Get a room! Luca Guadagninos trekantdrama om unge tennistalenter er konstant opphisset og muskelspent, gammeldags objektiviserende og deilig. Var det derfor så mange så og likte den?
Challengers er en påkostet film med bred appell og kunstnerisk integritet, av typen Hollywood ofte anklages for å ikke lage lenger. Etter at den såkalte «mellomfilmen» (mainstreamfilmer med kunstneriske ambisjoner for et voksent publikum) begynte å forsvinne fra kino for noen år siden, og for alvor skiftet adresse til TV og strømming under pandemien, er det nesten bare «all inclusive» begivenheter som kan røske mange opp av sofaen – noe som med stor tydelighet rammet de forrige Oscar-sesongene, da for eksempel Steven Spielbergs selvbiografi The Fabelmans og Cate Blanchett-masterclassen Tár (2022) ble kommersielle fiaskoer.
Det som til langt ut på 2010-tallet var å anse som filmer man måtte ha sett for å kunne delta i konversasjoner om i kulturen, er nå kledd i usynlighetskappe på kino; de fleste ser dem på strømming hjemme i TV-stua eller foran macen, på et senere tidspunkt. Så da en såpass høyt budsjettert ($55 millioner) og massivt promotert voksenfilm som Challengers tjente gode penger på kino i fjor ($96 millioner), var det grunn til å løfte glassene.
Regissør Luca Guadagnino har selv omtalt Challengers som en kald soda på en stekhet dag, så da sier vi bare: Skål!
*
De to borgerlige boysene Art (Josh O’Connor) og Patrick (Mike Faist) er barndomsvenner og tennistalenter, og i forbindelse med en juniorturnering de går seirende ut av, får begge øynene opp for stjerneskuddet Tashi (Zendaya) med arbeiderklassebakgrunn (hot!). Det er Art som introduserer synet av «den mest sexy jenta jeg har sett» til Patrick, og når de møter henne på en hagefest og hooker opp med henne på hotellrommet etterpå igangsettes filmens sjalusidrama.
Fortellingen vender hele tiden tilbake til «starten på slutten». Manuset, ført i pennen av nykommeren Justin Kuritzkes, er av typen som går rundt grøten fra første scene for å skape et inntrykk av at smørøyet bare kan nytes om man spiser seg innover i langsomt tempo – og det fungerer overraskende bra. Selv om vi raskt skjønner hvorfor de to kompisene ender opp som rivaler i livets spill, tar det lang tid før vi innser hva filmen egentlig handler om.
Kropp er topp
Guadagnino syntes kropp var topp allerede i Melissa P. (2005), om en tenåringsjentes seksuelle eksperimentering. Filmen signaliserte kamerablikket i de like erotiske, men kunstnerisk mer vellykkede I Am Love (2009) og A Bigger Splash (2015). Mesterverket Call Me by Your Name (2017) ble Guadagninos store gjennombrudd. Her fikk hans utsøkte smak og teft for å fotografere vakre skuespillere noe mer å tygge på – en kompleks og gripende historie om begjær, identitet, rollespill og seksuell oppvåkning. Filmen har et helt annet driv enn forgjengerne, og gjorde Timothée Chalamet til sin generasjons Leonardo DiCaprio, en besettelse for millioner av boys & girls.
Som belønning for suksessen fikk Guadagnino lage sin nytolkning av Dario Argentos horrorklassiker Suspiria (1977). I en film som på papiret fremstod unødvendig, brukte han Argentos konsept til å utforske det hesliges estetiske potensial. På et tidspunkt knekkes en danser opp til hun ligner en firkantet pakke, og det kiler i magen når en ser det – fordi det er så grotesk, men også fordi reptilhjernen ser noe visuelt appellerende i kaoset som finner sin form. 2018-versjonen av Suspiria er frastøtende, men vakker; ved å fordype seg grundig i alle svartnivåene, fant Guadagnino morild nede i mørket.
Bones and All (2022) var en allegorisk kannibalromanse som burde vært tydeligere situert i åttitallet (AIDS!) og brukte for mye prevensjon i skildringen av hovedpersonenes måter å være oppslukt av hverandre på. Den tidligere så dristige filmkunstneren virket rammet av tidens krav til å kneppe igjen knappene og være «subtil», selv om manuset mjauet Schraders Cat People (1982).
