Analysen

Battle (2018)

Får vi med Skandinavias første dansefilm en ny Dirty Dancing og noko attåt? Dansescenene i Battle (2018) er både underholdende, vakre og sjarmerende, og fortjener definitivt en plass på det store lerretet. Men hovedpersonens mangel på kompleksitet og relasjonell dybde, gjør at Battle sliter med å finne balansen mellom hollywoodsk letthet og «nordisk tyngde».

I Battle følger vi Amalies omvendte klassereise. Hun flytter fra en verden med ballett, basseng i hagen og danserom i kjelleren, til Groruddalens blokkleiligheter med fellesoppganger, tomme kjøleskap og ‘freestyling’ på ungdomsklubber. Filmens konflikt utløses av at faren til Amalie slås konkurs og får namsfogden på døren. Dette blir utgangspunktet for Amalies dilemma, der hun dras mellom to identiteter, vennekretser og etter hvert to kjærester (Michael og Axel), på Oslos øst- og vestkant.

Klassemotsetningene i filmen overvinnes av den overskridende dansen, der hiphopen gir Amalie den «edgen» hun trenger for å imponere den (noe karikerte) strenge instruktøren i moderne dans.

Amalie spilles av den dyktige unge skuespilleren Lisa Teige, også kjent som Eva fra NRK-serien Skam. Regissør Katarina Launing står tidligere bak spillefilmene Julenatt i blåfjell (2009) og Kule kids gråter ikke (2014). Maja Lunde har utviklet manus til filmen i samarbeid med Launing, og hun har også pitchet ideen (Kosmorama 2011) og skrevet boken filmen er basert på (Battle, 2014).

Lunde er ellers også kjent som forfatteren bak bestselgeren Bienes historie fra 2015. Sammen har de tre begitt seg ut på den noe vågale kombinasjonen dansefilm/coming-of-age-drama på norsk. Kvinner i nøkkelfunksjoner som manusforfattere, regissør og hovedrolleinnehaver gjør at undertegnede var – kanskje noe i overkant – forventningsfull til en nyskapende fortelling båret av unge kvinners «empowerment».

For er det noe Skam har demonstrert, så er det at narrativ kompleksitet og utfordrende tematikk treffsikkert kan slå an hos et ungt publikum. Klassisk såpedramatikk kombineres i Skam med tematisk tyngde. Eksistensielle spørsmål om ensomhet, vennskap, feminisme, seksuell og religiøs tilhørighet, iscenesettes i Skam på en imponerende autentisk måte. Som Battle-regissør Katarina Launing selv påpeker: «Jeg tror tiden var riktig for denne typen ungdomsfilm – Skam har banet vei for den gruppen» (Blått lerret, Parkteateret 19 sept. 2018).

Battle frir åpenbart til det ettertraktede Skam-publikummet. Og med referanser til serien, både foran og bak kamera, er det fristende å spørre: Er såpe + kvalitet = sant for norsk ungdomsfilm post Skam?

*

«Slutshaming»

Battles første dansescene punkteres av instruktørens hardtslående dom: «Når jeg ser på deg Amalie, så ser jeg ingenting. Du formidler ingenting. Det er som du er helt tom Amalie». Ordene blir formative for Amalie i hennes forsøk gjennom filmen på å realisere seg selv. Charlotte, som er danselærerens yndling, er den eneste som mottar ros – og det under tvil, og kun for teknisk overlegne dansetrinn.

Charlotte er jenta som «har alt». Hun er den mest populære. Kommer fra «gamle penger» og har til og med eget øvingsrom i kjelleren. Relasjonen mellom Charlotte og Amalie går fra å være passiv aggressiv innledningsvis, til mer direkte fiendtlig idet Amalie senere fremheves som den dyktigste danseren. Konflikten kulminerer til slutt med Charlottes pinlige «slutshaming» av Amalie på fest hos vestkantkjæresten Axel.

