Torsdagsfilmen har skiftet navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. Marcel Carnés Dagen gryr vises fra og med torsdag 25. september på cinematekene i Lillehammer, Stavanger, Trondheim og Oslo. I Tromsø vises den mandag 29. september. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.

*

Skudd smeller inne i en leilighet. En mann snubler ut av inngangsdøren, ruller ned en trapp. Politiet blir tilkalt, men François (Jean Gabin) har forskanset seg og nekter å åpne for noen.

Dagen gryr (1939) – en av Marcel Carnés mest kjente filmer – er konstruert rundt tre flashbacks, som morderen opplever mens han haler ut tiden i leiligheten. En drapsmann er ikke bare en «drapsmann», og gjennom de tre løsrevne tilbakeblikkene får vi se hvordan François havnet i den fastlåste situasjonen. Han har nådd et kritisk punkt, men vandrer tiltaksløs rundt i leiligheten. Tankene tilhører fortiden.

Filmen er ikke bare en av Carnés mest elskede verker, den er også et av de mest kjente eksemplene på poetisk realisme. Menneskene i Dagen gryr lever under enkle kår og industrielle omgivelser, men settingene er ofte romantisk og stemningsfullt lyssatt. Filmen har en gjennomgående melankolsk tone, som ikke minst preger de dialogdrevne scenene der François tilbringer tid hos sin nye flamme Françoise (Jacqueline Laurent). François arbeider som sandblåser, og de to møtes en dag hun besøker fabrikken for å levere blomster til fabrikkeierens kone, og entrer både lokalene og François i skarp kontrast med sitt lyse oppsyn.

Hjemme hos Françoise må de to være stille for ikke å vekke de andre i huset, men de snakker hverdagslig og uanstrengt sammen. Carné fanger den salige lykken i det å kunne være sammen med den man elsker; uten at noe spesielt skal skje, utover gleden ved å være nær. Øyeblikket er løsrevet fra omgivelsenes forventninger og handlingenes konsekvenser, i skarp kontrast til situasjonen François nå befinner seg i: riktignok midlertidig og isolert, men han har altså drept en mann.

Vedkommende er M. Valentin (Jules Berry), en entertainer med scenetekke, både i teatret og livet selv. Det er mange kontraster i Dagen gryr, og de rivaliserende mennene er motpoler. Valentin er slu og veltalende, en mann som fnyser av «vulgariteter», men som i virkeligheten er mer usympatisk enn det François er i stand til å være. Gjennom Jean Gabins likefremme vesen dannes et bilde av François som en ærlig arbeider; som tryggheten selv, en man aldri trenger lure på hvor man har. Men verden er dessverre ikke like enkel. Han må kjempe om Françoises gunst, og sjalusien og sinnet ender i misère.

Det blir aldri helt klart hvem Françoise egentlig vil ha, men det er tydelig at de to herrene har forskjellig appell hos henne. Mens François jobber mot å kapre sin elskede, allierer han seg med Valentins tidligere assistent Clara (Arletty), som det antydes at han har et seksuelt forhold til. Men forholdet dem i mellom er uforpliktende og uproblematisk – de vet begge at det ikke er kjærlighet, men de trenger hverandre, og snakker fint og åpent sammen.

Dagen gryr kan tolkes som en politisk samfunnskommentar, til et Frankrike der filmskaperen står på «den ærlige arbeiderens» side, og viser lojaliteten arbeiderklassen imellom. Dens tidløse styrke ligger i dialogen, som driver fortellingen fremover. Nesten alle tilbakeblikkene er sentrert rundt samtaler på tomannshånd. Er det slik man oftest minnes fortidens betydningsfulle møter med mennesker – separert fra det som foregikk rundt? Dialogen fremstår oppsiktsvekkende realistisk, og det er Jacques Prévert – en fast samarbeidspartner for Carné – som står bak manuskriptet. Samtalene François har med Clara, Valentin og Françoise forteller mye om deres innbyrdes forskjeller, men er i sin åpenhet og sannhet også begrenset – noe François får erfare.

François forteller om sin drøm – om kjærlighet og lykke – som endelig ser ut til å være innen rekkevidde. Men forrådt av verden rundt, går han seg vill når den butter imot.