I Luca Guadagninos rebirth av Suspiria er originalen vrengt med innsiden ut. Koloritten er høstlig, under den kritiske German Autumn i 1977, og senere vinterkjølig og underlig blodfattig – frem til lerretet dynkes i rødt. Lyssettingen og fargekombinasjonene i Suspiria er noe helt annet enn den sommerlige idyllen vi får servert i Call Me by Your Name, og selv om ikke alt handler om fotoet, er det et imponerende stilskifte for fotograf Sayombhu Mukdeeprom. Koloritten i Suspiria minner meg om Possession (1981), en hedersbetegnelse av øverste rang, og de to filmene deler et fokus på kropper ute av kontroll, speilinger, febrilsk forhekselse, og er satt til samme periode i Berlin under den kalde krigen.
Traumene etter andre verdenskrig gjennomsyrer Suspiria, der skylden og den forsøksvise bearbeidingen er kompleks. Kanskje slipper vi aldri unna arvesynden – nye fraksjoner og ideologier dannes, men ondskapen fortsetter å slippe gjennom. I Suspiria har den kollektive samtidsdansen en okkult, feministisk og farlig kraft, eksemplifisert gjennom det rekontekstualiserte stykket Volk fra 1948. «There are two things dance must never be again: beautiful and cheerful». Sitatet fra Madame Blanc (Tilda Swinton) blir en respons på Joseph Goebbels‘ konservative uttalelse om dans: den skal være munter, vise kvinnekroppens skjønnhet og har ingenting med filosofi å gjøre. Suspiria er vakker, etter min smak kanskje årets vakreste film, men bruddet med Goebbels’ definisjon er kompromissløst.
Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) og Alma (Vicky Krieps) er 2018 sitt mest fascinerende filmpar, i et kunstner/muse-forhold som Paul Thomas Anderson på elegant vis presser ut i det subversive. En bedre avslutning på karrieren til Day-Lewis kunne jeg ikke forestilt meg – han er perfekt som den beske og urimelige kjoledesigneren. På overflaten er Phantom Thread et distingvert kammerspill, uvanlig sparsomt fortalt til Anderson å være. Bak fasaden befinner det seg en fortelling om tvangspreget, maskulin dominans, og en kvinnes destruktive – kanskje egoistiske – ønske om å fylle et behov for den hun elsker. Kjærligheten livnærer seg ikke på kontroll, den er famlende og krever lave skuldre. Om Woodcock til slutt forstår dette er vanskelig å si; i så fall har innsikten oppstått gjennom giftig sopp i fresende smør, ironisk nok i form av en kontrakt om turnusbasert underkastelse.
Jeg setter pris på syrligheten og innslaget av perversjon i Phantom Thread, men la det være sagt at filmen også er melankolsk og humanistisk. Krieps og Day-Lewis briljerer i samlivsscener ladet med karikerte konfrontasjoner («The tea is leaving, but the interruption is staying right here with me»), som likevel oppleves som troverdige og sanne. Andersons romantiske bilder og Jonny Greenwoods nydelige musikk bidrar til å gi filmen en egen varme. Phantom Thread har blitt en ny PTA-favoritt, og deler egentlig førsteplassen med Suspiria.
Spielbergs akutte behov for å lage The Post merkes i hvert bilde av filmen. Den sanne historien om Pentagon Papers-avsløringene er formidlet med et imponerende klarsyn, så inspirert fortalt og spilt av samtlige involverte at The Post blir en ny klassiker. Avisdramaets tidløse stil åpner uanstrengt opp for tydelige paralleller inn i vår egen samtid, med politiske løgner, overvåkning, kampen mot «fake news»-anklager og undertrykkelse av kompetente, kvinnelige ledere. Meryl Streep er her tilbake i øverste skuespillerliga, med en nyansert og enormt gripende tolkning av Washington Post-eieren Kay Graham. Jeg får gåsehud av scenen der Graham går seirende ut fra høyesterett, ned trappen og inn i et hav av unge, kvinnelige tilskuere.
Informasjonsflommen er i dag en uoversiktlig grøt og usannhetene i amerikansk politikk florerer. Spielberg skjærer gjennom og nekter å gi opp – han formaner at vi setter krav, til presse og politikere. Vi trenger den uavhengige og gravende journalistikken mer enn noensinne, det får ikke hjelpe om den sliter økonomisk. The Post er nødvendig, og amerikansk film på sitt aller beste.
