«Film er ferskvare» var et sitat som til stadighet dukket opp for noen år tilbake, fra bransjeaktører som uttalte seg på kinofilmens vegne. Om man forholder seg til denne tankegangen, er julefilmen det definitive eksemplet; å forfatte noe om Tre nøtter til Askepott utenom høytiden, kan sammenlignes med en tur innom skumnisse- og pepperkakehyllene noen uker ut i januar.
Julefilmene har ofte høy markedsverdi, men tilsvarende kort vindu for kinobesøk og inntjening. En film som Tre nøtter til Askepott vil leve videre på video og strømmetjenester, sikkert også på norsk TV i julen, men på kino var det julesesongen 2021 som gjaldt. Det ble suksess: Fra premieren 12. november og ut desember ble filmen den nest mest sette i Norge i 2021, bare slått av James Bond, og er i skrivende stund ikke langt unna å nå eventyrlige 600 000 solgte billetter.
Når jeg starter med en såpass «finansiell» beskrivelse av Tre nøtter til Askepott, er det fordi den er mer interessant som høytidsprodukt enn som film. Produktet baserer seg på nordmenns langvarige kjærlighetsforhold til den tsjekkiske originalen ved samme navn, og det allerede solide økonomiske potensialet en familiejulefilm med norsk tale har, øker dermed betraktelig.
Kinobesøkstallet til de nye nøttene beviser at vi har ønsket en norsk remake velkommen; nostalgien har ikke ført til unison og reaksjonær diskreditering, der man har sverget til veteranen og avfeid den nye versjonen. Publikums innstilling til filmen fikk også et positivt løft etter mottakelsen i nasjonale medier, der blant annet kritikerne i Dagsavisen og Nordlys gikk så langt som å utrope den til en ny klassiker.
Det er fristende å lese Tre nøtter til Askepott som en norsk ekvivalent til den nostalgiske bølgen (eller idétørken, om man vil) som har skylt over Hollywood i en lengre periode, med stadige remakes og reboots. Det er i så fall ikke det første eksemplet her til lands, da vi også har fått nye versjoner av Fjols til fjells, Reisen til julestjernen, m.fl. de siste årene. Forskjellen er, som vi alle vet, at originale Tre nøtter til Askepott ikke er norsk, det er bare en film nordmenn har tatt voldsomt eierskap til. Det tsjekkiske eventyret ble vist på NRK første gang i 1975 (da 3. januar), mens den på 90-tallet ble fast formiddagsinnslag på julaften. Da filmen ble restaurert i 2015, samarbeidet Nasjonalbiblioteket og det tsjekkiske filmarkivet om oppussingen.
Jeg så originalen på NRK tidlig på 90-tallet – muligens første gang den ble vist i «nåværende sendetid». Det er en av filmene jeg har sett flest ganger, utelukkende på julaften. For meg er det vanskelig å vurdere dens kunstneriske kvalitet, den er først og fremst tradisjon; en film jeg ikke lenger ser fra start til slutt, men som alltid må stå på som et tegn på at julaften er i gang.
1973-versjonen er unndratt kritikk, og går på tvers av klasse og smak. Ikke ulikt juletreet, har Tre nøtter til Askepott virkestoffer som fungerer som en meditasjon over julehøytiden; det selvsagte over treet og nøttene virker underlig hvis vi reflekterer over det, men det gjør vi ikke. Julen er et åpent, samlende ritual det er forventet at alle forsvinner inn i – en felles avgrensning i en tid som ellers preges av høyt individuelt press (ikke dermed sagt at julen ikke fører til det).
Tradisjoner og konkrete symboler er nødvendig for at vi kan oppnå tilstanden av jul. En interessant, semiotisk refleksjon rundt dette finner vi i Stanley Kubricks Eyes Wide Shut. Her virker juletrær og -belysning først bare å være sesongbasert pynt. Etter å ha dukket opp gjentatte ganger, i mer eller mindre samme visuelle form, blir juledekorasjonen et uttrykk for det drømmeaktige og mystiske hovedpersonen Bill (Tom Cruise) opplever under sin nattlige odyssé. Julesymbolene er knyttet til illusjon, men har forbindelser inn i Bills virkelige liv som representasjon for noe forlokkende – og potensielt ødeleggende. For borgerskapet vi møter i Eyes Wide Shut, er julen først og fremst et kapitalistisk ritual, med menneskene som hypnotiserte konsumenter.
