Denne omtalen ble opprinnelig publisert som en del av vår dekning av filmfestivalen i Cannes, våren 2016.

*

I Paterson setter Jim Jarmusch sitt transcendentale avtrykk på en sublimt gjennomsnittlig hverdag. Ekteparet Paterson (Adam Driver) og Laura (Golshifteh Farahani) eksisterer i en isolert verden – en typisk Jarmusch-verden – der deres liv i byen Paterson, New Jersey defineres av regissørens zen-inspirerte lefling med tid og rom.

Filmen Paterson (som altså bærer navn etter både sin hovedperson og byen den utspiller seg i) føles «ute av tiden» på en bevisst og forfriskende måte, der Jarmusch kanaliserer sin filosofi gjennom det uaffekterte ekteparet i sentrum av fortellingen. De lever nær sagt i en eneste, stor anakronisme; det oppleves lettere post-apokalyptisk hvordan ny teknologi og moderne samtaleemner glimrer med sitt fravær i deres lille miljø. Når bussen Paterson kjører punkterer, blir han nødt til å låne en smarttelefon av en passasjer for å ringe etter hjelp.

Uteblivelsen av det kontemporære er nesten urovekkende, men egentlig bare deilig å være i. For tenk å leve i en verden der man får holde på med noe kreativt uten å føle press om å prestere eller å «nå ut»? Der man slipper å bli stresset opp av andre menneskers behov for å hevde seg eller realisere sitt indre. En verden der andre ikke måler deg og det du driver med opp mot seg selv – eller der man lever helt fint med sitt eget selvbilde til tross for manglende ambisjoner.

En utopi, selvfølgelig, og en paradis-lignende hverdag de fleste unge nordmenn og amerikanere bare kan drømme om i dag; den ligger nærmere en tid der «personlig kreativitet» var forbundet med hobby, ikke med arbeidsliv. Det er denne hverdagen Paterson rutinemessig boltrer seg i; han kjører buss i byen han er født og oppvokst i, og skriver poesi når han har mulighet. Hvis det høres ut som om Jarmusch er på en pinlig romantiserende klassereise mot «det enkle liv» er inntrykket feil, for dette er enda et eksistensielt opphold i regissørens veltrente univers.

Bussrutene og den tilsynelatende innholdsløse, men fine tiden med Laura hjemme opptar størstedelen av Patersons dager. Han er fornøyd med det, og det er kona også, selv om hun ikke har jobb, stort sett oppholder seg innendørs og er mer idérik enn ham. Det er nesten frekt hvordan Jarmusch uanstrengt holder fast ved det tradisjonelle; kjønnsrollene virker gammeldagse, men hva er problemet?

Både Paterson og Laura har sine faste rammer – arbeidsdagen med bussen og stellet hjemme – men innenfor disse rutinemessige mønstrene er de fri, og utfolder seg kreativt. Paterson henter inspirasjon i løpet av dagen bak rattet; Laura har alle mulige prosjekter på gang, fra å male gardiner til å bli countrysanger. Hun er intenst opptatt av svart og hvitt – forsøker Jarmusch å skape en visuell opponent til Patersons liv i gråsonen, mellom arbeid og kunst, observasjon og skapelse?

Laura er i alle fall langt mer handlekraftig og direkte i sin kreativitet, med ambisjoner som for eksempel å selge cupcakes på markedet. En hjemmeværende cupcake-frue er nok ikke den kvinneskikkelsen hippe Jarmusch-elskere ønsker seg. Det er som om man kan høre ham si: «Man kan være lykkelig på denne måten også.»

Paterson går alltid tur med hunden Marvin på kvelden, og stikker innom stambaren mens bikkja står på utsiden. Gjennom sedvanlig lange og stillestående tagninger kapsler Jarmusch inn det verdifulle i forbigående øyeblikk: spaserturen til og fra jobb, busskjøringen, eller vandringen med Marvin. Øyeblikkene der Paterson skriver poesi utfolder seg over lerretet på en måte som bryter opp, som for å signalisere en flyt eller skapelsesprosess. Vi ser ordene oppstå, foran Patersons ansikt eller lokale bybilder, nesten som new age-inspirasjonsvideoer med tilhørende musikk.

