Mange av de siste årenes norske kinosuksesser har tilhørt franchiser myntet på barn. Slik sett skiller ikke Norge seg fra hva som foregår på kinomarkedet internasjonalt. Men selv om Blåfjell-nissene, Pelle Politibil, Knerten og Olsenbanden Jr. har blitt lansert i enkelte land utenfor Norge (sistnevnte som «Junior Olsen Gang» og «La banda Olsen» i henholdsvis Spania og Italia), har det skortet på familiefilmer som virkelig har fått de utenlandske seddeltellerne til å lukte svidd.

Det kan endre seg nå, med den nye Kaptein Sabeltann-filmen, signert regissørduoen John Andreas Andersen og Lisa Marie Gamlem. Dette er den andre norske kinofilmen som blir distribuert av den nordiske avdelingen til The Walt Disney Company (Reisen til Julestjernen var den første), med et budsjett på nesten 50 millioner kroner. Prisen gjør Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama til tidenes dyreste norske familiefilm. Selvsikkerheten har virket høy både på produksjons- og distribusjonssiden – antakeligvis ikke utelukkende forankret i spillefilmprosjektet, men også i vissheten om at Kaptein Sabeltann er en veletablert kommersiell merkevare.

Kan Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama bli vår fremste filmeksportvare siden Kon-Tiki, og kanskje enda større? Spørsmålet er om det utenlandske publikummet vil oppleve Kaptein Sabeltann som noe annet enn en norsk og litt forsinket Pirates of the Caribbean-kopi. Men etter å ha sett filmen går tankene til nettopp Kon-Tiki, for dette har heldigvis blitt akkurat det helstøpte mainstream-eventyret man hadde håpet på. En uavklart plottlinje blir med oss videre inn i rulleteksten, og gjør det klinkende klart at planene for minst én oppfølger har vært tilstedeværende helt siden prosjektet kastet loss.

Vi kastes inn i fortellingen med en spennende åpningssekvens, som virker inspirert av anslaget i Raiders of the Lost Ark. Kamera følger Sabeltann og gjengen på vei gjennom småskummelt jungelterreng. Medregissør John Andreas Andersen har selv hatt ansvar for fotograferingen, som er delikat og mer følsomt utført enn hva man er vant med i norsk film. Andersen stod sist bak det imponerende kameraarbeidet i Uskyld, og bidro dermed til å løfte en ellers gyselig film et betydelig hakk opp fra verdiløshetens varelager. I Kaptein Sabeltann-filmen er det heldigvis mer enn fotograferingen som er vellykket, men det er en sann glede å se en norsk storfilm der det synes at bildene virkelig er jobbet med. Med utstrakt bruk av fakler som lyskilder og det som i alle fall tilsynelatende er mye håndholdt kamera, skapes en stemningsfull og fortettet atmosfære rundt piratene på vei gjennom jungelen.

Det dabber heldigvis ikke av etter den medrivende åpningen. Nye visuelle tablåer avløser hverandre, med formidabel utnyttelse av locations – ikke sjeldent overdådig designet. Produksjonsdesigner Jørgen Stangebye Larsen har rukket å bli en slags kvalitetsleverandør med sine fire tidligere spillefilmarbeider på feltet, og hans arbeid er en storproduksjon verdig i Kaptein Sabeltann. Store deler av filmens første del foregår selvsagt på skuta Den Sorte Dame, som gir et autentisk inntrykk med sitt treverk og sine to ruvende master. Bak på skipet finner vi selveste kapteinens kabin, som har blitt viet ekstra oppmerksomhet i arbeidet med skuta. Når vi befinner oss i dette værelset slipper matte solstrimer inn gjennom det store vinduet, og lyssetter rommet sammen med tente lysestaker på veggene. Sammen med nyansene av brunt tre skaper dette et særegent hjertekammer på skipet, der viktige beslutninger tas.

