Film fra Sør 2014: Det starter tungt. En statisk høytopplesning fra teoretiker og professor Gayatri Chakravarty Spivak forsøker å gi en introduksjon til det vi straks vil få se. Heldigvis er ikke Concerning Violence en dokumentarfilm av det stive og «opplysende» slaget, for her er vi midt i konfliktenes sentrum, på en så likefrem måte at man formelig snubler inn.

Regissør Göran Hugo Olssons arbeid har nesten utelukkende bestått av å sette sammen arkivklipp, skutt av svenske kamerateam som har befunnet seg i afrikanske land under kolonitiden. Olsson viser mennesker og hendelser i Afrika med et observerende blikk på fortiden, men budskapet er tydelig, og i sin «øredøvende stillhet» opphøyes realiteten på lerretet til noe eksistensialistisk og nesten «utenfor-menneskelig».

Arkivklippene får ikke tale i ensomhet, for på lydsporet leser Lauryn Hill av og til opp fra The Wretched of the Earth – den kontroversielle boka skrevet av Franz Fanon i 1960. Fanon kastet et psykologisk lys på kolonialiseringens konsekvenser, og var såpass kritisk til kolonimaktenes imperialisme at boka ble bannlyst i hjemlandet Frankrike samme dag som den ble lansert. Utdragene fra boka setter bildene i et akademisk perspektiv, og understrekes ofte i form av stor tekst over arkivbildene. De litterære utdragene har nok først og fremst en historisk verdi, men virker likevel forankret i noe utenfor tid, gjennom Fanons gjennomborende og tverrfaglige blikk på menneskelig oppførsel. Det som blir sagt om uungåelig vold i forbindelse med løsrivelse, oppleves fortsatt som gyldig, selv om mye  har forandret seg siden boka kom ut og hendelsene i Afrika ble filmet – klippene stammer hovedsakelig fra 1970-tallet.

«Vold avler vold»-filosofien kan kanskje oppleves som militant og beslektet med black nationalism, ikke minst fordi forteller Lauryn Hill har et så uttalt problematisk forhold til hvite. Graden av seriøsitet er imidlertid høy i Fanons tekst; passasjene fra boka gir inntrykk av å være ført i pennen av en belest og observant intellektuell. Men det er arkivmaterialet som griper mest i Concerning Violence, og det klarer seg ofte fint uten den litterære kontekstualiseringen. I alle tilfeller er det fordelaktig at filmen er organisert som en bok – med innledning, ni kapitler og en konklusjon – for regissør Olsson tar oss med til en rekke land, til ulike tider, og det er ikke alltid like lett å følge forflytningene. Hovedpoenget er ikke å gi publikum en klassisk historieleksjon, men å vise hvordan kontroll og frigjørelse fungerer i praksis.

Kanskje det føles ekstra intimt fordi jeg er norsk og intervjuobjektene er fra Sverige, men samtalen med et svensk misjonærpar i Tanzania gjør særlig inntrykk. Mens de snakker med journalisten bak kamera ser vi svarte mennesker grave i jorda bak dem – det skal bygges en kirke her, slik at afrikanerne kan bli gode kristne. Her kommer den kollektive og selvpåførte hjernevasken til uttrykk; europeernes idé om seg selv som eventyrlystne oppdagere og sivilisasjonsskapende redningsmenn. Den visjonære tankegangen overskygger totalt undertrykkelsen, som kolonimakten tviholder på.

Misjonærene forteller at de blant annet skal sørge for at afrikanske menn holder seg til én kone, men på spørsmål om hvorvidt Bibelen faktisk sier noe om dette, klarer ikke svenskene å svare ordentlig for seg. Enda stillere blir de etter et spørsmål som dreier seg om forskjellen på afrikansk kultur og religion; de ser ikke en gang ut til å tro at det kan finnes et slikt skille. Det er tragikomisk hvor kunnskapsløse misjonærene er – hvor lite research de gjorde før de brøytet seg inn på det afrikanske kontinentet. «Hva med skole og sykehus», spør intervjueren det svenske paret. «Kirke først», er svaret. «Så får vi se».

Det hverdagslige i disse scenene griper oss. Andre bilder er mer dramatiske. I en lengre sekvens blir vi med noen soldater inn i jungelen, mens de nærmer seg fiendens tropp. Plutselig rammes de av et granatangrep. En av soldatene blir ekstra hardt skadd, og kameraet viser at han blir liggende på bakken, med avrevne kroppsdeler, tilsølt av blod. Her ligger filmen nesten ufrivillig nært cinéma vérité, på en måte som virker kvalmende i sin realistiske skildring. Siden vi har vært med soldatene en liten stund før voldsomhetene inntreffer, og deretter får se skadene gjennom et stadig like kontrollert kameraøye, skapes et uhyre intenst narrativ – bestående av flyktige krigsbilder. Ekstra sterkt er det når kameraet vendes mot en annen soldat, etter at han og de andre har forsøkt å hjelpe den skadde. Han stirrer tomt fremfor seg, før han vender blikket mot kameralinsen, og ser oss i øynene med fortvilet blikk.

Filmen tonesettes tidvis til afrikansk musikk, både diegetisk og ikke-diegetisk, i tillegg til en suggererende hornmusikk/synth-komposisjon. Olsson unngår likevel å sprøyte sentimentalitet inn i arkivmaterialet, og opprettholder en viktig balanse mellom det edruelige og ettertrykkelige. I klipp der vi hører intervjuerens stemme, eller der voice-over er lagt på like etter at innslaget ble filmet, får naturligvis filmen et mer ladet preg. Flere afrikanere får også snakke fritt om sine opplevelser og ideer; blant de mer interessante er noen jenter i Mozambique Liberation Front (FRELIMO), som er parate til å ytre motstand i jungelen. Det uomtvistelig urettferdige i undertrykkelsen står nå krystallklart for dem, og de uttaler seg tydelig og saklig om kampen de er villige til å kjempe.

Uten å distansere seg til menneskene plasserer Göran Hugo Olsson kolonitiden og volden i en mer omfattende sammenheng, hvilket gjør Concerning Violence til en av de senere årenes mest effektive og originale dokumentarer med en verdenskonflikt som tema.