Rå, men empatisk urfolk-realisme: War Pony

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Riley Keough og Gina Gammells War Pony (2022) vises fra og med torsdag 23. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Riley Keough er mest kjent fra ulike serie- og filmroller, ikke minst som queen bee Krystal i American Honey (2016). Med War Pony gjør hun sin regidebut, sammen med Gina Gammell, og opptakten til prosjektet er sterkt knyttet sammen med Andrea Arnolds film.

I et intervju med The Guardian publisert i sommer, fortalte Keough om sitt møte med Bill Reddy og Franklin Sioux Bob under innspillingen av American Honey – to statister som bodde ved The Pine Ridge Reservation i Sør-Dakota. De tre fant tonen under lange ventetider på sett, og sammen med Gammell dro Keough tilbake til delstaten etter endt innspilling for å besøke Reddy og Sioux Bob. En impulsiv ferie la grunnlaget for et dypere vennskap og kreativt samarbeid, som til slutt materialiserte seg i War Pony. Spillefilmen hadde premiere under Cannes-festivalen i 2022, i Un Certain Regard-seksjonen, og vant Caméra d’Or-prisen for beste debut.

Reservatet og miljøet av mennesker i War Pony er såpass uvanlig å se i filmsammenheng, at det i seg selv skaper nysgjerrighet, i alle fall hos meg. Fortellingen som utspiller seg her blir aldri direkte politisk eller pedagogisk, men kan, om man vil, leses som en form for allegorisk sosialrealisme fra USA. Kapitalismens spilleregler trer frem gjennom hovedpersonen Bills ansettelse hos et (i denne sammenheng) velstående, hvitt farmer-par, som har et økonomisk og kulturelt overtak på ham – en 23-åring med bakgrunn fra amerikansk urbefolkning.

War Pony er imidlertid mest engasjerende når ikke handlingen strammes for mye til. Det (på flere måter) smakløse paret er av en art man sikkert kan finne i virkelighetens Sør-Dakota, men disse scenene er farlig nære å tippe over i karikaturer. Når Bill tømmer i seg rødvinsglasset og får en opplæring i drikkekultur, kremter klisjeen på dørstokken.

Før vi kommer hit er filmen mer dedikert til nære portretter av ham og Matho (den andre hovedpersonen), flakkende rundt eller i full hustling på jakt etter raske penger. Om ikke alt er på nivå med nevnte American Honey, har War Pony klare fellestrekk med både denne og andre gode filmer om unge amerikanere som forsøker å finne tilhørighet.

Manuset bygger på nevnte Reddy og Sioux Bob sine erfaringer fra oppveksten i Pine Ridge. Reservatet er hjemsted for oglala lakota-urfolksgruppen, og er et av USAs fattigste og mest problemfylte områder, med høy arbeidsledighet, alkoholisme og mangel på ressurser – for å nevne noe. War Pony gir et fortettet perspektiv på hvordan det er å leve i dette reservatet, som fremstår forlatt og foreldet, men likevel er del av et moderne USA.

I filmens anslag er kamera plassert inne i bilen til Bill (Jojo Bapteise Whiting). På utsiden glir nøktern trehusbebyggelse, mennesker til hest og amerikanske landsbygd-omgivelser forbi. Bill røyker weed og hører på rap mens en venn sitter sovende i baksetet – de er ikke malplasserte i det rurale, dette er virkeligheten de forholder seg til, og et løst, spirituelt tema i War Pony er hvordan nåtid og fortid flettes sammen. Den aller første scenen viser en uidentifisert mann som i ensomhet gjennomfører en rituell renselsesseremoni, som senere gjentas av Bill.

Den andre gutten vi følger er 12 år gamle Matho (LaDainian Crazy Thunder). Hverdagen hans er allerede styrt av salg og bruk av narkotika, og mangel på ansvarsfulle voksne. Scenene med Matho og hans jevnaldrende bekjentskaper minner om realismen i Kids (1995), med en usminket skildring av barn som tilsynelatende bekymringsløst propper i seg syntetiske rusmidler. Likevel oppleves ikke War Pony i nærheten av like sjokkerende, og filmen skiller seg fra Larry Clarks klassiker i at misantropien er byttet ut med mer utpreget medfølelse.

Det er en sjarmerende gruppe rollefigurer vi møter i reservatet (eller the rez), med rappkjeftede baby mamas, bestemødre og to strebende hovedpersoner. Alle de viktige rollene er besatt av debutanter, noe som gir avkastning i form av autentisitet. Tonen er ofte befriende munter, særlig i scenene med Bill og de to unge kvinnene han har barn med. Tobarnsfaren forsøker å sjarmere seg tilbake til Echo, en av mødrene, gjennom en halvfordøyd business-idé som innebærer oppdrett og salg av valper. Replikkvekslingene mellom den søte gangsteren og den mistroiske ekskjæresten, er screwball-komikk fra underklassen.

Jesse Schmockel utstråler en miks av premature, kjipe erfaringer og ung naivitet i rollen som Echo, og jeg skulle ønske at vi fikk se karismaen hennes i flere filmer fremover. Men det er neppe sannsynlig med det første, for Schmockel ble på tampen av fjoråret dømt for drap – en uhyggelig påminnelse om virkeligheten som ligger til grunn for denne filmproduksjonen.

To parallelle handlinger utspiller seg med utspring i Matho og Bill, som på hver sin kant sliter med å skape et noenlunde stabilt livsgrunnlag. Når vi følger Matho er det stort sett gjennom stadige forkludringer og avvisninger, mens historien til Bill er bygget rundt hans karrieremotivasjoner, og en ny start med Echo og sønnen deres. Møtet med den tvilsomme kalkunbonden Tim (Sprague Hollander) blir en distraksjon, men en forståelig en; et nedverdigende arbeidsforhold som på papiret kan føre til mer penger enn det Bill kan forvente av småskala-planene sine.

Han kaster likevel ikke fra seg den opprinnelige ideen, og i en ydmykende scene prøver han forgjeves å selge en hund til noen i Tims Halloween-selskap. I en kledelig diskret fotografert film, byr denne festen på noen visuelle innslag som øker intensiteten. Bill har med seg noen kompiser som skal hjelpe til med å servere, og ved ankomst observerer de i stumhet en hvit gjest med ansiktsmaling og hodepynt.

Det finnes flere gode filmer om amerikansk underklasse som løfter miserable miljøskildringer med komikk og et snev av mainstream-underholdning – fra Slums of Beverly Hills (1998) til The Florida Project (2017). War Pony er et friskt tilskudd til denne grupperingen, som utover settingen i reservatet og overbevisende skuespillere, også har et poetisk anstrøk som skyver den inn i varsom dialog med amerikansk historie.