Kaoset i The Sweet East oppleves ikke som ren dystopi – her er Amerika fortsatt mulighetenes land.

Richard Linklaters perspektiv i Hometown Prison er stort sett som nysgjerrig, lyttende «heimstad-dokumentarist». Men det er ingen tvil om at han også ønsker å rette et kritisk blikk mot en industri som legger til rette for rasisme, psykiske belastninger og fatale feilvurderinger.

«I den grad Tina & Bettina 2 – The Comeback har noen verdi for ettertiden, er det kanskje som et norsk tidsdokument over hvordan bloggeren forvandlet seg til å bli influenser».

«Selv om The Fabelmans er et kjærlighetsbrev til filmmediet, er Steven Spielberg overraskende problematiserende rundt sin rolle som «regissør» og hva denne betegnelsen innebærer.»

«Elvis viser hvordan en kapitalistisk motivert populærkultur hele tiden truer med å tappe sine gallionsfigurer for penger, selvrespekt og i verste fall liv. Samtidig benytter filmen seg skamløst av en polert estetikk og standardisert fortellerretorikk.» [1]

«Kynismen syder og skyggene truer i alle bakgater, med et gjennomarbeidet og taktilt stemningsdesign som gir filmen oksygen.»

Zack Snyders filmatiske tryllekunster er renere destillert enn noen gang, med fire timer fulle av visuelt mettede sekvenser som får en til å måpe.

I rekken av filmskapere som Netflix har hanket inn for spillefilmprosjekter de siste årene, har turen kommet til Spike Lee og Da 5 Bloods – en film om fire afroamerikanske […]

En av vårens mest oppsiktsvekkende nyheter: Luca Guadagnino (Call Me by Your Name, Suspiria) skal lage en nyinnspilling av Scarface for Universal Pictures, satt til Los Angeles. Fortellingen om den […]

Anna Karina var en høyt elsket og ikonisk skuespillerinne som de aller fleste filminteresserte på et eller annet tidspunkt stifter bekjentskap med. Uten henne ville Jean-Luc Godards utrolige 1960-tall aldri […]

Som i en erkebritisk utgave av «rags to riches» startet Nicolas Roeg som tekoker i filmbransjen. Deretter klatret han i gradene mot en status som hyllet regissør. Etter syv tiår […]

Det graves etter gull og klingende mynt i Coen-brødrenes ballader, men det lille som glimrer skylles raskt ut med støv og gråstein. [4]

Gaspar Noés psykedeliske dansefilm CLIMAX begeistret mange under årets Cannes-festival, og vant hovedprisen i sideseksjonen Quinzaine des réalisateurs. Filmen ble også en av Montages' krystallklare favoritter fra festivalen. Nå har A24, CLIMAX' amerikanske distributør, sluppet en trailer til filmen. [1]

Kortfilmfestivalen 2018: Vi kaster et blikk på årets festivalutgave i Grimstad, med fokus på det norske kortfilm- og musikkvideoprogrammet.

Gullpalme-vinner Apichatpong Weerasethakul (Onkel Boonmee) gjestet nylig filmfestivalen i Rotterdam med sitt kunstprosjekt SLEEPCINEMAHOTEL. Han avslørte samtidig til Screen de første detaljene om sitt kommende spillefilmprosjekt Memoria. Den thailandske regissøren skal spille inn […] [1]

En av filmhistoriens mest ikoniske skuespillerinner er borte – Jeanne Moreau døde i dag 89 år gammel, i sitt hjem i Paris. Moreau spilte sentrale roller i filmer av regissører […] [2]

Richard Linklater tar opp arven etter sin egen high school-klassiker Dazed and Confused. [3]

Whit Stillman er kinoaktuell med sin Jane Austen-filmatisering Love & Friendship. Vi møtte den amerikanske kultregissøren da han var i Oslo, for en samtale om hans inspirasjonskilder og nokså humpete karriere.

Det er rundt seks år siden man først hørte snakk om at James Gray ville filmatisere dokumentarboka The Lost City of Z. Nå er den første traileren klar, og den vekker sterke assosiasjoner til blant annet Apokalypse nå!.

Det er drøyt to og et halvt år siden vi første gang meldte om Richard Linklaters "spiritual sequel" til Dazed and Confused. Etter sporadiske oppdateringer om prosjektet er nå den første traileren klar – og dette minner unektelig mye om Linklaters high school-klassiker (se traileren nederst i saken).

Søstre er en deilig ukynisk skildring av det varme forholdet mellom tre søstre og deres nye halvsøster, som får milde sår fra familiens fortid til å gnage igjen.

Fra og med søndag 10. mai avlegger Rob Tregenza et besøk til Cinemateket i Oslo, for å presentere tre av sine spillefilmer. Regissøren og filmfotografen beskrives som "en av den amerikanske filmens best bevarte hemmeligheter".

Den visuelle hedonismen er Barbarellas primus motor, tett knyttet til psykedelia-nostalgien fra slutten av 60-tallet.

Kosmorama 2015: P.T. Anderson fortsetter å spille ball med amerikansk mytologi i Inherent Vice, som etterlater tilskueren i delirium. Er filmen et spørsmålstegn som går opp i røyk, eller er aha-opplevelsen innen rekkevidde? [5]

Selv om Richard Linklater og Boyhood ble snytt for Oscar-statuettene natt til mandag, har filmen fått priser og oppmerksomhet nok til at regissøren nå kan høste fruktene fra suksessen. Nå tyder […]

Klima-klimakset jaktes på av miljøaktivistene i Night Moves, der spenningen strammes og ideologien rammes i regissør Kelly Reichardts minimalistiske skiftenøkkel. [2]

TIFF 2015: Dokumentaren Nas: Time is Illmatic kaster et konsentrert blikk på en av musikkhistoriens mest innflytelsesrike rap-artister, med base i Queens, New York og Nas' legendariske debutalbum.

Premiereklare Whiplash fokuserer inntrengende på en aspirerende trommeslager og hans forhold til sin brutale mentor, men makter å fortelle noe mer om primale menneskelige behov og drifter. [5]

De seks eksamensfilmene fra Den norske filmskolen vises nå på NRK2 og Nett-TV. Vi har snakket med fotografen Runar Sørheim, som har jobbet med det oppsiktsvekkende visuelle uttrykket i filmen Den lille døden.

«Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama er en film av internasjonalt kaliber vi kan være stolte av, og et godt eksempel på hvor mange dyktige folk som arbeider i ulike ledd av norsk spillefilmproduksjon». [1]

Film fra Sør 2014: Flapping in the Middle of Nowhere etterlater et friskt inntrykk, med stemningstunge sekvenser og en sterk debutant i hovedrollen.

Richard Linklaters karriere som filmskaper er som en eviggående tankerekke, der begrepet «tid» stadig er oppe til diskusjon – både tematisk og som noe som henger direkte sammen med film som form. [3]

Selv om Maleficent ser Tornerose-eventyret fra en ny vinkel, er fortellingen skuffende lineær. Men Angelina Jolie, de visuelle effektene og et feministisk tilsnitt gjør filmen tilstrekkelig forheksende. [2]