Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen har funnet frem kvinneklærne igjen – det er klart for comeback for den snobbete duoen Tina & Bettina, hele 11 år etter den første filmen.

Egentlig var det ikke meningen at det skulle bli noen oppfølger til Tina & Bettina – The Movie (2012). Williamson og Thodesen har forklart at en vesentlig årsak til at det likevel skjedde, var at snutter fra den første filmen plutselig dukket opp og trendet på TikTok. Teamet rundt de to rollefigurene hev seg på, laget nytt innhold til sosiale medier, og populariteten fortsatte å stige.

Det minste snev av forventning om noen samfunnsanalytisk brodd i Tina & Bettina 2 – The Comeback er kanskje naivt, ikke minst med tanke på SoMe-mekanismene som drev produksjonen frem. En slik type film vil alltid kunne unndra seg kritikk gjennom sin ærlige fremtoning: Dette er bare «tull» og ikke noe man skal ta på alvor. Men et krav om at filmen fungerer som komedie må det være mulig å stille, og ettersom Tina & Bettina 2 så til de grader mislykkes i det, kjenner jeg faktisk på en ørliten skuffelse.

Siden Tina & Bettina – The Movie kom, har grensene for hva som er greit å spøke med og ikke blitt skjørere. Det er noe Williamson og Thodesen selv har kommentert i intervjuer. I det avklarte tøyseuniverset som deres to skikkelser opererer i, er det andre regler – mer som er «lov».

Denne friheten kunne – i teorien – blitt forvaltet på en interessant måte, i den ikke spesielt etterlengtede oppfølgeren. For all del: Smakløsheten introduseres raskt, med referanser til både fettsuging av småbarn og transplantasjon av snøleopard i leppa. Men humoren sitter ikke, den treffer ingen nerve – den er etterlevninger fra en tid der groviser fra solblekede vitsebok-sider på hytta var noe man lo av. Og når var egentlig dét? Lenger tilbake enn 2012 og den første filmen, i alle fall.

Tina & Bettina 2 er tross alt mer sympatisk enn de fleste vitsebøker fra en forgangen tid, ettersom manuset til Odd-Magnus Williamson etterstreber et satirisk blikk på borgerskapet ved Oslo vest. Her er filmen i tråd med sin forgjenger; i min analyse fra den gang måtte jeg, i en blanding av veldedighet og oppriktighet, medgi at Tina & Bettina – The Movie flørter med en interessant tilnærming til klasse- og stedstematikk:

Identitetsdefinisjonen i Tina & Bettina kan plasseres i en sosiologisk tradisjon: Det moderne mennesket kan alltid legge fortiden bak seg, forandre seg og begynne på nytt. Hvis en «nerd» eller «hore» tilpasser seg omgivelsene sine, kan han eller hun til slutt slippe unna stigmatiseringen. Men stedet du opprinnelig kom fra vil prege deg for alltid – personligheten din kan du forandre, men er du fra feil bydel er løpet kjørt. I Tina & Bettina er bare fremtidsmulighetene ubegrensede hvis du kommer fra vestkanten.

I den nye filmen møter vi de to hovedpersonene kort tid før det velstående livet på Smestad rakner. I en forutsigbar og kvalmende sexscene dør Tinas eldgamle, nazistiske ektemann Thorvald (heltemodig spilt av Aksel Hennie). Gleden over endelig å kunne innkassere den avdødes formue, forsvinner når det viser seg at det er hushjelpen Margarita Conchita (Carmen Gloria Pérez) som er gjort til enearving.

Det har skjært seg på hjemmefronten for Bettina også, etter en konflikt med den utro ektemannen. Ute i den kalde verden ved et veikryss på Smestad, møtes de to tidligere venninnene igjen, etter ikke å ha vært på talefot i årevis. Redningen er utlendighet i en leilighet på Stovner, som danner utgangspunkt for noe av det bedre filmen har å by på: Tina må kjøre buss for første gang, og tror de karakteristiske blokkene ved Stovner Senter er store, modernistiske eneboliger.

