Etter vellykkede premierer i Berlin og på Sundance-festivalen i 2019, har Alejandro Landes’ intense film Monos vokst seg til å bli en ‘snakkis’ blant bransjefolk og kritikere – en film som både kroppslig og poetisk levendegjør Colombias svært virkelige, kontemporære problemer omkring barnesoldater og geriljagrupper. Etter mitt syn lykkes regissøren kun delvis i sitt prosjekt.

Monos kunne kanskje vært solgt inn som en eksotisk kidnappingsthriller à la Taylor Hackfords undervurderte Proof of Life (2000), ettersom det også her er en amerikaner som er bortført i Latin-Amerika – en kvinne kun titulert som «Doctora» (Julianne Nicholson). Men det hadde blitt feil, ettersom denne filmens fokus ligger et ganske annet sted. Den hvite amerikaneren er strengt tatt ikke noe mer enn en «MacGuffin» i plottet; en narrativ mekanisme som først og fremst skal trigge dynamikken i ungdomsgruppen som holder henne fanget. I stedet for å skape pulserende fortellerdriv dveler Monos ved kidnappernes selvdestruktive fall ned i galskap og kaos, konkretisert gjennom nedstigningen fra sure fjelltopper til dirrende jungeltrope i lavlandet.

Alejandro Landes har utvilsomt hatt en bevisst strategi rundt filmens sentrale dialektikk – intense nærbilder av kropper og ansikter, satt opp mot storslåtte bilder av naturomgivelser. Som for å understreke den organiske forbindelsen mellom folk og sted, et slags land overgitt til seg selv – både fysisk og politisk. Spørsmålet er bare om filmen faktisk virker slik.

Første akt er også filmens beste – vi presenteres for en slags post-apokalypse, eller kanskje presens-apokalypse, på toppen av et forblåst fjell. Skyer, tåke, gjørme og rusten vegetasjon omkranser monumentale ruiner av et udefinert bygg (et forhenværende forsvarsverk?) mens vi følger den unge geriljagruppen i sine daglige gjøremål – lek, drikking og seksuell utforskning, men også hardbarket treningsdisiplin. På dette tidspunktet fungerer de som en homogen enhet med samme mål; i sin overvåkning av den kidnappede kvinnen svarer de til en høyere makt – en udefinert «organisasjon» utenfor seg selv.

Det er først når de trekker ned i lavlandet, i tette, klaustrofobiske jungelomgivelser, at gnisningene og maktkampen tar form, Fluenes Herre–style. De inviduelle personlighetstrekkene som ble skissert opp i første akt får nå anledning til å bli dyrket med gruppedynamikk for øyet.

Det er også her Landes mister noe av sitt stilsikre momentum. Dialektikken mellom nærbilder og spektakulære totaler fra førsteakten svinner hen mens han blir mer opptatt av å utvikle sympatistrukturer, uten at noen av dem egentlig røsker særlig hardt i sjelen. Et godt eksempel er gutten «Rambo» – presentert som kompromissløs tøffing og slåsskjempe i første akt, men som kanskje viser seg å ha flere sider.

Vi som tilskuere ser ganske tidlig at rollen er gestaltet av en jente (Sofia Buenaventura), men Landes utvikler aldri denne androgyne kvaliteten til å bli et filosofisk poeng; det foreligger heller ingen direkte speiling av filmens tematikk – ingenting om ‘overgang’ eller ‘kjønnsrolleforventninger’, for eksempel. Dermed blir det også vanskelig å investere tilstrekkelig i rollefiguren, som om vi er frarøvet en karakterutvikling.

Det finnes riktignok flere gode iscenesettelser også i andreakten – særlig interessant er en tydelig visuell hyllest til Apokalypse nå! i filmens siste del – men Monos faller plutselig mellom to (eller flere) stoler: Vi blir ikke spesielt opptatt av skjebnen til den kidnappede kvinnen og vi bryr oss ikke spesielt mye om maktkampen i geriljagruppen. Følelsen av en kroppslig og poetisk tilstedeværelse i omgivelsene; følelsen av at omgivelsene betyr noe for rollefigurene og deres handlinger blir forsvinnende liten.

Nå blir det kanskje urettferdig å sammenlikne Monos med andre filmer som nettopp lykkes i denne sjangeren – Aguirre, Fitzcarraldo, The Lost City of Z og nevnte Apokalypse nå! – men Landes lanserer jo tidlig en ambisjon om å utforske en lignende estetikk i sine vekslinger mellom nær/fjern, menneske/natur og kropp/psykologi. Derfor føles det også som en legitim kritikk.

Men der Landes kun lykkes delvis i sitt prosjekt gjennom bilder, rollegalleri og fortelling, henter han mye inn igjen gjennom Mica Levis musikk. Levi er ikke kjent for å lage spesielt lyttervennlig filmmusikk; hennes bevrende, sylskarpe tonelandskap til filmer som Under the Skin (2013) og Jackie (2016) opererer et sted i grenselandet mellom musikk og lyddesign, og er utelukkende ment å fange ikke bare rollefigurenes, men også selve filmens psykologi. Det er også tilfelle i Monos:

Sentralt i Levis musikk står et uggent panfløytemotiv som hentes delvis fra filmens diegetiske univers; altså ingen romantiserende eller eksotiserende funksjon som i Jerry Goldsmiths Medicine Man (1992) eller Brian Gascoigne og Junior Homrichs The Emerald Forest (1985), men en insisterende, hjemsøkende kvalitet som ofte akkompagneres av en oscillerende, nedadgående synthfigur eller strykerostinater i det lave registeret. Musikken understreker dermed samholdet i gruppen, men også at noe er i endring; en mørk urkraft som etter hvert vil bryte harmonien. Mica Levis musikk står egentlig igjen som det eneste poetiske og viscerale avtrykket når filmen først tar den retningen den gjør – særlig i de tilfellene hennes musikk blir mikset høyt og fremtredende i lydbildet.

Monos lover veldig mye gjennom sin glimrende førsteakt, men mister noe av sin nedslagskraft når den ikke helt klarer å bestemme seg for hvilken virkning den vil ha på publikum – skal den være sanselig omsluttende, poetisk fabulerende eller psykologisk utfordrende? Den er litt alt og ingenting på en gang.