Vi har møtt regissør og manusforfatter Lilja Ingolfsdottir for å snakke om filmprosesser, relasjoner og egenutvikling i forbindelse med premieren på Elskling.
Elskling begynner som en skildring av et ekteskap som er i ferd med å gå i oppløsning. Maria (Helga Guren) og Sigmund (Oddgeir Thune) har to barn sammen (i tillegg til de to Maria hadde fra et tidligere ekteskap), men har sluttet å trives sammen. Maria er frustrert over Sigmunds hyppige jobbreiser som etterlater henne med totalansvar for de fire ungene, mens Sigmund tar oppgjør med Marias mindre og mindre sporadiske sinneutbrudd. Han uttrykker et ønske om å skilles, og Maria tvinges til å konfrontere fortidens demoner i kampen for å redde ekteskapet.
Ingolfsdottir fremviser ømhet og generøsitet overfor en hovedkarakter som er alt annet enn ufeilbarlig, men umulig å ikke kjenne seg igjen i – mye takket være Gurens tour de force-prestasjon i en krevende rolle. Elskling treffer en balanse mellom det tragiske og det komiske, det optimistiske og det realistiske, og resultatet er et nyansert karakterportrett som gjør det vanskelig å forlate kinosalen uaffisert.
Nedenfor kan dere lese hele vår samtale med Ingolfsdottir – som ikke inneholder noen spoilere.
*
Simon Holm (SH): Elskling er din første langfilm, etter å ha laget mange kortfilmer, og jeg må nesten starte der: Hvordan har overgangen til et nytt format vært for deg som filmskaper?
Lilja Ingolfsdottir (LI): Jeg var veldig spent på langfilmformatet, fordi jeg har laget alle disse kortfilmene og novellefilmene og hørt at det å lage langfilm er noe helt annet, men jeg opplevde det kanskje ikke som så annerledes som jeg hadde trodd. Også skjønte jeg at jeg trengte å bevare den samme arbeidsformen som jeg har hatt i kortfilmene, og jeg tror det mange opplever som en veldig stor utfordring er at det plutselig går fra en dynamisk, organisk og ganske liten opptaksform til et stort maskineri.
Jeg var veldig bevisst på at Øystein [Mamen, filmens fotograf og Liljas ektemann] og jeg hadde utviklet en arbeidsform som vi skulle videreføre, og så er det ikke alle produsenter som ville blitt med på den måten å jobbe på. Men Thomas [Robsahm, filmens produsent] hadde stor tillit, og ga oss alt av rom og frihet til å gjøre det på den måten vi ønsket. Så at jeg fikk lov til å jobbe på den måten gjorde kanskje at den overgangen ikke ble så hard, at vi lagde den som en lang kortfilm på en måte.
LI (forts.): Samtidig var det selvfølgelig litt vanskelig også, særlig fordi vi er en familie. Så en av de største utfordringene var at vi begge måtte være borte hjemmefra og det gikk litt utover det private.
Klippeprosessen var også veldig lang, jeg klippet filmen selv, og fordi vi var lette og fleksible i innspillingen fikk vi veldig mye materiale – så jeg satt der med noen hundre timer med materiale som skulle redigeres. Det er jo rett og slett et lengre løp, men så gir det også større mulighet til å nå ut til publikum. Jeg elsker jo kortfilmformatet og føler ikke at jeg bare har jobbet med det fordi jeg ikke har fått langfilmstøtte, jeg jobber gjerne med kortfilm igjen, men ser nå hvilke muligheter langfilmen har til å nå ut, og det er veldig gøy.
SH: Det er jo noen tydelige paralleller i denne filmen til ditt eget liv. Ser du på det som en autobiografisk fortelling?
LI: Nei, jeg ser ikke på den som autobiografisk. Det er noen biografiske elementer, og det er ingen tvil om at filmen har røtter i mitt eget erfaringsgrunnlag, men scenene er jo fiksjonelle… 98 prosent. Jeg har ikke opplevd dem selv, dette er ikke min dagbok, men jeg hadde ikke kunnet skrive denne filmen hvis jeg ikke hadde tatt utgangspunkt i ting i meg selv.
Så den kommer fra hjertet, preget av innsikter fra mitt erfaringsgrunnlag, og jeg skjønte da jeg skrev filmen at jeg ikke ville få det til hvis ikke jeg også er transparent og tilgjengelig, og tør å gå inn i de rommene som filmskaper. Jeg kan ikke få Helga inn i dette hvis jeg selv ikke kan være der. Så det var jo et premiss for å lage denne filmen.