«Kinematografiens lupe bringer oss livsvevens enkeltceller, og lar oss føle det konkrete livets stoff og substans igjen. Den viser deg hva hånden din gjør når du stryker eller slår, og som du overhodet ikke legger merke til. Du lever med den og ser den ikke. Filmapparatet viser deg alle dine levende geberders intime ansikt, hvor sjelen din, som du ikke kjenner, kommer til syne». Béla Balázs‘ bok Der sichtbare Mensch kom i 1924 og inneholder noen av de vakreste, klareste beskrivelsene av filmmediets egenart som jeg vet om. Med filmen ble menneskekroppen med alle sine gester og bevegelser igjen synlig, «en umiddelbar kroppsliggjøring av ånden», slik den før boktrykkerkunsten hadde blitt hos malere og billedkunstnere.
Call Me by Your Name og Mektoub, My Love er filmer som fremhever skjønnheten i det fysiske mennesket; flammen som kan oppstå i et øyeblikk, og begjærets gåtefulle kraft. De unge menneskene i Mektoub opphøyes gjennom kameralinsen, de minner om greske skulpturer, vekket til live. Dans, flørt, megetsigende blikk og blåskjell i pastaen blir til noe større når Abdellatif Kechiche har regien. I motsetning til ham refererer Luca Guadagnino mer enn han bare viser, til hellenistisk og romersk kunst, og til litterære klassikere. I Call Me by Your Name er mye skjult, det bæres på hemmeligheter. Men filmen er samtidig befriende direkte, og begjæret bruser i den italienske sommersolen. I både den og Mektoub er kjærligheten og aksepten for hverandre til stede hele tiden. Det gjør dem til to av årets aller fineste filmer.
I First Reformed blir radikal miljøaktivisme den nye religionen. Paul Schraders kunstneriske comeback er strengt og kontrollert fortalt, men byr på et vell av tematiske innfallsvinkler – dagsaktuelle så vel som tidløse. At Schrader skulle lage et mesterverk om klimaendringer var det vel ingen som kunne forutse. Som innlegg i miljødebatten er First Reformed mer konstruktiv enn de fleste naturdokumentarer, fordi filmen handler om oss. Filmens første akt er en åpenlys remake av Nattverdsgjestene, der den kristne tvil er byttet ut med faktabasert uro over klimakrisen. Bresson og Bergman krysser hverandre i Schraders oppdaterte univers, der pastor Toller (Ethan Hawke) gradvis mister grepet om sin rutinepregede tilværelse. Hovedpersonens «andre oppvåkning» skaper også klare paralleller til Taxi Driver, ikke minst gjennom den tvetydige slutten med gåtefulle Mary (Amanda Seyfried).
Under gudstjenestene i First Reformed Church er det glissent på seteradene, og store deler av jobben til Toller går ut på å være vaktmester og turistguide i den historiske kirken. En av de morsomste sekvensene i filmen oppstår når en familie avlegger en visitt – mest for å få det gjort, får vi inntrykk av – med alt hva det innebærer av orgel-inspisering og suvenir-salg. Jeg har selv jobbet i to ulike, verneverdige bygg som står i kontrast til mer kommersielle institusjoner. Meget høy grad av gjenkjennelse flere steder i First Reformed. Schrader ser nærmere på forholdet mellom børs og katedral i USA, og hvordan det bidrar til miljøutfordringene. Det rene, digitale uttrykket passer godt til de moderne, vel bemidlede kirkelokalene, selv om jeg savner analoge bilder i en så særskilt «åndelig» film som denne.