Selv om han tar diktningen alvorlig er den mest for Patersons egen del, for uttrykksbehovet i seg selv, og kanskje litt for kona Laura – små kjærlighetserklæringer forankret i det konkrete:

We have plenty of matches in our house
We keep them on hand always.
Currently our favorite brand is Ohio Blue Tip
though we used to prefer Diamond brand.
That was before we discovered Ohio Blue Tip matches.

…og så videre. Diktene Paterson tenker ut i filmen tilhører den virkelige poeten Ron Padgett, og hvorvidt man som tilskuer finner dem imponerende blir et subjektivt anliggende. At de er upretensiøse og nedpå må imidlertid de fleste være enige om, og Jarmusch forsøker aldri å skape et bilde av en «uoppdaget kunstner» i Adam Drivers velspilte, men nedtonede skikkelse.

Driver passer nær sagt perfekt i rollen, der han gjennom sin iboende tilstedeværelse og skuespiller-persona utgjør et naturlig fokus. Rollefiguren ser opp til lyriker William Carlos Williams, som har skrevet diktet Paterson, og det er unektelig et slektskap i hvordan den henholdsvis fiktive og reelle lyrikeren lar sine nøkterne observasjoner få blomstre i poesien.

Farahani står ikke tilbake for Driver i rollen som kona Laura, der hun stråler med sine nye ideer hver dag Paterson kommer hjem fra jobb. Slik som i Only Lovers Left Alive skaper Jarmusch et umake par som man ikke helt skjønner hvordan fant sammen, men som i sin aksept for hverandres interesser og uforbeholdne kjærlighet likevel blir et par å se opp til.

Laura prøver å oppmuntre Paterson til å få utgitt diktene sine, men den hobbyskrivende bussjåføren er nølende. Filmens løse budskap minner på mange måter om Coen-brødrenes Inside Llewyn Davis, men i motsetning til sistnevntes hovedperson later Paterson til å akseptere at han er middelmådig. Men er han det? Lenge velger han i så fall bort en eventuell anerkjennelse, helt frem til han på et tidspunkt blir konfrontert med hva skrivingen betyr for ham personlig, etter en omkalfatrende hendelse.

Paterson aksepterer i alle tilfeller verden omkring seg og sin del i den, og han anerkjenner Laura med sine smått uforståelige innfall – slik hun også aksepterer ham og sin tilværelse i hjemmet.

Der Coen-brødrene i Inside Llewyn Davis satte det middelmådige på dagsorden, hyller Jarmusch middelmådigheten. Med normcore, sval industripils-bølge og ikke minst andre filmer som løfter frem «det vanlige», skal ikke Jarmusch tillegges for mye trendsetter-ros. Ved å usentimentalt dyrke det konvensjonelle i en tid der alle skal være «spesielle», blir ur-hipsteren Jarmusch likevel uventet radikal – og man må applaudere hvordan han enda en gang opererer på nye måter, innenfor sitt velkjente uttrykk.

Fastlagte rammer og repetisjoner er hva Paterson dreier seg om. Hovedpersonen står opp litt etter klokken seks hver morgen, klemmer litt på Laura – som forteller hva hun har drømt – står opp, spiser en bolle Cheerios og går på jobb. I løpet av arbeidsdagen som bussjåfør legger Paterson gjerne merke til ting han har tenkt på eller som Laura har nevnt; hun forteller om en drøm om tvillinger, og kort tid etter ser Paterson det ene like paret etter det andre. Det er en velkjent opplevelse, å oppdage slike mønstre, som kan være forstyrrende. Samtidig er det en måte å akseptere livet på; det man fremhever i tankene sine, preger opplevelsen og tolkningen av verden man åpner seg for.

Patersons repetisjoner manifesterer seg altså ikke bare i hverdagens rutiner, men også i de overraskende elementene og figurene som dukker opp flere ganger. Gjennom filmens dobbeltgjengertematikk antydes det også at rollefiguren Paterson har et speilet «selv». Som vanlig hos Jarmusch finnes det flere intertekstuelle lag og en distinkt form for metaforbruk – sistnevnte tydeliggjøres gjennom noen (litt) mer handlingsmettede øyeblikk i filmen, som ikke skal utbroderes her.

Rollefiguren Paterson er observerende og smuglyttende, særlig overfor passasjerene på bussen. På et vis er Paterson byen han er født og bor i, på den måten at han tolker den gjennom poesi, vagt inspirert av det han har sett og hørt. Også som film er Paterson svært sanse-orientert: vi lytter og ser sammen med dens hovedperson, et mellomledd for jarmuschske visjoner.