Raw åpner bokstavelig talt med et smell på den franske landeveien, som om regissør Julia Ducournau krever vår fulle oppmerksomhet. Det er modig av en spillefilmdebutant, men anslaget viser seg å bli mer enn rettferdiggjort. Med sine mange toneskifter og ekstreme, overraskende innfall, er Raw samtidig en stilsikker body horror, der filmskapergleden pipler med blodet. I kveld er det kjøtt på menyen.

Den avsluttende innstillingen i åpningssekvensen, før bokstavene GRAVE (den franske tittelen) kommer opp og fortellingen begynner, skaper i sin kjølige objektivitet klare assosiasjoner til Montages-favoritten It Follows (2014). Når det senere dukker opp et par nesten identiske musikksnutter og saktefilm-grep, blir det bekreftet at David Robert Mitchells nyklassiker allerede har blitt en inspirasjonskilde. I likhet med Raw var It Follows (2014) innlemmet i Kritikeruka i Cannes, og Ducournaus kannibalske coming-of-age-skrekk tar på velkomment vis over stafettpinnen som en potensielt ny kultfavoritt.

Lemfeldig bruk av referanser, særlig av nyere dato, kan ødelegge en film, men Raw begrenser heldigvis sine It Follows-blaff – selv om begrensning mildt sagt ikke er dekkende for filmen. Dessuten er det andre inspirasjonskilder som er langt tydeligere: fans av David Cronenberg og Dario Argento vil kjenne tennene løpe i vann.

Raws hovedrolleinnehaver Garance Marillier uttrykker mye av det samme angstfylte og gammel-unge som Jessica Harpers ballerina i Suspiria (1977); en blanding av erfarenhet, bekymring og naivitet. Men Justine i Raw er betydelig mer proaktiv, noe som kommer for en dag i en rekke av ukontrollerte utskeielser der hun overrasker seg selv.

Justine stammer fra en familie med vegetarianske veterinærer, der det er en selvfølgelighet at hun følger i fotsporene; tidlig i filmen brekker hun seg nesten når hun oppdager en pølsesnabb i potetstappen. Men etter å ha begynt på veterinærskolen – et like surrealistisk studentmiljø som ballettakademiet i Suspiria – får hun smaken på kjøtt. Og som ordtaket sier: «gir du fanden lillefingeren, så tar han hele hånda».

Den første perioden på skolen preges av særs drøye immatrikuleringsritualer. De eldre studentene stormer inn på rommene til de nyankomne, tvinger dem til å krabbe gjennom et mørkt, industrielt område – for så å la dem ende opp i en utagerende fest i en slags container. Det pøses på med spennende rom og motiver både her og i andre sekvenser, som melkes visuelt med fargede lyskilder og skygge. Selv et klinisk klasserom får en skrudd, estetisk egenart med en form for infrarød lyssetting.

De dunkle, men klare fargene er særdeles Argento-aktige; det samme er de lumske innrammingene av Justine når vi ser henne forfra, med mye informasjon over og på sidene av ansiktet hennes. Brå og skjellsettende kast mellom horror og hygge kjenner man også igjen fra den italienske maestroen, hvilket gir Raw en kledelig og kompromissløs B-kvalitet.

Når klassebildet skal tas blir elevene dynket i okseblod. Til å være en skole for unge mennesker som er opptatt av dyrs ve og vel, er den overraskende brutal, der studentene trasker rundt i kantinen med kroppsvæske-stenkede laboratoriumsfrakker. I sin visuelle eksess er Raw også et frekt harselas over moralsk korrekte markører som vegetarianisme og «snille veterinærer»/forkjempere for dyrs rettigheter, og Justines utvikling i retning kjøttet blir et drøyt bevis på mantraet om at man ikke bør skjerme sine barn for verden.

Det er ikke bare foreldrene til Justine som har gått på veterinærskolen; hennes eldre søster Alexia (Ella Rumpf) går der fortsatt, som en av de eldre studentene. Alexia forteller sin yngre søster at hun bør gjøre som ritualene tilsier, for ikke å miste all respekt på skolen i fremtiden. Tradisjon tro må Justine spise en rå kanin-nyre, og de kroppslige reaksjonene hennes på dette – som publikum på ingen måte spares for – danner opptakten til en ny appetitt på hud og kjøtt.

Etter hvert som Justine på sett og vis omfavner sitt nye miljø, er ikke lenger disse behovene til å skille fra den seksuelle appetitten, og jomfruen kaster seg lidenskapelig over menneskekropper i det som eskalerer til ren kannibalisme. I løpet av filmen blir hun selv hjemsøkt kroppslig; i en effektiv scene der kamera holdes under dyna, blir hun angrepet av noe utenfra på det trange værelset sitt.

Sjokkbølgene over lerretet ledsages av perfekt balansert humor, og jo lengre vi trenger inn i Raws univers, jo morsommere blir filmen. Det kan være nok med små, ladede situasjoner, som når Justine tenner en sigarett i vinduet etter en aggressivt jafsende, men utilfredsstillende seksualakt. Hun leder seg selv inn i stadig nye, ekstreme situasjoner, som i sin tur fører Raw inn i et ekstraordinært underholdende terreng. Justine og storesøsteren knytter bånd i en minneverdig brazilian wax-scene, som i sin utstrakte lengde og tilsynelatende impulsive situasjonskomikk står som et av filmens høydepunkter.

Den seksuelle tenåringsangsten og de elegante filmhistoriske nikkene gir Raw et deilig, retroaktig preg, men filmen er også forfriskende fandenivoldsk og ambisiøs – en Cannes-oppdagelse og en sjeldent underholdende sjangerøvelse.

*

Denne omtalen ble opprinnelig skrevet i forbindelse med vår dekning av fjorårets Cannes-festival.