Selv om det er frigjørende at Battle består Bechdeltesten, skulle jeg ønske at scenen der Amalie gjøres til skamme, hadde hatt en litt mer interessant vri: Amalie trenger en kul Nora som tar brodden ut av det kjipe og redder kvelden med «Du vet at 90% av alle jenter som kaller andre sluts får klamydia sant? (…) Neida, men det hadde vært jævla kult om det hadde vært sant». Der Battle kun gjentar klisjeene, løftet Skam samtalen opp på et nytt nivå.

*

Bildeserie 1: «Slutshaming» av Amalie (Lisa Teige) i Battle: «Din jævla hore!

*

Bildeserie 2: «Slutshaming» av Eva (Lisa Teige) i Skam.

*

Realisme?

Launings styrker som regissør kommer til syne når hun på en realistisk måte skildrer samspillet mellom danserne. Hovedpersonene er helt klart mest komfortable når de kommuniserer med kroppen, og kjemien mellom Amalie og Michael virker mer troverdig ute på gulvet.

Det er særlig én dansescene i filmen som skiller seg ut (bildeserie 3), der dagslyset som faller inn gjennom vinduet i øvingslokalet, virkelig får Amalie, Michael og dansekompaniet hans til å skinne. Effektfulle, nedtonede virkemidler – som bruk av et mer naturlig lys, enkle kryssklipp mellom halv-, helfigur og fotarbeid – skaper et realistisk, poetisk øyeblikk. Dessverre forstyrrer den litt krampaktige replikken «damn, girl – du er god!» den ellers stilsikre scenen.

«Dans med hjertet!» er en annen kommentar som står i fare for å bli litt for «pute-tv» (sånn apropos «show-don’t tell»). Replikken sniker seg forstyrrende inn i filmens siste «battle», der Amalie forsøker å vinne tilbake Michael, i etterkant av at «dobbeltspillet» hennes ble avslørt på Axels fest. Men til tross for at Amalie og Michaels avsluttende slag i ringen ikke når helt opp til What a Feeling (Flashdance, 1983) eller The Time of My Life (Dirty dancing, 1987), så er de to sjarmerende uttrykksfulle i sine tolkninger av soundtrack-låta Higher Ground.

*

Bildeserie 3: Øvingslokalet på Ellingsrud Fritidsklubb.

*

Filmvitere har også (pre-Skam) fremhevet at Nordisk ungdomsfilm er på sitt beste når den utnytter Hollywoods sjangerkonvensjoner til å skissere noe mer sammensatt (les for eksempel Anders Lysnes artikkel On becoming and Belonging. The Coming of Age Film in Nordic Cinema, i Perspectives on the Nordic, 2016). I tråd med dette følger Battle mye av den samme tematikken og narrative strukturen til sin amerikanske forgjenger Save the Last Dance (2001); med Amalies omvendte klassereise, dans og identitetskonflikt som sentrale motiver.

Men i motsetning til Save the Last Dance fremstår dessverre de etniske og klassemessige skillelinjene i Battle mer som en ren kulisse for hovedpersonens dannelsesreise. De relativt flate rollefigurene bidrar ikke heller til å gi interessante eller tankevekkende nyanser til individuelle, eller kulturelle, barrierer i filmen.

Eksempler på ensidige karakterskildringer i Battle er mange: Den litt vel tafatte faren til Amalie, den karikert vestkantsnobbete konkurrenten Charlotte, den kronisk lojale, snille venninnen, samt de to hodestups forelskede kjærestene i øst og vest. På mange måter er Battle overraskende nok mindre – og ikke mer – kompleks enn sin Hollywoodske søsterfilm.

*

Den delte byen

Dette fremstår ikke akkurat mindre paradoksalt i lys av at Battle sitt Groruddalen-fokus var et viktig poeng i juryens begrunnelse da filmen vant pitche-konkurransen under Kosmorama i 2011. Måten Launing skildrer den delte byen på bidrar nemlig ikke til å gi et mer nyansert bilde av denne stemoderlig behandlede delen av Oslo. I stedet idealiserer Battle østkanten på bekostning av vestkanten. Rom for følelser og konkurranseinstinkt portretteres gjennomgående som mer åpent, «genuint» og sympatisk på den «ekte» siden av Akerselva.

