Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dokumentaren Let’s Get Lost vises fra og med torsdag 3. desember, til og med onsdag 9. desember, i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Mørket utenfor de store vinduene gjør stua til en dunkelt lyssatt scene. Jeg ser nok litt selvhøytidelig ut, der jeg står på parketten og argumenterer i frustrasjon. Diskusjonen handler om hvorvidt narkotika har bidratt positivt til musikkhistorien; for meg er svaret innlysende, men ikke alle er enige.

Jeg er frustrert over det jeg anser som en forutinntatt, konservativ holdning blant enkelte i familien min – en benektelse av at noe destruktivt og farlig kan få konstruktive følger. Hva hadde populærmusikken vært uten dop? Psykedelia, disco, The Beatles; kjente eksempler dras opp av hatten. Og jazzen: Miles Davis, Charlie Parker, Chet Baker?

Det er det siste som gjør diskusjonen opphetet – narkotikaens innflytelse på jazzen – i et hjem der jazzmusikken nærmest er en fredet størrelse, for lengst avhengighetsskapende.

Flere år senere – minnet må være rundt ti år gammelt– synes jeg fortsatt det er et uomtvistelig faktum at dop har spilt en positiv rolle i musikkhistorien. Nå hadde jeg kanskje ikke en gang giddet, eller klart, å hisse meg opp i en lignende diskusjon. Husker jeg rett, sto jeg på gulvet fordi jeg egentlig var på vei ut, men ikke klarte å avslutte uten å ha overbevist de andre om at jeg hadde rett.

De negative konsekvensene ved narkotika er like selvsagte – det ser jeg da som nå – liksom for selvsagte til å diskutere. Jazz er kanskje det sterkeste, sjangerbaserte argumentet mot en eventuell, musikalsk glorifisering av narkotika – hvis man først skal generalisere. Mange jazzartister var avhengig av heroin på 1950- og 1960-tallet, og mens noen døde, fikk andre ødelagt karrieren. Enkelte, slik som Miles Davis, kom sterkt tilbake.

I et intervju med Playboy i 1960 diskuterer et panel bestående av kjente jazzartister og et par «narkotikaeksperter» avhengighetens innflytelse på jazzen. Duke Ellington og advokat Max Cohen setter ord på hovedproblemet, i en sjanger der de musikalske ferdighetene på instrumentet er viktigere enn i mye annen musikk:

PLAYBOY: (…) It’s probably fair to say, though, that part of that mistaken notion is based on a belief that drugs in some way inspire a musician to play his best. What about that?

ELLINGTON: Since playing an instrument is a matter of skill and coordination, it seems to me that a man’s best performance would be when he had complete control of his faculties.

COHEN: A musician is first of all keeping time down to thirty-seconds of a beat. He is reading music. He is attuned to what the musician next to him is playing. There is manual dexterity involved in playing an instrument. It is impossible for a musician to be that finely coordinated if there is any degree of retardation resulting from alcoholism or drug addiction.

*

Playboy-debatten åpner også opp for motargumenter og byr på et par vage konklusjoner: gi faen-holdningen og selvdestruktiviteten er tett forbundet med jazzmusikken, og hvorvidt man klarer å prestere som narkoman jazzmusiker varierer fra person til person.

Hva med Chet Baker? I dokumentaren Let’s Get Lost uttrykker to personer glede over å ha fått samarbeidet med jazztrompetisten og -sangeren i hans glansdager, før han ble tung heroinist. Men begge nevner forskjellige tidsperioder som «høyden» av hans karriere. Fasiten er omtrentlig. I Store norske leksikons korte biografi om artisten, kan vi lese at han «var inaktiv i lange perioder pga. narkotikamisbruk og personlige problemer, men kom alltid tilbake. De siste ti årene av sitt liv turnerte han som solist verden over, og ble noe av en kultfigur».

I Let’s Get Lost treffer vi en nokså sliten stjerne på 58 år, som ser ut til å leve livet på autopilot. For dem rundt ham er det annerledes; han er en legende som lever i absolutt frihet, og ikke minst: han kan fortsatt både spille og synge. Ensomheten han var så god på å uttrykke er fortsatt nærværende, kanskje enda sterkere, men mindre polert. Det er i Bakers aller siste flik av livet dokumentaren utspiller seg, uten at noen av de involverte er klar over det – heroinavhengigheten tatt i betraktning. Det er 1987, ett år før han ramler ut av et hotellvindu i Amsterdam og dør.

