Cannes 2015: Når Apichatpong Weerasethakul vender tilbake til spillefilmformatet – fem år etter Gullpalme-vinneren Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010) – er det litt kjedelig sagt «med mer av det samme». Hvorvidt man finner selve filmen kjedelig blir i dette tilfellet et spesielt subjektivt anliggende, men igjen siver åndelighet og mystikk inn og ut av rigide utsnitt, der thailandske hverdagsmennesker lever sine spirituelle liv.

Ettersom Apichatpong har holdt kreativiteten i gang gjennom nærmere ti kortere filmprosjekter, oppstår det en følelse av at man hadde håpet på noe annerledes, eller i alle fall noe mer, når en ny langfilm omsider er klar. Grunntematikken og formspråket i Cemetery of Splendour føles som en naturlig forlengelse av Onkel Boonmee, men om man synes dette holder, blir for en smakssak å regne – selv om det kan høres ut som en lettvint vurdering. Personlig synes jeg at det er nok: Cemetery of Splendour er nok litt mer søvndyssende enn Apichatpongs forrige spillefilmer, men så handler da også filmen om søvn – på tilstrekkelig engasjerende vis.

Cemetery of Splendour finner sted i det nordøstre Thailand, i og omkring en klinikk for soldater som har forsvunnet inn i en komalignende søvn. Det hender de våkner, men når som helst kan søvnen melde seg igjen – for eksempel mens de spiser eller sitter ute og prater. Jenjira (Jenjira Pongpas Widner) bidrar som frivillig på klinikken, og forsøker å gjøre det så komfortabelt som mulig for soldatene mens de sover. Hun får en spesiell kontakt med soldaten Itt (Banlop Lomnoi), som også tilbringer mye tid sammen med henne i våken tilstand. Det skapes også et rørende bånd mellom Jenjira og den yngre Keng (Jarinpattra Rueangram), en synsk kvinne som blir et medium mellom Jenjira og den sovende soldaten.

I stedet for å skape et tydelig visuelt skille mellom drøm og virkelighet, fortid og nåtid, lar Apichatpong kommunikasjonsleddet Keng navigere oss og Jenjira gjennom det faktiske området rundt klinikken. Han forsøker å tillegge det realistiske miljøet en naturlig kraft, gjennom sporene som er skapt av tiden og ritualene blant befolkningen. Det skjer mystiske ting, for eksempel bytter mennesker plasser ute i det fri som var de under hypnose, men i sitt klare blikk på omgivelsene mangler Cemetery of Splendour mye av den hypnotiserende kraften fra Onkel Boonmee. I sistnevntes svevende fremferd etablerte mystikken seg gjennom konkrete spøkelser og rare, mørklagte vesener, og jungelen var lyddesignet på en hakket mer påtrengende måte enn her. I tillegg er kameraet enda mer stillestående i Cemetery of Splendour, men det må sies: Apichatpongs virke som installasjonskunstner er tydeligere enn før – et faktum som i seg selv er med positivt fortegn.

De lange, krummede lysrørene som skifter farge ved soldatenes senger, fanges på film som scenografiske elementer designet før kameraet skrus på. Lyssettingen ute bærer på sin side preg av noe mer «filmisk»; verden skifter farge, for å signalisere noe magisk som svever inn fra drømmetilstanden, men uten at det formes til klare bilder. Cemetery of Splendour er i sine mest visuelle partier i større grad å regne som en filmet kunstinstallasjon enn kunstnerisk filmskaping. Personlig savner jeg noen flere ideer der kameraet spiller en aktiv rolle og pumper puls inn i fortellingen. Dette handler også om at Cemetery of Splendour føles som en «mindre» fortelling enn Apichatpongs to siste spillefilmer.

Som kommentar til det thailandske samfunnet eller noe mer utstrakt på verdensbasis, er Cemetery of Splendour varsom, selv om premisset med de sovende soldatene er inspirert av virkelige hendelser som sammenfalt med politiske uroligheter i Thailand. Kanskje er filmens viktigste budskap noe så banalt, men viktig, som at vi skal ta vare på hverandre og vår historie: hverdagslige ritualer som vasking, spising og samtaler vektlegges i Apichatpongs dokumentarlignende observasjoner med innslag av overnaturlighet. Humoren understreker dette elementet; filmen rommer mye lun komikk og naive meningsutvekslinger om kjærlighet, gjerne knyttet til generasjonsforskjellene mellom Keng og Jenjira.

Apichatpong oppnår også her sin umiskjennelige «blandingsmytologi» mellom realisme og åndelighet, som fikk spire i Onkel Boonmee og Syndromes and a Century (2006). Kultur, historie og religion forenes i hans egenartede univers. Finner man det helhetlige, kunstneriske prosjektet hans tilstrekkelig interessant, vil man også kunne sette pris på Cemetery of Splendour.