SH: Helga Guren spiller hovedrollen som Maria, og er veldig viktig for helhetsinntrykket. Hvor mye jobbet du spesifikt med å hjelpe henne til å forstå og bli denne rollefiguren?
LI: Helga er jo i nesten hver scene i filmen, så hun er bæresøylen for dette prosjektet. Vi jobber veldig bra sammen, hvis ikke hadde ikke dette prosjektet vært mulig. Jeg synes hun er en stor kunstner, som er naturalistisk og autentisk, og har en evne til å vise veldig nyanserte emosjonelle reiser. Rollen krever et stort karakterarbeid, for Helga er ikke som Maria i det hele tatt.
Hun jobber veldig dypt og grundig, som er fantastisk for meg – jeg tror hun hadde skrevet en «karakter-bibel» på 500 sider. Så hun gjør enormt mye eget arbeid også. Men vi har jobbet lenge sammen, dette samarbeidet begynte allerede i 2018.
SH: Kan du si litt om den prosessen?
LI: Ja, altså — finansieringen har tatt lang tid, så vi skjøt først noen scener som ble til kortfilmen Det vi frykter (2020) med Helga og Nicolai Cleve Broch. Jeg skjøt også scenen i Elskling hvor hun går tilbake i minnet, som en slags skisse, og så fortsatte vi å søke finansiering. Men så fikk vi ikke finansiering, og da hadde jeg egentlig lagt prosjektet fra meg.
Til slutt fikk vi jo produksjonsmidler allikevel, men da var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig skulle lage, jeg følte meg litt ferdig med filmen. Så da måtte jeg restarte alt, revurdere alt, inkludert castingen. Det var Helga åpen for å være med på, som jeg synes var veldig generøst av henne, men da hun kom inn igjen skjønte jeg at det er ingen andre som kan ta oss gjennom de rommene, det er et eller annet med den sårbarheten hun klarer å vise.
Det er jo for eksempel tre-fire scener mot slutten av filmen hvor hun gråter, men med ulike nyanser av gråt, ulik smerte som hun viser. Der tenkte jeg det kom til å bli vanskelig å holde intensiteten og energien i alle de scenene uten at man blir lei av henne eller synes det er patetisk, og den kvaliteten Helga har der – til å ta tilskueren med inn – er helt unik.
SH: Dette er jo en film som er løst basert på noen premisser fra ditt eget liv, men også en film som aktivt tematiserer ekteskapsproblemer. Hvordan var det da å samarbeide med ektemannen din, Øystein Mamen, som er filmens fotograf?
LI: Jeg følte at det var helt fantastisk. Vi har jo jobbet sammen på mange kortfilmer, og samarbeider godt. Og selv om det er elementer her fra mitt eget liv, så har jeg opplevd flere ganger at de som ser filmen kommer og sier «Jeg skjønner ikke, har du vært hjemme hos meg, studert dynamikken mellom meg og min mann?». Det synes jeg er interessant.
Så jeg har jo gått langt inn i ting og vært ganske spesifikk, men jeg opplever at det også er veldig universelt, at folk føler jeg ser inn i deres liv og at vi ikke egentlig er så forskjellige. Og når man går i gang med et prosjekt, utvikler det, så blir det jo et eget konsept, det var ingen av oss som tenkte at dette var fra vårt liv. Øystein er også en veldig modig og emosjonell fotograf og vi kjenner hverandre naturligvis veldig godt, så jeg vet at han forstår hvordan han skal fange de tingene som har emosjonell resonans. Noe av filmen er basert på en krise vi hadde langt tilbake i tid, og det føltes veldig sterkt og godt å kunne lage den filmen sammen, der vi er i dag.
SH: For meg står det igjen som en tydelig styrke ved filmen at jeg kan se meg selv og de jeg kjenner i flere av rollefigurene – jeg kjenner meg igjen i Maria, men også mannen hennes og barna hennes, jeg ser min egen mor i henne, men også i moren hennes, så det er enkelt å se for seg at dette er en film som kan ha universell appell. Allikevel er det en helnorsk produksjon, så hvordan ser du på mulighetene for å nå ut til et internasjonalt publikum?
LI: Dette er jo en universell problematikk, eller iallfall en vestlig problematikk, når man ser på skilsmissetallene. Jeg har nok ikke tenkt så mye på om dette er spesifikt norsk eller internasjonalt, men jeg tenker jo at det er menneskelige problemstillinger.