Regissør Bruce Weber filmet Chet Baker rundt omkring i Europa og USA, og dokumentaren ble hyllet under sin premiere i Venezia i september 1988, fire måneder etter at trompetisten døde. Weber har ikke gjort noe forsøk på å skjule den impulsive og bruddstykke-pregede innspillingen av Let’s Get Lost, som fungerer som en konsistent strøm av lyd og bilder med varierende grad av avstand til hovedpersonen.

Weber har senere laget musikkvideoer for blant andre Pet Shop Boys og blitt en anerkjent stillfotograf. Og det er først og fremst fotoarbeidet (utført av Jeff Preiss) som sørger for det uvanlige dokumentaruttrykket i Let’s Get Lost; de monokrome bildene fyller Bakers tilsynelatende livstrøtte og rotløse vandring med friskt liv, gjennom konserter, studioer og mennesker. Mon tro hva som driver ham på dette stadiet av livet? Er det musikken? Kjærligheten til kona? Heroinen?

Kontemporære bilder blander seg med arkivklipp fra spillefilmer og konserter, og skaper en sømløshet som er forvirrende, men også suggererende i sin mangel på struktur. Av og til panoreres det over stillfotografier fra eldre dager mens noen forteller en historie; et enkelt, men melankolifremkallende grep for å gi oss innpass i en annen tid.

Bildene er ofte så mørke at Baker og menneskene rundt ham eksisterer i et avgrenset, lysprojisert univers – som i en tidlig sekvens der håret til musikeren flagrer i åpen bil og close-up, med to yngre kvinner på hver side, i et motiv som senere følges opp og fortsetter i bilens bevegelse. Når moren intervjues er det annerledes; hun ligner Baker i utseende, men sitter i ukamuflert hvit kjole mot en lys bakgrunn. Den gamle damen lyver ikke når hun får spørsmål om hvorvidt hun er skuffet over sønnen – musikktalentet til side.

Som biografisk fortelling holder Weber oss et stykke på avstand i filmens første halvdel, der ulike mennesker uten store introduksjoner kaster innpå anekdoter og hendelsesforløp med haltende formidlingsevne. Kjente og ukjente navn slenges ut på løpende bånd; til og med jazzentusiaster vil slite med å henge med på notene. Men dette er en dokumentar der den poetiske tonen er dominerende – selv i sine mer standardiserte gjenfortellingsøyeblikk.

Ta for eksempel intervjuet med den sensuelle, men utspekulerte elskerinnen/jazzsangerinnen Ruth Young, utvilsomt det mest rappkjeftede vitnet i dokumentaren. Mens hun retter på myten om et slag Baker fikk på kjeften og senere bygger videre på nye myter, lyssettes hun vakkert mot en bekmørk bakgrunn. Kameraet fanger opp alt av det selvbevisste kroppsspråket hennes, som akkompagnerer det hun har å fortelle. Forholdet mellom henne og kameraet er nær sagt erotisk.

Det tar en stund, men på dette tidspunktet har Let’s Get Lost gått mer aktivt inn i Bakers slumsete behandling av sine kvinner og sin familie, inkludert sine barn. Det klippes mellom Baker-familien og Youngs syrlige omtaler av hverandre. Chet Baker selv er det imidlertid vanskelig å komme bak masken på. Han oppfører seg pent foran kamera, på samme måte som han sikkert har gjort overfor media i mange år. Konfronterende spørsmål parerer han greit, selv om narkomanien har satt sine spor. Det er som om han ikke gidder å gjøre motstand.

Weber ser ut til å bare ville lage en film om sitt idol; følge ham, se hva som skjer. Let’s Get Lost har blitt en unikt stilisert dokumentasjon av Chet Bakers ut-ebbende liv. Han sitter bak i bilen, snakker med unge mennesker som elsker ham, spiller og synger litt; en livets passasjer, dokumentert av et nysgjerrig og langt mer energisk kamera.