Med Challengers virker Guadagnino mer personlig til stede, selv om prosjektet er hans mest tydelig kommersielle så langt i karrieren, med verdens største snakkis-stjerne og premissleverandør av kulhet, Zendaya, i den ene hovedrollen.
Til å være en film laget med skrittet fremst, er Challengers påfallende påkledd, selv i pikante scener. At Guadagnino får svetten til å sildre uten å lokke skuespillerne til å kaste undertøyet, er et prov på hvor godt han mestrer selve filmspråket. Scenen der Tashi dukker opp på dørstokken til Art og Patricks hotellrom, etter å først ha fliret skeptisk til guttenes overivrige invitasjon, vekker minner om Adrian Lyne (aka «the master of the tease») sine skoledannende kioskveltere på en måte som gjør at jeg umiddelbart drømmer om at Guadagnino skal remake hummerscenen fra Flashdance (1983).
Art og Patricks anekdoter om tidlige runkeerfaringer med alle de støtvise overraskelsene det først innebærer, inkl. barnlige detaljer om søvndyssende melkeglass, fumlende overlevert til en spørrende og gravende Tashi, kan få en pornograf til å rødme.
De etterfølgede, tunge kyssene langs Zendayas hals skaper forventninger om en mer konvensjonelt erotisk film enn Challengers utvikler seg til å bli. For etter forspillet på hotellrommet, som raskt blir avbrutt idet Tashi skal hjem for å legge seg, fortsetter kurtiseringen i all hovedsak på tennisbanen, med harde dunk etterfulgt av stønn. Tennissportens bølgende rytmer og uforutsigbare vendinger skaper melodrama; det blåser opp til storm hver gang noen reiser racketen.
Paringslek på tennisbanen
Første gang Art ser Tashi, sitter han og Patrick som fjetret idet hun brøler mot sin motstander. Hver eneste match ligner en dyrisk paringslek for åpen scene. Sekvensene på banen er klippet og lydlagt med en suveren teft for rytme, godt hjulpet av Trent Reznor og Atticus Ross sin dunkende techno- og housemusikk (deres beste soundtrack siden The Social Network). Noen ganger inntar kameraet ballens synsvinkel; Guadagninos thailandske mesterfotograf Sayombhu Mukdeeprom strekker i bildene som om de var laget av gummi.
Tashi både mistrives i og virker avhengig av rollen som slangen i paradis. Straks hun må velge en av dem, mister hun gradvis interessen, med mindre det inntreffer opphetede situasjoner mellom de to på tennisbanen. Hun registrerer at dynamikken mellom Art og Patrick muligens ikke er så platonisk som den fremstår ved første øyekast, og havner i en pirrende skvis. Er spillet om Tashi helt fra starten av et stilltiende samarbeid om å avvise hverandre som romantiske partnere? Når Guadagnino skildrer en lunsj der de gnafser på hver sin churros-pinne, er det vanskelig å ikke tenke koffert – men Guadagnino unngår å kategorisere og fanger bare livet i bevegelse, slik det er, og som tennisballenes kast illustrerer så fint.
Challengers ser verdien i polyamorøsitet – det virker opplagt at Tashi ikke er hel uten delene fra begge, og at kameratene tiltrekkes av hverandre fordi hun står mellom dem. Patrick er en slendrian, spontan og upålitelig, mens Art er solid og målbevisst. Tashi er streng og gåtefull, som en skulptur. Alle utstråler sjarm og flekser imponerende fysikk. Det synes ikke minst Guadagnino, som benytter enhver anledning til å la kameraet gli langs guttenes spente muskler og Zendayas spretne rumpe.
Etter en stygg kneskade blir Tashi tvunget til å gi opp karrieren som utøver. I stedet hengir hun seg til å trene andre talenter, og blir Patricks hjerne, samlivspartner og mor til datteren deres. Hun visner og lengter tilbake til spenningen foran nettet – og mellom sine to beilere. Å rives og slites i gir henne tenning, skaper bevegelsesenergi; hun vil være ballen mellom racketene, uten forpliktelser til noe annet enn sporten. Etter den første «daten» med Art og Patrick vil hun bare gi telefonnummeret sitt til den som vinner neste kamp – fordi hun mest av alt vil se «skikkelig bra tennis»
Bevegelseskunst
I et podkastintervju med IndieWire forteller Guadagnino at noe av det som tiltaler ham med film som kunstuttrykk, er at publikum får tilgang til blikk og posisjoner virkeligheten ikke kan by på. For å skyte scenene i ekstrem slowmotion, fløy han inn et gammelt kamera som ikke produseres lenger, mest anvendt i italienske reklamefilmer fra åttitallet, da slike effekter var på moten. Det ligger åpenbart et grundig arbeid bak filmens utforming – selv om Guadagnino til vanlig foretrekker å improvisere mye underveis, både på sett og i klipperommet, for å beholde en følelse av spontanitet og menneskelighet, og derfor unngår storyboards så langt det lar seg gjøre (men her har han gjort et unntak på grunn av tenniskampenes intrikate arkitektur).
