Dykk i Allen-arkivene: 5 undervurderte perler

Fra Woody Allens stillehav av en filmproduksjon, kan man fiske opp de aller mest kjente titlene og likevel sitte igjen med en karriere som er få forunt. Men nede i dypet finnes det et knippe filmer som aldri har har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Her kan du plukke opp 5 anbefalinger fra mindre kjente hjørner av Allen-filmografien:

  • Broadway Danny Rose (1984) – En av Allens letteste, men avgjort morsomste filmer. Ikke direkte undervurdert, men helt klart oversett skildring av hverdagen til en manager som befinner seg i underholdningsbransjens lavere sjikt. For noen blir nok Allen vel hysterisk i hovedrollen (han overdriver de nevrotiske faktene til bristepunktet), men selv synes jeg denne parodien på ham selv forrenter seg i noen aldeles hysteriske enkeltscener.

  • Celebrity (1998) – Et fornøyelig og frekt essay om de berømte, rike og hesliges hverdag, med et lukseriøst birollegalleri. I lengste laget, men for det meste engasjerende og skarp. Dessuten severdig i kraft av å være et av fotograf Sven Nykvists to siste arbeider, og hans siste i sort-hvitt. Kenneth Branagh har måttet tåle mange piskeslag for sitt forsøk på å være Woody, men få har klart å fange Allen-karikaturens nevroser på en like overbevisende måte (med unntak av Allen selv, da).

  • Interiors (1978) – Denne filmen fikk flere Oscar-nominasjoner i sin samtid, og ble svært godt mottatt av amerikanske kritikere, men av en eller annen grunn har Interiors blitt stående som en mørk stesøster i Allens karriere, inneklemt mellom klassikerne Annie Hall og Manhattan. Dette var Allens første forsøk på å gjøre skandinavisk drama, og mange får en litt beklemt følelse når den bebrillede komikeren beveger seg over i Bergman-modus. Dem om det! Dette familiedramaet formidles med imponerende subtilitet, og styrkes av et fremragende arbeid fra fotograf Gordon Willis.

  • Radio Days (1987) – Dette er utvalgets eneste virkelige mesterverk. Mange Allen-fans setter den høyt, men i det store bildet har aldri filmen oppnådd klassikerstatus. Sannsynligvis fordi den åpenbart parafraserer Fellinis nostalgiske Amarcord; her blir Rimini Brooklyn, uten de helt store forskjellene. Men selv om jeg elsker Fellinis original, er jeg enda svakere for denne sjarmerende og observante barndomsskildringen – sannsynligvis fordi Allens humor appellerer mer enn Fellinis burleskerier. Auteurens varmeste, kanskje aller skjønneste film.

  • September (1987) – Her kan jeg i grunnen klistre inn det jeg skrev om Interiors. Riktignok er ikke denne helt på samme nivå, men Mia Farrow, Diane Wiest og ikke minst Elaine Stritch gjør fremragende prestasjoner. Atmosfæren er trykket, men dempet, i ibsensk ånd. Her kunne jeg også nevnt Another Woman med Gena Rowlands, som blant mye annet har noen utsøkte referanser til Bergmans Smultronstället.

http://youtu.be/u4nhRXEON3Y

Bildet er hentet fra Interiors.