn ertet av de andre i familien for å være modernist. I arbeidet med poesien nevner hun ingen litterære idealer, men fra diktsnuttene vi får presentert å dømme, tar hun sikte på et naivistisk og hverdagslig uttrykk med lettfattelige metaforer og tilløp til rim og rytme.

Odd og Turid i kjent stil, for lenge siden.

Visse læresetninger formuleres også i serien. Mens Bork bygger et granittgjerde til geitene, erklærer han at det ferdige byggverket skal oppfylle klassisismens tre dogmer: «Vakkert, tidløst, av utsøkt kvalitet». Men for vakkert må det heller ikke bli: «Ingenting skal bli perfekt som Djevelen selv». Bork misunner ikke de som lever ute i samfunnet med «mye tommere og tristere liv» enn han selv.

Men for faren Odd ser tristheten ut til å være synonymt med klassisismen. Foran elevgruppen stiller nestoren det retoriske spørsmålet om hvorfor all god kunst er trist. Her motsier Öde sin far og påpeker at det finnes lykkelig kunst. «Ja», medgir Odd, «men den er lykkelig på en overfladisk måte.»

Det slår meg at Nerdrums malerier også har noe overfladisk over seg, men med motsatt fortegn, altså at de er tragiske og dramatiske på en overfladisk måte: Lidelsen bokstaveres i øyne, stilisert kroppsspråk og fiskegapende munner. Samtidig merker jeg at jeg liker maleriene, som ser ut til å slekte mer på surrealismen enn på barokken med sine realismebrudd og drømmeaktige kvalitet. Men jeg ser absolutt et slektskap med Rembrandt, Caravaggio og Vermeer, som også utforsker menneskenes eksistensielle desperasjon og lengsel etter det guddommelige.

Spesielt liker jeg hvordan Odd maler hud, på samme tid spill-levende og døende i likaktige gulgrå nyanser, slik at jeg påminnes hvordan huden selv ligner på et lerret, hudens potensial som bærer av historier. Jeg fryder meg også over den insisterende estetiseringen av det stillferdig triste, morbide, sakte forråtnende. Det er Nerdrums daglige dont å tvinge sine sunne, livsglade modeller inn i plagede positurer og kjøre dem gjennom et Caravaggio-instagramfilter for å påkalle middelalderens misære, pestens patos og undergangens uhygge.

Fiskegapende munner er et sentralt motiv hos den sene Nerdrum. Her står datteren Myndin modell.

Glorifisering av outsideren

I introduksjonssamtalen spør Odd sin nye elev Francesca om kjærligheten er lineær eller sirkulær. Etter å ha tenkt seg om, svarer Francesca at kjærligheten må være lineær, fordi den utvikler seg. Odd og Öde veksler et imponert blikk: Hun er den første eleven som har svart riktig på spørsmålet. «Å, så det fantes et feil svar?» kommenterer eleven uten sarkasme. «Ja, kjærligheten er lineær, men arbeidet med kunsten er sirkulær», utbroderer læremesteren.

Overfor elevene peker Odd Nerdrum på Rembrandt som guden hans, noen som er større enn ham. Han uttrykker forbitrelse over at Rembrandt var glemt i 200 år, og later til å identifisere seg med mesteren, både i ambisjon, uttrykk og mangel på anerkjennelse i egen samtid. «Du tenker ikke på et abstrakt maleri for å få trøst», erklærer Odd, og fremhever Rembrandts portrett av Margaretha de Geer som et maleri han går til for å få trøst (et særdeles trøstesløst portrett av våpenhandlerens bistre kone som poserer i svart prestekjortel og enorm pipekrage mens hun kryster en hvit klut).

I andre scener gjentar Bork familiemantraet om at modernismen ikke gir noen trøst, mens Öde observerer surmulende at folk ute i samfunnet ikke liker det dystre. På lanseringen av barnas tidsskrift Sivilisasjonen deler Odd samfunnet inn i 70% ekstroverte og 30% introverte. «Det er mindretallet av introvertes oppgave å reparere skaden som de ekstroverte gjør, for eksempel kriger», forklarer han. I en diskusjon om hvorfor elevene maler, omskriver læremesteren spørsmålet til «Hvorfor hater du alt i samfunnet?»

Outsiderposisjonen er vel så viktig som estetikken. På en utstilling i Warszawa blir Odd forsiktig spurt av den driftige initiativtakeren Jon Eirik Lundberg om å flytte et maleri av en hvit, naken rygg som driter i skogen foran en katedrallignende bakgrunn. Odd fortolker forslaget i verste mening som nok et forsøk på å sabotere eller sensurere uttrykket hans. Både Odd og Öde viser utelukkende forakt for Staten, maktspråket, byråkratiet. Öde sukker over hvor fornedrende det er å måtte fylle ut søknader og forklare maleriene, og hvor fornedrende det er for faren å iblant bli sluppet inn i varmen når han stort sett holdes utenfor.