Valget står i skarp kontrast til NRKs nye nettdramasatsning 17 (2018), som på troverdig vis gestalter unge groruddølers utfordringer, gleder og troverdige livsverden. Battle lykkes ikke like godt i sitt forsøk på å gjøre noe tilsvarende – hvilket blir ekstra tydelig i to scener som både har påfallende felles intertekstuelle trekk, men som på samme tid er milevis unna hverandre.

*

Bildeserie 4: 17 og Stovnertårnet.

*

I en sentral scene i episode 5 av 17, tvinnes det ikoniske, og politisk misforståtte, Stovnertårnet sømløst inn i fortellingen, idet Abdi spør «daten» sin om hun «har vært der før?». Hun svarer: «Nei, har noen det, egentlig?» (Bildeserie 4). I den forrige scenen så Abdi moren sin komme tuslende oppover veien, med hendene fulle av poser fra svenskehandel. Krisen ved at de to møtes er – med Abdis snartenkte avledning – avverget. Serien blir dermed verken for eksplisitt eller for implisitt med tanke på den situasjonen bydelen befinner seg i, men gjør på en elegant måte litt narr av den.

Denne tilnærmingen skiller seg skarpt fra en lignende scene i Battle. Amalies dansepartner Michael inviterer henne opp på taket av fritidsklubben på Ellingsrud. Sammen skuer de utover dalen mens Amalie konstaterer «så fint det er», etterfulgt av Michales «I Groruddalen?». «I Groruddalen» svarer Amalie, før vi får filmens første kyssescene.

Groruddalen, og særegne fortellinger som kunne kommet derfra, blir dermed lite annet enn en ren kulisse for Amalies romanse og identitetsdilemma. Like lite som Stovnertårnet kan løfte dalen til nye høyder, løfter heller ikke denne fortellingen frem ny innsikt i hva Groruddalen er for de som bor der. Det at filmen avsluttes med at Amalie velger øst over vest, «battling» over moderne dans, og Michael over Axel, bidrar heller til en velment, men lite innholdsrik, glorifisering av Groruddalen.

*

Bildeserie 5: Groruddalen sett ovenfra.

*

Transmedia

Filmen Battle viser at det ennå er et stykke fra NRKs nettdrama for ungdom til en like god film for samme målgruppe på kino. Nettdramaene har mer ressurser enn et norsk filmprosjekt, med god tid til research i forkant av produksjon (NABC-modellen), og muligheter for en transmedial distribusjon av «sanntidsklipp» synkronisert med skoleåret. Sist, men ikke minst, så initierer NRK dermed samtaler med fansen på nett og i sosiale medier. Med andre ord så har de nok ressurser til å bruke ulike plattformer til noe mer enn ren reklame (jamfør Jason Mittells diskusjon av forskjellen mellom transmedia storytelling og extensions).

Den snedig klipte Instagram-traileren for Battle er fri for dialog, og fokuserer på filmen kuleste dansescener. Med sponset distribusjon av Libresse, traff traileren tantebarnet mitt på 19 år, og over 60.000 andre unge lovende med henne. Den ble sluppet bare få uker forkant av premieren, som beleilig var lagt til torsdag før høstferien. Om vi ser bort ifra den reklamekritiske kommentaren om «mensenkopp», skriver fansen ting som «dansefilm med Eva jo!».

Altså er det en viss mulighet for at filmen kan lykkes med å få Skam-tilhengerne inn i salene. Og – jeg snakker av erfaring – Battle er virkelig best på kino.

*

Kilder:

Lysne, Anders: On becoming and Belonging. The Coming of Age Film in Nordic Cinema, i Perspectives on the Nordic, 2016 s. 135.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>