Filmfrelst #196: Sam Mendes’ SPECTRE

James Bond er tilbake i SPECTRE, igjen med Daniel Craig i hovedrollen og Sam Mendes (Skyfall, American Beaty) i registolen.

Dette er den 24. filmen i serien, og – som tittelen avslører – må den britiske agenten nok en gang konfrontere den notoriske internasjonale organisasjonen S.P.E.C.T.R.E, og dens myteomspunnede leder Blofeld.

I podkast-panelet denne gang sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Martin Sivertsen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

Tord Langseter sier:

4. november 2015, kl. 10:54

Spectre er veldig god, frem til kollapsen i tredje akt. Casino Royale står fremdeles som den rotete Craig-æraens sterkeste.

Svar
- Kevin sier:
  
  6. november 2015, kl. 16:20
  
  Enig i at Casino Royale er best fra Craig-æraen, men den kollapser da også ganske heftig i siste akt, der de er i Venezia?
- Tord Langseter sier:
  
  7. november 2015, kl. 14:25
  
  Selve bygningen kollapser ja, men sisteakten er veldig tro mot skapelseideen CR prøver å formidle. Spectre går til gjengjeld fullstendig vill i øyeblikket Bond stiger av toget i ørkenen.
Asle Thui sier:

5. november 2015, kl. 14:41

Jeg synes Spectre er en spennende og bra film. Det er vel en av de beste med Craig som James Bond? Synes det var fint at dere snakket om musikken til Bond-filmene for det har blitt laget flere fine sanger som kn høres mange ganger. Min topp 5 er:
1 Madonna die another day, 2 Adele skyfall, 3 Sheena Easton for Your eyes only, 4 Duran duran a view to a kill og 5 A-ha the living daylight.

Svar
Kasper Quintanilla sier:

10. november 2015, kl. 18:28

Okei, nå er det en stund siden jeg så Spectre, men det var fint å høre på dette ”gjensynet”. Og jeg er nok enig i mye av det dere sier; åpningssekvensen er eksplosiv, selvsikker og herlig å se på. Jeg ble slått ned i kinostolen av at de virkelig startet en Bond-film på den måten. Joda, den slåsskampen i helikopteret er småteit, men settingen veier opp for det. Så liker jeg første del av filmen(etter den grusomme tittelsekvensen), som jeg i likhet med dere var overrasket over at tok seg såpass god tid. Disse små brødsmulene som Bond må følge er godt satt opp og holder bra på mystikken, og det var en fryd å se på. I likhet med Langseter føler jeg også at filmen begynner å skurre veldig idet de går av toget, og den siste halvtimen er for meg et bunnivå i hele Craig-serien. Hele oppgjøret i London ødela hele min opplevelse av filmen, og jeg sliter fortsatt med å prøve og huske de bra scenene og elementene fra starten.

Men når man tenker seg litt om er det jo nærmest tradisjon i Bond-historien at det avsluttende klimakset ikke klarer å nærme seg nivået til resten av filmen. Dette begynte vel allerede sent i Connery-perioden og videre frem til The Living Daylights, hvor det virket som hver film endte med et gedigen oppgjør mellom to grupper soldater i ulike situasjoner. Jeg har alltid følt at disse såkalte ”eksplosive” avslutningene føltes treige og uengasjerende. Det finnes selvfølgelig unntak, som den herlige slåsskampen på Golden Gate-broen i A View To A Kill eller den spennende fjellklatrer-sekvensen i For Your Eyes Only, men ofte har gjespet meg gjennom Bond-filmenes avslutninger.

I motsetning til dere synes jeg ikke Seydoux fikk noe særlig spillerom til å vise noe talent, og jeg kjøpte ikke forholdet til Bond. Eva Green var jo langt bedre i Casino Royale. Belluci er jo også kriminelt dårlig brukt, der skulle jeg gjerne sett noe utvikle seg. Og Oberhauser… Hva er denne dårlige trenden med at filmskaperne fornekter noe vi allerede veit? Nå ender jeg også opp med å tre inn i spoiler-territorium, men det var vel åpenbart at han var Blofeld? Hvordan det skulle fungere som et overraskelseselement i Spectre er helt uforståelig for meg, og hvorfor de prøvde å late som noe helt annet i forkant av premieren er rett og slett rart. Hadde de gjort det annerledes kunne nok Blofeld blitt en langt mer spennende badguy med flere opptredener i filmens forløp. Det tar for lang tid før han dukker opp, sjokkmomentet ved at han er Blofeld er helt fraværende, og hvordan de prøver å nøste ham inn i de andre filmene er rotete og unødvendig. Gledelig å høre at EON fikk rettighetene til å bruke Blofeld igjen, men dette er sørgelig. Og avslutningen, med arret og helikopteret… Rett og slett grusomt.

For meg når ikke Spectre opp til Skyfall, som jeg heller ikke var noen særlig fan av. Høydepunktet til Craig er Casino Royale, og det er flere grunner til det. Etter katastrofen som er Die Another Day var det herlig å se filmskaperne returnere til Fleming, og at de la seg så tett til romanen var en genistrek. Jeg husker godt at Casino Royale fikk mye kritikk fordi den var ”for lite” Bond, men se på den i dag… Ikke bare er den husket som Craigs beste opptreden, men også som en selvstendig god film.

Og hvorfor ikke noe snakk om Timothy Dalton? Helt klart den beste Bond som gjorde mye av det Craig gjør tjue år seinere, men i motsetning til Craigs brutale actionhelt, er Dalton rett og slett en dedikert, livsfarlig og jævlig skummel leiemorder. Gi denne mannen some love!

Svar
Bjørn sier:

20. november 2015, kl. 21:03

Håper for all del ikke att Christopher Nolan for lage en Bond-film

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  21. november 2015, kl. 00:53
  
  Hvorfor ikke?