Den gjentatte sytingen er særdeles usympatisk, men gjenkjennelig for kunstnere som må søke om stipender og prosjektstøtter. Til gjengjeld har jeg som dobbeltskattebetaler til Norge og California null forståelse for skattesvindelen som Odd Nerdrum etter flere runder i rettssystemet ble kjent skyldig i. Juridisk eksepsjonalisme høver seg ikke i et sosialdemokrati, om subjektet er aldri så genierklært. Kongens benådning av kunstneren spenner også grundig bein for imaget som urettmessig marginalisert.

Alle slåss om den italiensk-fagre Francescas gunst etter at hun svarer riktig på et gåtefullt spørsmål.

De fire store og lille meg

De motstridende følelsene som stormer i meg når jeg tilbringer tid med Familien Nerdrum og det voldsomme engasjementet som fødte denne utflytende teksten, er symptomer på at serieskaperne har lykkes med å skape noe stimulerende. Underveis blir jeg konfrontert med en rik palett av reaksjoner som vantro, forakt, lattermildhet, misunnelse og erkjennelse av egen stormannsgalskap, som kulminerer i en irrasjonell lengsel etter å bli inkludert i Nerdrum-familiens førmoderne kunstboble.

Før jeg selv fant veien til en karriere som kunstner, var det ikke sjelden jeg snublet innom Vår Frelsers Gravlund på vei hjem fra byen. Sørpe full la jeg meg på Ibsens grav for å gråte ut i ensomhet og ydmykelse over å bli refusert av forlag og teatre. Hvorfor måtte han være død, hvorfor kunne han ikke komme og trøste meg?

Jeg fantaserte over å bli beundret av Ibsen som likeverdig, at han skulle forløse mitt potensial og katapultere meg opp til Olympus – men like sterkt lengtet jeg etter å sitte på patriarkens fang og kjæle med kinnskjegget og egoet. I edru tilstand var jeg fullt klar over at en rabulistisk kvinne som skrev pratsomme surrealistiske avantgardistiske stykker aldri ville blitt tatt på alvor av de store mannlige geniene – ikke på Ibsens tid, ikke i min samtid, kanskje aldri.

Ved overgangen til det 20. århundre kåret Gyldendals markedsavdeling Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen til «De fire store» for å øke salget av egne titler. I dag er det fristende å peke på fire gråhårede litterære bautaer som hadde egnet seg minst like godt til overdimensjonerte presidenthoder hugget ut i Mount Rushmore:

Jon Fosse, Nobelprisvinneren med hestehalen som opphever det usagte og pauser til minimalistisk virtuositet, skyr unna research og skriver det som faller ham inn. Dag Solstad, den fabulerende, eksistensialistiske sosialrealisten som la ut på en selvmedlidende svanesangturné da Aftenpostens Ingunn Økland griseslaktet hans bygdebokroman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. Edvard Hoem, Bjørnstjerne Bjørnsons reinkarnasjon/wannabe med Terje Vigens lynende øyne og patosdirrende historiske fortellinger og slektsromaner. Jan Erik Vold, den hverdagsbesyngende, nostalgiske beatpoeten viden kjent for sin eskatologiske remix av ordet «Kulturuke».

Tenk om vi kunne fått en doku-såpe med disse praktkarene! Kanskje også med et konkurranseelement? Kanskje be dem om å skrive leilighetsdikt for Kongehuset med en tidsbegrensning? Eller tvinge dem til å imitere et utvalgt litterært idol i skrift og klesdrakt, à la den årlige Hemingway-lookalike-konkurransen på Key West? Tenk så mye NRK kunne gjort for å mobilisere det brede lags interesse for samtidslitteraturen!

Lille meg og Ibsen.

Klanbasert klassisisme

«Vi går i gater, vi bor i hus», grubler den aldrende Nerdrum. «Egentlig går vi i et ukjent landskap, for å finne en hule å dø i til slutt. (…) Derfor maler jeg menneskene ubeskyttet, fordi vi lever egentlig veldig ubeskyttet. Det er flaks at vi får til et liv, egentlig».

Det er absolutt noe ubeskyttet og sårbart over menneskene i Odds malerier. Mennesker som ikke finner hverandre, mennesker som har mistet noen, mennesker som har gått seg vill og aldri kommer frem. At han er tristhetens og bortkommenhetens talsmann, utelukker ikke at han for sin klan fungerer som et fyrtårn og samlepunkt.

«It’s crucial to have a setup», sa David Lynch, «so that, at any given moment, when you get an idea, you have the place and the tools to make it happen.» Odd Nerdrums klassisismedyrkende oppsett på ødegården i Stavern kan minne om Ingmar Bergmans klanbaserte private filmstudio på Fårö (uforglemmelig skildret i Linn Ullmanns suverene roman De urolige), eller Stein og Kari Onstad Winges kunstnervilla på Nesodden med plass til barn og barnebarn i hagetilbygg, eller Elon Musk, som planlegger å flytte til en stor tomt i Austin, Texas med sine elleve barn og barnas tre mødre (men et kakofonisk flerkoneri med flere barnekull er kanskje ikke et optimalt arbeidsmiljø for figurativ malekunst og filosofiske odysseer).