Den avgjørende x-faktoren her er likevel triangelets rolleprestasjoner og kjemien dem imellom. Zendaya kan formidle sterke følelser uten å bikke over i påståelige fakter og kleine auditions. Hun kan veksle mellom om å være datespillnerdeaktig hengslete og smidig som en profesjonell danser (ingen overraskelse at hun deltok i og nesten vant «Dancing With the Stars»), og har suveren komisk timing (best demonstrert i Euphoria). Ikke minst besitter hun en rå autoritet som kan få et rom – og selve kameraet – til å bli satt ut av spill. Hun er den store skjønnheten, men man vet aldri hvor man har henne – derav castingen i Challengers!
Josh O’Connor perfeksjonerer den sløve, bakfulle sjarmen vi husker fra rollen hans som prins Charles i The Crown og Arthur i La chimera. Mike Faist er mer kalkulerende og introvert. Vi blir med alle tre hjem og deltar i private øyeblikk – hvor ofte er det man ser en film med så likeverdige hovedpersoner, egentlig? Om vi ser bort ifra Woody Allens Husbands and Wives (1992) og diverse daterte flettverksfilmer, er jevnt fordelt tilgang til rollefigurer noe man forbinder med tv-serier. Når Patrick likevel ender opp som et enigma i miksen, er det fordi han er selve navet i trekantdramaet, på en måte ingen av rollefigurene helt er i stand til å forklare, og minst av alle ham selv.
Dette gir Guadagnino muligheten til å splintre sitt eget gaze og gjøre den erotiske dynamikken mer kompleks; Challengers er mer uregjerlig enn den ville ha vært hvis perspektivet var låst og rollene satt. Challengers dyrker reklamespråkets objektiviserende logikk og holder overflatene skinnende rene, men ikke på en slapp og kjedelig måte – filmen er på tå hev for å holde tritt med fortellingens sikksakking.
*
Hvorfor elsker vi erotikk, utover det helt opplagte? Der pornografien ligger grafisk svært tett på kropper, holder erotikken dem på en armlengdes avstand, og hva som fremstår erotisk vil variere fra person til person. For noen er en halvt tildekket kroppsdel mer opphissende enn en avkledd. Det er en spenning i erotikken som har gått tapt i en generelt overseksualisert kultur som bejaer det utleverende, men ofte fordømmer «det snuskete blikket».
Retorisk spørsmål: Hvorfor elsker vi fortsatt maleriet? Edward Hoppers bilder fra New England, for eksempel, der motivene, sett på avstand, er til forveksling like virkelighetens hus og hager på en dag med spesielt vakkert lys. Likevel ser vi på maleriene hans på en annen måte enn disse miljøene, skulle vi stått fremfor dem og fotografert med mobilen fordi de er så fine. De får et skinn av noe opphøyd, noe bare kunsten kan bidra med. Sånn er det også med menneskekroppen når den er motiv, være seg i malerier, fotografier eller film.
Luca Guadagnino har mye erfaring på dette området og er samtidig trygg på sin tilnærming til kjærlighet, relasjoner og sex. Han trenger verken legge noe i mellom eller ty til vulgære sjokkeffekter som ikke er situerte i autentiske øyeblikk. Filmens lengsel etter kroppskontakt er bare helt naturlig, ekte og uanstrengt.
Challengers er bramfri og objektiviserende slik Hollywood-filmer for voksne pleide å være, til tross for at den er så påkledd – vel og merke i tettsittende, delvis gjennomsiktige, moteriktige sportsklær. Og til slutt klarer den å si noe klokt om begjærets lov, som vi alle adlyder på vidt forskjellige måter.
*