«I was born in 2027. After the Corn Syrup Droughts, after the Bandwidth Riots. After people stopped trying to fix problems and just tried to outlive them». Slik introduserer gameren Wade oss for en tid oppsiktsvekkende nær vår egen. Det er år 2045, og menneskene flykter inn i virtual reality-verdenen OASIS. Ready Player One er riktignok basert på romanen av Ernest Cline, men om Steven Spielberg skulle få rett i sine filmatiske spådommer vil det ikke være første gang – tenk bare på Minority Report. Hans mål er ikke å mane frem dystre fremtidsvisjoner, men å nysgjerrig spinne videre på vår samtid og utforske hvor det blir av det menneskelige oppi det hele. Som teknologisk muskelmasse er Ready Player One derfor i en helt annen, kunstnerisk liga enn alle andre CGI-proppede Hollywood-filmer. Fusjonen av 35mm-film, virtual reality og 3D er til å bli lamslått av, og henger sammen med fortellingens spielbergske moral: Det er gøy og trygt i fiksjonsuniverset, men virkeligheten er ikke så dum den heller. Og som Spielberg også anmoder i The Post, må vi ikke gi opp å kjempe for det som føles rett.
Ready Player One er en ode til hemningsløs nerdekultur, der det er rom for det meste utenom trangsynte definisjoner på hva som er «god smak» og «kult». En VR-gjenskaping av The Shining innbakt i selve filmfortellingen – er det virkelig mulig? Menneskeheten drives frem av hengivenhet, kreativitet og fantasi. Hvem vet dette bedre enn Steven Spielberg, innovatøren med det store hjertet? Ready Player One er antakeligvis årets rareste selvbiografi, men kanskje også den mest oppriktige. Et personlig filmverk ulikt alt annet, fra et voksent barn som fortsatt pusher grensene for hva som er mulig å gjøre på film. Jeg børster bort alle tidligere Spielberg-innsigelser og bøyer meg i støvet, for mesterens doble slam dunk i 2018.
Verden er full av absurde tragedier og levende karikaturer. En ekstra påminnelse om dette kommer før rulleteksten til I, Tonya, der den virkelige LaVona Golden (Tonyas mor) og Shawn Eckhardt (selvtitulert bodyguard) dukker opp. Til å være såpass stilisert er den tragikomiske filmen om Tonya Harding overraskende gripende i sin amerikanske realisme. Å forsøke å bli profesjonell kunstløper når du tilhører arbeiderklassen er ingen spøk. Håndsydde drakter gjør bare vondt verre. Manusforfatter Steven Rogers har mildt sagt ikke fremstilt Harding som noe offer, men filmen tegner et frustrerende bilde av USA, der fraværet av økonomisk og sosial mobilitet hindrer hovedpersonen i å få respekten hun fortjener. Det hjelper selvsagt ikke når ektefelle, mor og andre i omgangskretsen roter det til. Vi får deres perspektiver i filmen. Det er vanskelig å ikke bli litt glad i dem.
I disse dager er det sjeldent å se en så godt fortalt, amerikansk mainstream-film som I, Tonya (filmen fikk dog først limited release i USA). Det er et boblende driv i fortellingen, og klippingen til Tatiana S. Riegel får meg til å tenke på det fruktbare samarbeidet mellom Martin Scorsese og Thelma Schoonmaker. Inspirasjonen virker åpenbar, men resultatet er selvsikkert og selvstendig – I, Tonya sklir ikke på isen. Hovedårsaken til at filmen er så dundrende god skyldes imidlertid ett, overskyggende element: Margot Robbie. Rolleprestasjonen er så energisk og overveldende at hun egenhendig holder på oppmerksomheten; smerten, gleden og aggresjonen leveres med urokkelig tilstedeværelse, og hun har til og med stått for mye av skøytingen selv. Blades of glory!
Det er så mange gode enkeltscener i Lady Bird. En litt mindre åpenbar favoritt er krangelen om studieplasser, der hele familien er involvert. Det trange oppholdsrommet med teppegulv og mørke trevegger er den perfekte setting. Fremtiden står på spill for Christine «Lady Bird» McPherson (Saoirse Ronan) – hun vil vekk fra gørrkjedelige og klaustrofobiske Sacramento. Det er post-9/11 og krigen i Irak utspiller seg på TV, men for en 17-åring er alvoret i eget liv nok. I hjørnet av stua står hjemme-PC’en, en ny og kanskje litt urovekkende kilde til nysgjerrighet og kunnskap.
2002-2003 er i mine øyne forfriskende valg av år, og de oppleves som den eneste riktige tidsrammen i Greta Gerwigs til en viss grad selvbiografiske solo-regidebut. Lady Bird handler om tilknytningen til stedet og familien man kommer fra – behovet for løsrivelse, før man innser at båndene er for sterke til å brytes tvert. Dynamikken mellom Christine og moren Marion (Laurie Metcalf) er sammensatt, og blir til et klokt og imponerende balansert mor/datter-portrett. Under den selvransakende scenen i kirken og den påfølgende bilturen mot slutten, kommer smilet og tårene.