Vi kommer jo fra apene, som var mer et stammesamfunn, og så blir vi mindre og mindre enheter – bare de siste generasjonene har vi jo gått fra storfamilien til kjernefamilien bestående av bare foreldre og barn, så vi har tilgang til mindre og mindre støtte. Jeg tenker at dette nesten er uholdbart, det er veldig vanskelig å i det hele tatt holde sammen under press og med den bagasjen man har med seg fra før av. Men om dette vil nå ut internasjonalt gjenstår jo nå å se, det har jeg ikke så mye erfaring med – så det blir veldig interessant å se hvordan den når ut i forskjellige land.
SH: Det er jo noen scener og konsepter her som føles veldig norske, eller som jeg i det minste opplever at spiller på en norsk sensibilitet eller måte å se verden på, men erfaringen min tilsier at disse aspektene kanskje ikke er så spesifikke til vår kultur som man tenker.
LI: Nei, og i og med at den ble plukket ut til hovedkonkurransen her i Karlovy Vary ser jeg jo for meg at den har resonans også utenfor Norge. Delene av filmen som omhandler tilknytning, tilhørighet og kontakt er noe grunnleggende som jeg ser at vi alle trenger i den fragmenterte verden vi nå lever i.
Vi er livredde for hverandre – vi trenger dyp kontakt uten å vite hvordan vi skal få det, og det tror jeg er en internasjonal problemstilling.
SH: For meg oppleves Elskling som et argument for – og også kanskje til og med en del av – terapiprosesser. Var det et aktivt grep å bygge opp selve filmen litt som en terapitime? Maria blir jo bedt om å fortelle hvordan hun møtte mannen sin i anslaget, og så utforskes først de praktiske, ekteskapelige konfliktene, før man mot slutten dykker dypere ned i hennes interne prosesser.
LI: Jeg har ikke egentlig tenkt på filmen som en terapiscene, men det er jo mange som har sagt at jeg har fått terapirommet inn på film. Jeg begynte jo egentlig med hennes indre prosesser og prøvde å finne ut av hvordan dette skulle manifestere seg i dramatisk materiale – hun kan ikke bare sitte hjemme og tenke og skrive, det må være dramatiske scener og dialog.
Så jeg tok utgangspunkt i hennes indre materiale og den reisen hun skulle ha, og så gikk jeg videre til forholdet mellom mor/datter og de møtene hun skulle ha med mannen sin. Og så vet jeg ikke om dette egentlig er en pro-terapi-film, terapeuten i filmen starter jo som en klassisk familievernkontordame på den typen kontor. Jeg ville ikke ha en forherliget, opphøyet superpsykolog.
Men så blir hun jo etter hvert en slags mytisk karakter, og mer enn en terapeut er hun kanskje en del av Marias indre, en slags indre stemme. Kanskje den moren hun alltid ønsket seg, en emosjonell realitet heller enn en faktisk terapeut. Jeg tenker jo ikke at terapi nødvendigvis er løsningen på alt, det var mer et virkemiddel for å fasilitere hennes indre reise. Hun er jo heller ikke den beste terapeuten i parterapisituasjonen, så jeg prøvde å nå en balanse mellom at hun skulle være et ekte menneske og samtidig ikke være det.
SH: Det er jo kanskje heller et syn på terapi som en metode for å igangsette prosesser man ikke egentlig kan gjennomføre med noen andre enn seg selv, som man må gjøre på egen hånd. Der synes jeg den dramaturgiske utviklingen fungerer veldig godt, at man tar utgangspunkt i ekteskapsproblematikken og deretter går inn i alt som ligger bak, som delvis handler om reaksjonene hennes innad i forholdet, men enda mer om hvem hun er som menneske og hvorfor hun har blitt som hun har blitt.
Denne transformasjonen kan man også spore i tonen: Den første tredjedelen av filmen er kjempemorsom, selvfølgelig på en vond måte i at det man ler av ofte er fælt, men også befriende å kunne le av. Og så forsvinner denne lettheten gradvis utover i filmen, i takt med at Maria dykker dypere inn i seg selv. Føler du at filmen har blitt slik du så den for deg, tilbake til da du skrev manus?
LI: Filmen er klippet veldig tett opptil manus, det er egentlig ingen scener som er flyttet eller tatt ut. Noen replikker er selvfølgelig ute, men ingenting er improvisert. Det blir jo åpenbart aldri nøyaktig som man ser for seg, men det er ikke noe helt annet heller. Det jeg kanskje var mest nervøs for var dette crescendoet med speilscenen som enten kom til å fungere eller ikke, enten når det gjennom eller ikke, så jeg måtte bare holde pusten og se om det kom til å gå. Men Helga dro det i land, det var mange scener hvor hun ga enda mer enn jeg hadde håpet på.