Hvorvidt humoren er «støtende» skal ikke jeg gjøre meg til noen generell talsmann for (hvordan føles det for eksempel for unge folk fra Stovner å se filmen?), men jeg opplever i alle fall ikke Tina & Bettina 2 som spesielt «problematisk». Hadde filmen bare vært ordentlig underholdende hadde jeg kanskje til og med satt pris på det grenseoverskridende. Men svakhetene er mange og det er nettopp den komiske touchen det går utover: slapp dramaturgisk oppbygning, kleine scener som minner om russerevy, kjendiser som gjør ydmykende gjesteroller.

Kjente fjes som Else Kåss Furuseth og Madcon dukker opp allerede i filmens introduksjon, for å gi en slags statusoppdatering om fenomenet Tina & Bettina – hvor store de var, og alt som gikk galt. Tina & Bettina 2 er fortalt som en fiktiv dokumentar, og dette grepet passer for så vidt godt både til kjendisene som spiller seg selv og influenser-tematikken.

I virkeligheten gjorde Odd-Magnus Williamson i 2021 et stunt under Vixen Awards, i Tina-karakter, som på Kanye West-aktig vis hisser seg opp på scenen fordi hun ikke vant pris. Stuntet er med i filmen og danner utgangspunkt for Tina og Bettinas comeback: opptrinnet går viralt og plutselig er de høyaktuelle igjen.

I den grad Tina & Bettina 2 har noen verdi for ettertiden, er det kanskje som et norsk tidsdokument over hvordan bloggeren forvandlet seg til å bli influenser (det finnes en reportasje i Morgenbladet-arkivet om dette, med utgangspunkt i nettopp Vixen-utdelingen). Gjennom de to kinofilmene blir vi med på Tina og Bettinas reise fra videoblogg i 2012 til et kaotisk medieunivers i 2023, der norske influensere sjonglerer reklame-/sponsorinntekter og «sosial bevissthet».

Et kort, morsomt øyeblikk oppstår idet jentene møter artisten TIX bak kulissene, som forteller at Greta Thunberg skal covre Sjeiken («I kveld er det lov å være miljøbevisst»).

En artist som får uventet mye tid på lerretet er Kamelen, som Tina innleder et destruktivt forhold til. Han gjør en hederlig innsats i rollen som seg selv, til tross for at han forblir en kulisse som skal spille frem Williamsons eksalterte hovedperson. I scenene med Kamelen er filmen på sitt mest visuelle, med en musikkvideo-sekvens og klipperytmer som skaper en viss energisk effekt. Her får regissør og spillefilmdebutant Jonas Lien Svarstad endelig flekset noen filmatiske muskler, selv om vektene ikke har mange kilo i den spede styrketreningen.

I motsetning til de andre kjendisene som dukker opp og gjør at filmen oppleves som en reklame for TV-programmene man til vanlig ser dem i, er i alle fall den lille bi-historien med Kamelen en integrert del av helheten. I denne delen får vi også se Tina snorte kokain under en radiosending på P3 – komisk timing på et nivå NRK sikkert ikke er så fornøyd med, men det gir filmen en kledelig og aktuell «Sophie Elise-parallell» til blandingen av fiksjon og virkelighet vi så i Syk Pikes møbel-multivers.

Jeg klarer ikke helt å riste av meg følelsen av meningsløshet, her jeg forsøker å forfatte noe seriøst om Tina & Bettina 2. Men filmen er faktisk en publikumssuksess og fortjener således en kritisk vurdering; den første filmen ble sett av 188 000 på kino, og oppfølgeren har bikket 81 000. Det er meget solide tall for en norsk film i 2023. Comebacket virker helt klart som en cash grab, men vi må ikke glemme at dette henger sammen med det store publikumspotensialet.

Thodesen og Williamson har maktet å holde rollefigurene relevante i sosiale medier, og med oppfølgerens besøkstall bevist at de har nådd et nytt, ungt publikum. Det er langt mer imponerende enn selve spillefilmen det har resultert i.

*