«Askepott! Vår Askepott!»
Selv om mye lå til rette for at en nyinnspilling av Tre nøtter til Askepott ville gjøre det godt på kino, er det ingen enkel oppgave å på den ene siden beholde bestanddeler fra originalen, i en grad som tilfredsstiller nostalgikerne, og samtidig tilføre noe nytt. Men naturlige trær og plasttrær kan eksistere side om side i julen. Kan de to Askepott-filmene gjøre det samme?
Den nye filmen åpner med et oversiktsbilde over snødekte fjell, der kamera rolig følger en ugle i luftig sus over det mektige landskapet. Fra første stund blir det tydelig at vi befinner oss i Norge og at dette er «norske Askepott»; musikken er krydret med nasjonalromantikk, der fløyte og fele skaper bygdeeventyrlige konnotasjoner. Ugla lander på en gren på et ensomt tre, en ung kvinne sitter på bakken under det. Hun børster vekk snø fra moren og farens gravstøtter. Hun har aske i fjeset og er kledd i lag-på-lag med ull og pels. Så lyder et rop gjennom den kalde luften, «Askepott!», og kvinnen tar beina fatt – nå gjelder det å komme seg hjem til gården fort som svint.
I Maihaugens ready-to-wear-eksteriør venter nemlig stemoren – fornøyelig streng og kaldt gestaltet av Ellen Dorrit Petersen. Frisyren og det melaninfattige ansiktet gjør henne til forveksling lik Gary Oldman i Bram Stoker’s Dracula; så like er de, at det ikke kan være en tilfeldighet, og i så fall er det en herlig inspirasjonskilde.
Eventyret om Askepott går langt, langt tilbake i tid, og har blitt fortolket i utallige varianter. I Cecilie Moslis regi har Tre nøtter til Askepott fått et distinkt, norsk tilsnitt – i form av innspillingssteder på Maihaugen og i store naturlandskap, og gjennom den nevnte musikken. Et sted i filmen ser til og med Askepott, ridende på hest mot slottet, massivt nordlys på himmelen, og det fortsetter å bevege seg der oppe som et magisk forvarsel idet hun skrider mot ballsalen. Samtidig er noe av estetikken fra det tsjekkiske eventyruniverset ivaretatt gjennom særlig kostymene, både hos fattigfolket og de mer oppstasede rollefigurene. Både Askepott og prinsen (Cengiz Al) er ikledd rikelig med pels, men som Askepott bedyrer: Man skyter ikke dyr man ikke skal spise.
Historien er enkel og jevnt over identisk med den tsjekkiske: Foreldreløse Askepott lever under kummerlige forhold og stemorens harde hånd. Hun er snill og omtenksom mot dem rundt seg – både mennesker og dyr – men disse sympatiske kvalitetene er ikke noe stemoren verdsetter. Strategien til filmens antagonist er å få sin biologiske datter Dora (Ingrid Giæver) invitert til slottsballet, slik at hun kan innynde seg hos prinsen når han skal velge livsledsager. Et ekteskap med en prins vil avstedkomme store økonomiske fordeler, høy sosial status og økt selvfølelse for stemoren – som later til å ha et visst mindreverdighetskompleks.
Lite vet hun om prinsen og hva slags personlighet han besitter, og at det kommende tvangsekteskapet initiert av kongen og dronningen ikke er noe den unge mannen ser frem mot. Prinsen vil leve fritt i naturen og henge med kompisene sine. Men når han møter den småfrekke Askepott mens han er på jakt i skogen, skjer det noe. Han fatter interesse. En likesinnet?
«Kjole med slep, men ingen prinsesse!»
Etter sin Idol-deltakelse i 2013 fikk Astrid Smeplass platekontrakt, og har siden vært kjent under artistnavnet Astrid S. I Tre nøtter til Askepott gjør hun sin filmdebut, som tittelkarakteren. Det kom som en overraskelse da valget av hovedrolleinnehaver ble annonsert, men egentlig er det ikke så underlig: Smeplass har en naturlig tilstedeværelse og sjarme som i utgangspunktet er perfekt for rollen, og et utpreget nordisk utseende som passer som hånd i hanske til den kommersielle fornorskingen av fortellingen. I møtene med prinsen spilles hun godt opp mot like sjarmerende Cengiz Al, gjennom freidige replikkvekslinger og en sjenert form for selvsikkerhet. Men alt i alt får Smeplass skuffende lite å spille på – replikkene hennes er korte, de minner nesten om SMS-er, og det merkes at filmen er tilpasset et yngre publikum som skal forstå hva som foregår.