Odd Nerdrums ønske om å få et museum med bare hans kunstverk som består i evigheten, «som pyramidene i Giza», er fullt forståelig. Ingen kunstner ønsker å stadig bli skiftet ut og måtte dele plassen med andre. Og det er lett å se at et kunstnerskap er tjent med et oppsett der kunstneren uforstyrret kan fordype seg i sin praksis og dyrke frem sin visjon mens andre ivaretar mindre spesialiserte, men vel så viktige funksjoner som husholdning, barneoppdragelse, regnskap, byråkrati, markedsføring og nettverksbygging.

Men jo flere som forfølger kunstnerdrømmen, jo færre blir det igjen til å gjøre de mindre glamorøse oppgavene. Og jo mer opptatte vi blir av egen prosess og kunst, jo mindre interessert blir vi i å vende oppmerksomheten mot andre. Da må vel løsningen være mer samarbeid, mer sjenerøsitet overfor andre kunstnere, mer omgang med hverandre – og mindre solipsisme og selvdyrking?

Men hviler ikke kunstnerskap på en individuell kunstnerisk visjon? Og er ikke den visjonen avhengig av å driftes av et velfungerende ego? Spektakulære unntak finnes riktignok, som i utstillingen Songlines: Tracking the Seven Sisters på Musée du Quai Branly, der eldre aboriginere gikk sammen om å stille ut mer enn 200 malerier, objekter, sanger, dans, fotografier og multimedia for å vise frem det australske urfolkets «sanglinjer», spirituelle stier og metoder for å navngi og finne vannhull og matkilder i ørkenen.

Rekk opp hånden, den som har fantasert om å dø eller fingere eget dødsfall for å se om man da endelig får den mottakelsen og anerkjennelsen man fortjener.

Se, der avslørte jeg meg: Jeg aspirerer til finkulturens høyborg. Er det derfor jeg lar meg underholde av serien om den enøyde kjempens storhet? Er det derfor jeg prøver å gjette hvordan jeg hadde klart meg i portrettkonkurransen, enten som modell, deltaker eller dommer? Og er det derfor jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg vil knuse eller sitte på fanget til patriarken?

Odd Nerdrums favorittkrok.

*

Bonustablå: Middelaldrende syndefall

Odd er i studio og betrakter sitt nyeste verk under arbeid, mens Turid tar en pause fra å stå modell. Avbildet på maleriet ser vi middelaldrende utgaver av Adam og Eva som står vendt mot hverandre, men ikke på samme linje, Adam er mer i front. De er nakne, ubeskyttede, men Adam folder hendene til en kuppel foran penis, mens Eva drar et svart klede opp mellom beina og holder det foran vagina (som et vink til Rembrandts portrett av Margaretha de Geer med den hvite fillen?).

Evas venstre hånd hviler over toppen på hengebrystene, men uten å dekke til brystvortene. Sørgelig tynne hårtjafser henger fra parets hodebunner. Adams forknytte ansikt vitner om at han er trøtt og forstemt, den lute holdningen tyder på skam, mens Eva lukker øynene og gaper overgitt, kanskje hengivent. Mellom dem, men et stykke bak, står det flammer og svart røyk opp fra en brennende båt, som visuelt slår en revne mellom paret.

Aftur kommer på studiobesøk med datteren Myte i bæresele. Etter Odd har beundret barnebarnet en stund, stiller Aftur seg opp for å inspisere maleriet.

ODD: Hva synes du om bildet mitt, Aftur?

AFTUR: Jeg synes det er veldig fint! Jeg synes det er lange og flotte figurer.

ODD: Ja? Hvor gamle tror du de er?

AFTUR: Eh … jeg synes det ser ut som de er i 50-årene.

ODD: Jeg ville tro at de er litt eldre, jeg, faktisk.

AFTUR: Ja, kanskje, men jeg synes de holder seg godt, i hvert fall.

ODD: Ja, herregud, i det landskapet der må man jo holde seg godt.

AFTUR: Ja, man må jo … (ler) Der er ikke noe …

ODD: Det er ikke noe å bli fet av, det der.

AFTUR: De varmer seg, i hvert fall.

ODD: Hva da?

AFTUR: Jeg tror de varmer seg. Ved bålet.

ODD: Varmer seg på bålet?

AFTUR: Ja?

ODD: Men herregud, det er en båt som ligger der ute og brenner!

AFTUR? Er det? Åh, det så jeg ikke!

ODD: Ja, nei, det var skummelt. De varmer seg ikke på det!

AFTUR: Nei, nei-nei-nei.

ODD: De mister båten, da vet du. Den brenner opp!

AFTUR: Ja, så de er litt i fortvilelse?

ODD: Ja, mildest talt! Jeg antar at de er det.

AFTUR: M-hm.