Naturlige lys er et gjennomgangsmotiv i Kaptein Sabeltann. Her slekter filmen på Pirates of the Caribbean-serien, men bildene i Kaptein Sabeltann er vel så sanselige som de mer påkostede versjonene i dens vage inspirasjonskilder. Et annet eksempel på naturlig lys er kongens sal i Lama Rama, der fakler og noe som minner om kinesiske lykter skaper feststemning. Jevnt over har produksjonsteamet maktet å forene et «studioprodusert» uttrykk med noe som gir en klarere følelse av tekstur – en fornemmelse av et levende fiksjonsunivers.

Kaptein Sabeltann leder selvfølgelig an allerede fra filmens begynnelse, spilt av Kyrre Haugen Sydness, selvsikkert spradende mot målet: et kart som skal føre ham til skatten i Lama Rama. Rollefiguren er kledd i en lekker kapteinsuniform, sterkt inspirert av Terje Formoes opprinnelige piratdrakt, men med et litt smalere og mer moteriktig snitt. At stemmen hans minner en del om Christian Bales Batman har blitt påpekt i flere anmeldelser – den er mindre truende enn Formoes Sabeltann-tolkning, men samtidig mer autoritær.

Haugen Sydness’ sjørøverfigur er i det hele tatt mer kul enn skremmende, men det er helt tydelig at Sabeltann er en mann av den gamle skolen, og ikke til å tulle med. Dessuten har man resirkulert den opprinnelige Sabeltann-ens teatralske språkføring; replikker som «min hevn blir grusom og nådeløs!» gjør seg godt når kroppsspråket er mer nonchalant.

Deler av dialogen fremstår snodig. Det vil si, ikke hva som blir sagt, men hvordan det sies. Hvorfor snakker Robert Skjærstad trøndersk i rollen som Skalken? Og hvorfor snakker Nils Jørgen Kaalstad som om han leser en nynorsk-stil – er ikke han fra Bærum? Denne leken med dialekter er noe som med jevne mellomrom dukker opp i norsk film, med vekslende hell. Hva er motivasjonen her? Det er mulig de statlige støttemidlene sitter løsere når man benytter seg av et bredt dialektspekter, men i Kaptein Sabeltann blir dette i festligste laget, på den der «skuespillere som har det gøy på jobb»-måten.

Spillestilen bidrar også til å «gjøgle opp» filmen. Fridtjov Såheim går for Oscar i skurkerollen som piraten Bjørn Barsk – han er ekstremt karikert, grynter og knegge-ler, og vrir og vender på toneleiet sitt. En suverent spilt og ikke minst veldig morsom rolle. Norgesvennen Tuva Novotny spiller en av hans medsammensvorne blant mannskapet. Til vanlig er hun formidabel, men blekner litt her, i en nokså tam skikkelse sammenlignet med Sirkus Såheim.

Anders Baasmo Christiansen og Jon Øigarden leverer minst like overdrevne karikaturer som konge og prins i Lama Rama, men fungerer dessverre ikke like godt. Det handler mer om castingen og utarbeidingen av rollefigurene i manus enn om skuespillerevnene – Baasmo Christiansen gjør sitt ytterste som den fjollete og feminine Kong Rufus, uten at det blir full klaff. Poenget har kanskje vært å skape en komisk friksjon mellom skuespillerens personlighet og Rufus’, men tonen skjærer litt i øregangene, og kongens spillopper og fjas vies altfor mye oppmerksomhet i en ellers spenningsdrevet film. Øigardens forsmådde prinsefigur mangler på sin side en tiltrengt sjarm, og blir for mye av en oppdresset teaterhøgskole-audition i lengden.

Når det er sagt: filmens karikaturer løftes av Pam Downes kostymer; bekledningen er stilig designet og preges av virkelig godt håndverk. Odd Magnus Williamson spiller Sabeltanns litt underdanige piratassistent Langemann, men er likevel sjørøver-sexy med lange fletter og mye skinn. Langemann synes Rosa (Pia Tjelta) er irriterende «standhaftig», som stadig presser ham til å si imot Kaptein Sabeltanns urettferdige vurderinger. Disse går særlig utover Pinky (Vinjar Pettersen), som i motsetning til hva Sabeltann vil innrømme, har gjort seg fortjent til en plass på Den Sorte Dame.