Ettersom muligheten til å gi Smeplass rom til å utfolde seg forspilles, rettes oppmerksomheten mot det formspråklige. Men Tre nøtter til Askepott mangler visuelt særpreg og scener som virkelig trekker oss inn i noe eventyrlig. En vesentlig årsak til dette skyldes sparsom bruk av locations, som innskrenker seg til bygda, slottet og et anonymt naturlandskap. Den tsjekkiske filmen hadde en lignende begrensning, og med den nye innspillingen kunne man benyttet anledningen til å utvide universet. De få stedene som er brukt skaper heller ingen følelse av romlighet; omgivelsene er skjøvet i bakgrunnen, og sanses ikke.
Tre nøtter til Askepott er en relativt stor produksjon i norsk sammenheng: Budsjettet var på 38 millioner kroner, før NFI mot slutten av 2021 godkjente et nytt totalbudsjett på 49,7 millioner. Så kan man likevel spørre seg om det ikke burde vært dobbelt så stort. Der prislappen faktisk synes på lerretet, og det er gjort gjennomtenkte estetiske valg, er i filmens kostymer. Det har visstnok blitt leid inn historiske antrekk fra Paris, som er inspirert av renessansen. Både disse og filmens øvrige garderobe er viktig for innlevelsen i den udefinerte tidsperioden; vi befinner oss antakeligvis i middelalderen, slik som i originalen.
Filmens morsomste sekvens har også med kostymene å gjøre, og inntreffer når «styløren» Baron Von Snauser ankommer bygda for å kle opp Dora til ballet. Nader Khademi viste stort komisk talent som Aikido-Mos i Ninjababy (en rolle han vant Amanda for), og er underholdende som snobbete kjolebaron. Stemorens nesegruse beundring for det storfine besøket fra byen kjenner ingen grenser, og selv om kjole til både mor og datter virker i overkant, er det bare å få inn stoffene! For som baronen retorisk spør: Stemoren vil vel ikke at prinsen skal tenke at Dora er provinsiell?
Mor og datters anstrengte forsøk på «klassereise via prins», fører til avslørende mangel på kulturell kapital. I det endelige møtet med kongefamilien og hoffet senere i filmen, klarer de ikke å act cool – dype bukk og stemorens påstand om at dette er hennes livs største ære, gjør dem akutt underdanige og uegnet. Dora kan se langt etter hymens lenker!
I den tsjekkiske versjonen er Askepott sta og selvstendig, og manusforfatterne har spilt videre på dette i den norske forpakningen. Det er funnet plass til en feministisk innfallsvinkel, uten at det skal sabotere det som dypest sett er en barnevennlig og heteronormativ kjærlighetshistorie. Blandingsforholdet er forståelig, til en viss grad også vellykket, men smaken av tynn husholdningssaft er ikke til å komme unna. Utfyllingen med moderne problemstillinger oppleves generelt som litt for lettvint.
Når Askepott møter prinsens jaktkamerater, spør den ene av dem prinsen om de skal «stå her og snakke med jenter, eller dra og jakte». Askepott lurer på om hun kan bli med, men får til svar at det ikke er noe for jenter. Når man skisserer opp såpass utdaterte og forenklede holdninger til kjønnsroller, er det en smal sak å konfrontere dem i fortellingen. Denne delen av filmen er nesten lik som i originalen, men i den oppdaterte versjonen virker det som om filmskaperne vil gjøre det klart at de henger med i tiden, snarere enn å skape interessant kjønnsdynamikk. Samtidig: Er dette ment som en vits for de aller yngste publikummerne? Hvis ja, blir scenen nærmest meningsløs å kritisere, men da kan man argumentere videre for at hele det ideologiske innholdet er uvesentlig. Og det er tydelig at det har eksistert noen holdningsskapende ambisjoner i manus.