Det er ikke så enkelt å oppsummere opplevelsen av Team Hurricane; en audiovisuelt radikal ungdomsfilm, like punk i sin form som jentene som står sentralt. Derfor virker den også autentisk – miljøarbeider-mantraet «på ungdommenes egne premisser» har vel neppe vært mer passende enn her. Vi er innom evig aktuelle samlingspunkter for tenåringer, som ungdomsklubben og gymsalen, og scenene herfra blandes med et oppkomme av nye og gamle medier. Videodagbøker, datagrafikk fra 90-tallet og snurrige fonter er noe av det som bidrar til forståelsen av Zara og venninnenes tilværelse. Problemstillingene knyttet til psykisk helse og identitet gir en substansiell klangbunn til den uregjerlige estetikken.
Det tøylesløse gjør paradoksalt nok Team Hurricane til en film som både er forgjengelig og umulig å glemme. Det har neppe vært Annika Berg sitt prosjekt å skape noe tidløst – poenget er å kanalisere ungdommenes nåværende eksistens. Men det er nettopp kompromissløse og kreative epoke-portretter som dette som gjerne ender opp med å stå tidens prøve, selv om det føles rart å sammenligne Team Hurricane med noe som helst.
Utdrag fra min lengre omtale av The Florida Project: «Handlingen i The Florida Project bykser av gårde på hælene til seksåringen Moonee (Brooklynn Prince) og vennene hennes. De gjør sprell i sine nærmeste omgivelser i Orlando, blant diners, kjøpesentre og parkeringsplasser. Blendende klare Florida-farger i blant annet rosa og turkis gjennomsyrer bildene, utnyttet på en iøynefallende, men naturalistisk måte. Kameraet tar seg ofte god tid under oversiktsbilder av barna i den rene, sukkertøyfargede arkitekturen. Uttrykket bidrar sterkt til en følelse av noe nytt og originalt. Har vi noen gang sett et amerikansk white trash-miljø på dette viset?»
11. Ex Libris: The New York Public Library (Wiseman)
12. Private Life (Jenkins)
13. Eighth Grade (Burnham)
14. Mission: Impossible – Fallout (McQuarrie)
15. Jurassic World: Fallen Kingdom (Bayona)
16. De utrolige 2 (Bird)
17. Unsane (Soderbergh)
18. Ryuichi Sakamoto: Coda (Schible)
19. Cold War (Pawlikowski)
20. You Were Never Really Here (Ramsay)
Skrittene inn i salen før Utøya 22. juli skulle begynne, var ledsaget av en type uro jeg tror jeg aldri vil oppleve på kino igjen. Hadde Erik Poppe klart å løse den vanskelige oppgaven som hadde blitt hele Norges anliggende? Og var jeg i det hele tatt klar for å utsette meg for filmen? Svaret på det siste viste seg å være «nei», men med det ble visningen også en forløsende opplevelse. Vi er ikke ferdig med 22. juli, og vi trenger Poppes versjon; som et minnesmerke, et fortvilt forsøk på å sette oss inn i ofrenes situasjon da skuddene og forvirringen tiltok.
Selv om det føles vanskelig å vurdere Utøya 22. juli som film – derav den separate listeplasseringen – er den uten tvil en imponerende prestasjon. Andrea Berntzen er meget overbevisende som hovedpersonen Kaja, og Poppes selvsikre kombinasjon av brutal realisme og sentimentalitet gjør det utenkelig at en annen filmskaper kunne fått til noe like vellykket.
*
Hederlig omtale: «Matangi/Maya/M.I.A.», «Red Sparrow», «The 15:17 to Paris», «The Image Book», «Hereditary», «Skate Kitchen», «A Quiet Place».
Beste TV-serie: «The Deuce» (sesong 2) og «Ingmar Bergman – et liv i fire akter».
Hederlig omtale: «Atlanta» (sesong 2), «Gåten Orderud», «The Fourth Estate», «Hip-Hop Evolution» (sesong 2) og «Paradise Hotel» (sesong 10).