Forholdet mellom Rosa og Langemann vies ikke mye plass i filmen, som i utgangspunktet bare handler om jakten på Lama Ramas svulmende samling rikdom og gull. Likevel skaper dynamikken mellom de to en mer personfokusert intensitet enn resten av fortellingen, når undersåtten Langemann med jevne mellomrom utfordres av Rosa til å ta et oppgjør med «ledelsen». Er han tøff nok til å konfrontere den autoritære Havets Skrekk? Siden Rosa ikke er en del av mannskapet, forstår hun ikke hierarkiets betydning ombord på Den Sorte Dame. Samtidig har hun helt rett i at Pinky blir urettferdig behandlet – en følelse barna blant publikum garantert vil kjenne på.

Pinky er altså «katalysatoren» som igangsetter den forsiktige kjærlighetshistorien mellom Rosa og Langemann. Forholdet mellom disse tre er interessant å følge; noen ganger oppleves Langemann som en slags reservepappa, mens han i andre øyeblikk er mer som en storebror. Rosa fungerer på sin side som en slags «storebrors kule kjæreste», som har morsintinktet og omsorgen som trengs overfor den unge piratlærlingen. Pinky er opptatt av å finne ut mer om sin biologiske far, men dette motivet holdes i bakgrunnen; veien mot å bli voksen, eller rettere sagt prosessen med å opparbeide seg nok erfaring på skuta til å overbevise Sabeltann om hans rettmessige plass ombord, er fremtredende. I Lama Rama er Pinky helt avgjørende for at piratene får tak i skatten og kommer seg unna, og etter en lang kamp mot systemet blir han tatt inn i varmen.

Den Sorte Dame ankommer Lama Rama rundt halvveis ut i filmen, og kongeriket ser forbausende bra ut – både de elementene som er dataanimert og de som er bygget for hånd. Scenene her er spilt inn i den velbrukte filmbyen Ouarzazate i Marokko, og har beholdt en arabiskinspirert look. Store deler sand, gull, mur og palmer omgir innbyggerne i det profitable piratparadiset. Utendørsscenene på nattestid domineres av mørkeblått og svart, gjerne akkompagnert av stiliserte tåkebanker nede ved kaia, som styrker den allerede snikende atmosfæren. Blandingen av kulisser og datagrafikk er tilnærmet sømløst utført, og får frem den velkjente eventyrstemningen Disney er så gode på.

At det blir så naturlig å fokusere på de visuelle kvalitetene i Kaptein Sabeltann er oppsiktsvekkende unorsk. Lars Gudmestads manus er befriende sparsomt, målt opp mot den tekniske og kunstneriske kraften i lyd og bilde, og historien oppleves som veldig stramt og godt fortalt – selv med det farseaktige avsnittet med kongefamilien i Lama Rama. Det er passe morsomt, passe rørende og passe spennende hele tiden, med Patrik Andrén og Johan Söderqvists talende og episke musikkomposisjoner som medvirkende faktor. Det finnes også noen få musikal-innslag i filmen; et av dem er kreativt visualisert via en animert og retroaktig pop up-sekvens, der skuta beveger seg gjennom dag og natt, væromslag og bølgende sjø.

Mange velkjente skuespillere har blitt nevnt, men det er først og fremst et stjernelag av norske filmarbeidere (ispedd mange utenlandske, riktignok) som har sørget for at Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama er en suksess. Dette er et forbilledlig eksempel vi kan være stolte av; ikke bare som en vellykket, norsk familiefilm, men som et samarbeidsprosjekt der markante bidragsytere i ulike ledd av vårt lokale produksjonsmiljø får vist hva de er gode for.