Under en dansetime med læreren (Nils Jørgen Kaalstad) finner de to vennene til prinsen tonen på dansegulvet, idet fleipete trinn glir over i det inderlige. Etter litt småflørting, som de selv kanskje ikke er klar over at de holder på med, blir de to revet med og kysser hverandre under den lykkelige slutten der Askepott og prinsen har funnet sammen. Tanken hos manusforfatterne har vært god: å ufarliggjøre det å forelske seg i eller bli tiltrukket av noen med samme kjønn. Men når den skeive tematikken ender opp med å bli tredd nedover fortellingen som en silkemyk tvangstrøye, kan man spørre seg om forsøket på å fremstille noe som «normalt» egentlig har vært vellykket. Det blir et spørsmål som leder til et nytt, nok en gang om målgruppe: Skal dette være for nostalgiske voksne, ungdommer eller barn (filmen har 6 års aldersgrense)? Kanskje det allerede finnes, men det hadde vært interessant med en undersøkelse om hvordan særlig tenåringer opplever mangfoldet i Tre nøtter til Askepott, og om de generelt føler at filmen er myntet på dem.
Jeg synes mangfoldet i filmen blir relativt skjematisk, sett i lys av at den vestlige populærkulturen i senere tid takk og pris har fått utvidet kjønns- og seksualitetsperspektivene sine i større skala. Jeg skulle ønske jeg ikke satt igjen med et inntrykk av at begrepet «mangfold» er brukt som noe sjablongmessig, som noe man må «huske å ha med», skrevet inn på de voksnes premisser. Men det er ikke sikkert at yngre publikummere opplever det slik, så la oss ta utgangspunkt i at Tre nøtter til Askepott treffer godt blant tenåringer, og at de ikke opplever den som barnslig og påtatt. I så fall er det prisverdig at man har forsøkt å utvide begreper om kjærlighet og forelskelse.
«Men hva med leksene nu, da?»
Askepotts første nøtt er jaktutstyr, som trekkes ut og åpenbarer seg i sakte film – et av få visuelt inspirerte øyeblikk i Tre nøtter til Askepott. Med utstyret følger en bart, slik at hun kan lure prinsen og vennene hans til å tro at hun er en mann (forkledningen er like sjarmerende utroverdig som i den tsjekkiske versjonen). På veien møter hun Kristoffer Hivju i rollen som en skikkelig mannemann, som gir det han tror er prinsens venn harde, kameratslige dytt. Han snakker om damer og pisser i det fri. Innslaget fungerer som en humoristisk pause, før Askepott gir ham et kraftig slag i retur, finner prinsen og imponerer med bueskytingen.
Det hadde nok vært mer progressivt å la Askepott opptre som dyktig bueskytter uten å «forvandle» henne til mann, men da hadde overraskelseselementet senere i filmen, når prinsen forstår hvem hun er, også måtte skrives om. Manusforfatterne har imidlertid gjort en vri når det kommer til den siste nøtta: I stedet for at en brudekjole trylles frem, som i originalen, kommer det ingenting ut av skallet. Etter å ha vekslet noen blikk med sin megetsigende ugle til venn, tar Askepott hintet. Det får være godt nok at hun er seg selv, uten staffasje og magi. Hun kommer seg ut og finner prinsen. Han setter ringen på fingeren hennes og spør om hun vil gifte seg med ham – «om du vil ha meg, da?», en ydmyk replikk vi kjenner igjen fra 1973-versjonen. Askepott levner ingen tvil – det vil hun – men de har jo akkurat møttes. De kan gjennomføre dette på egne premisser.
Med tidligere innvendinger satt til side, så er konklusjonen veldig fin: Det er rom for å bli forelsket og å være selvstendig på samme tid, uavhengig av kjønn, og til tross for at man har annerledes sosial bakgrunn enn den man er glad i (i tillegg til Askepott, prinsen og hans to kompiser, antydes det at både Dora, kusken og kokken finner kjærligheten – de to sistnevnte hos hverandre). Og det å ville ha hverandre, er ikke synonymt med å gifte seg; det kanskje friskeste budskapet i filmen, gitt hvordan samfunnet fortsatt legger opp til at en slik formalisering av individuell kjærlighet skal lønne seg.
Men det er en annen diskusjon. «I eventyrene er det nå man kysser hverandre», sier Askepott til prinsen, og fullbyrder et flatt, men respektabelt forsøk på en revisjonistisk eventyrfilm. Tiden vil vise om Tre nøtter til Askepott utvikler seg som en vellagret edamerost i julen, eller om den vil ebbe ut i skyggen av den tsjekkiske klassikeren.