SH: Også har vi jo det halvobligatoriske spørsmålet som jeg alltid synes kan være interessant å utforske: Hvilke spesifikke inspirasjonskilder har du hatt for denne filmen, er det noen filmer eller andre regissører du har prøvd å emulere?
LI: Jeg blir alltid inspirert av mange ting, det er mange filmskapere som har inspirert meg gjennomgående, men med Elskling har jeg ikke hatt noen konkrete andre filmer eller filmskapere i tankene under utviklingen av prosjektet. Sånn generelt de siste årene synes jeg arbeidet som Maren Ade (Alle andre, Min pappa Toni Erdmann) har gjort med nyanserte kvinnekarakterer har vært kjempeinteressant, jeg har blitt veldig inspirert av det at man kan få til disse nyanserte, autentiske landskapene.
Og det å holde det ene bildet i speilet såpass lenge har bakgrunn i at jeg syntes det var veldig fascinerende da Jonathan Glazer i Birth (2004) turte å være så frekk at han holder det bildet av Nicole Kidman i teateret i mange minutter, at man får være med på den utviklingen i henne der. Så det er noen filmskapere jeg ubevisst har tatt med meg inn i filmen.
*
SH: Fordi deler av denne filmen er inspirert av ditt eget liv, er du nervøs for at lanseringen også blir en slags blottlegging av deg selv?
LI: Nei, det føles ikke som en blottlegging – heldigvis! Filmen har gått gjennom så mange utviklingsprosesser etter utgangspunktet i mitt eget erfaringsgrunnlag, den har blitt dramatisert og fortolket i så stor grad at jeg ikke føler den avslører noe særlig om meg.
Men det var jo en frykt jeg hadde fra starten – skulle jeg virkelig gå inn i dette materialet? Hvis det ikke fungerte så kunne jeg plutselig blitt stående der med skittentøyet. Jeg hadde venner som sa at de aldri går inn i sitt eget erfaringsgrunnlag på den måten, men jeg kom frem til at hvis jeg skulle nå ut på den måten jeg ønsker med denne filmen så måtte det være en del av premisset. Så er det interessant å se at et sånt materiale blir universelt, det blir noe annet, det tilhører alle til slutt.
SH: Det er jo scener i filmen som føles så autentiske at man tenker det nesten må være basert på én spesifikk, ekte hendelse – så det taler jo til filmens styrke at de ikke er det.
LI: Ja, for det er de jo ikke. Men jeg har jo for eksempel fire barn selv, og jeg tror ikke jeg kunne regissert de barnescenene uten erfaring fra situasjoner med så mange barn i et hverdagsliv. Så det er jo noen konkrete erfaringer som kommer til nytte selv om de ikke gjenskapes nøyaktig.
SH: Et av de viktigste aspektene i handlingens utvikling dreier seg om de selvdestruktive mønstrene som Maria har satt seg fast i, både i romantiske relasjoner, familiære relasjoner og i livet generelt. Hva mener du skal til for at Maria og andre i hennes situasjon skal kunne bryte ut av disse giftige syklusene?
LI: Det er vanskelig å komme med et generelt svar som vil hjelpe alle, men jeg tror en god start er å i større grad bli bevisst det man bærer med seg. Jeg hadde en tagline til filmen som var “If you don’t address your childhood traumas, your relationships will”, så det handler om å være villig til å undersøke hva som ligger bak, hvorfor man er som man er.
Det jobber jeg mye med hos studentene på Filmskolen også [Ingolfsdottir underviser i manus på Den norske filmskolen, red.anm.], det første jeg sier er at de skal skrive en emosjonell logg for hver dag, undersøke hvorfor følte jeg det jeg følte, hva kommer det av? Og så kan man bruke det i arbeid med og utvikling av rollefigurer. Her er jo også aksept viktig, å akseptere at man har de følelsene man har heller enn å prøve å flykte fra dem.
SH: Det er jo dette jeg opplever som filmens budskap også, bevisstgjøring rundt og kartlegging av egne prosesser og det som ligger bak dem.
LI: Samtidig var jeg veldig opptatt av at dette ikke skulle bli en pedagogisk film, dette er en skildring av kampen denne kvinnen gjennomlever, ikke en oppskrift alle skal eller kan følge. På en testvisning fikk jeg tilbakemelding på at en av de siste scenene opplevdes pedagogisk, så da klippet jeg den om fordi jeg ikke ville gi følelsen av at dette var et forsøk på å belære.
Jeg har ikke forstått noe mer enn alle dere andre, jeg vil bare dele en erfaring.
*
Dette intervjuet ble først publisert i anledning verdenspremieren på filmfestivalen i Karlovy Vary.