Hvem skulle trodd at en tilsynelatende tørr film om aviser, dokumenter og utallige telefonsamtaler skulle toppe årets liste for min del? Når det likevel er tilfellet, må det ene og alene tilskrives Steven Spielbergs evne til å iscenesette stoffet på lekent vis. Akkurat som i Lincoln (2012), makter han igjen å elte informasjonstungt, dialogdrevet materiale til en bevrende energibunt av en film der kameraarbeidet hele tiden kommenterer subtekst parallellt med handlingsforløpet.
Det hadde blitt vanskelig å suges inn i Katherine Graham (Meryl Streep) og Ben Bradlees (Tom Hanks) arbeide med å publisere Pentagon-papirene om ikke Spielberg og fotograf Janusz Kamiński pøste på med visuelle motiver. Kameraarbeidet skaper rytmisk fremdrift – noe står på spill! – samtidig som det kommenterer rollefigurenes posisjon. Spesielt bemerkelsesverdig er motivet ‘dører og portaler’; i det andre rommet venter sigarrøykende mannepamp som Graham må konfrontere. Eller alle samtaler, både live og per telefon; skutt som en ustoppelig malstrøm av krefter som vil ha sannheten frem. John Williams’ musikk (hans beste siden War Horse, 2011) blir, med sitt propulsive momentum, trykkpressens musikalske stemme. The Post kunne fort blitt en tørrstekt løvbiff – i stedet er den en saftig, blodig indrefilet av en film.
Komponisten og multikunstneren Ryuichi Sakamoto er et vanskelig dokumentarobjekt, siden han representerer så mange kunstneriske filosofier og musikalske plattformer. Men regissør Stephen Nomura Schible har løst oppgaven på makeløst vis ved å la filmen handle om integrering – både musikalsk og i sin omverden. Som jeg skrev i min omtale: «Materialet, bestående av arkivopptak, intervjuer og sekvenser som levendegjør Sakamotos «sfære», knyttes sammen av idéen om å være til stede og absorberes av sine omgivelser. Natur, politikk, teknologi og nasjonale traumer er viktige motiver (…) Musikken og komposisjonsprosessen er selvsagt både vakker og fascinerende nok i seg selv, men klangen fra de tematiske og audiovisuelle motivene i Stephen Nomura Schibles dokumentar synliggjør at Sakamotos kulturarv mest av alt handler om å være et medium for sine omgivelser.»
Panos Cosmatos’ hyperstiliserte hevnthriller er et beist av en film. Dynket i blodrød aggresjon, røyk og smygende silhouetter – litt David Lynch, litt Dario Argento, litt Clive Barker – mesker den seg i okkulte troper imens Nicholas Cage får fritt spillerom til å være sitt mest fysiske selv. Mandy er en kroppslig opplevelse som sjonglerer ulike fortellegrep (inklusive animasjon); mer et dypdykk ned i sinnets mørke irrganger enn en tradisjonell horrorfilm. Spesielt bemerkelsesverdig er Jóhann Jóhannssons musikk (komponistens siste verk før hans tragiske død), med muskuløse, fete akkorder i det lave registeret – litt heavy metal, litt elektronika, alltid så tilstedeværende at det røsker i marg og sjel. Mandy er årets store kultklassiker.
At Ron Howards Solo: A Star Wars Story ble ansett som en fiasko blant kritikere og i fanmiljøet fremstår for meg komplett uforståelig. Den er definitivt på høyde med The Force Awakens, og bedre enn både The Last Jedi og Rogue One. Filmen er en mindre mytologisk og mer fokusert fortelling, en «space heist western». Verdensbyggingen er sjelden et poeng i seg selv, kun en boltreplass for den rufsete heltegruppen. Alden Ehrenreich kanaliserer Harrison Fords Han Solo med søte, små fakter og vendinger, mens John Powell leverer et av de beste Star Wars-partiturene i nyere tid i sin blanding av John Williams og hans eget konsonante eventyr-sound fra How to Train Your Dragon-filmene. Solo: A Star Wars Story gjør akkurat det den skal som spin-off-film – en litt annerledes vri på opplevelsen av selve universet – og fortjener betydelig mer ros enn den har fått.
Selv om temaet fremdeles er amerikansk utenforskap, er dette noe ganske annet enn Sean Bakers forrige film Tangerine (2015). Fra kornete mobilkamera-estetikk beveger han seg nå over i episk bredformat i sine beskrivelser av det fattige boligkomplekset utenfor Walt Disney World i Florida. Kontrasten mellom de lavprivilgerte beboerne og de glorete, pastellfargede husflatene danner selvfølgelig en kommentar om forkvaklet kapitalisme, men mest av alt er det en nennsom oppvekstfabel om hvordan de lokale barna navigerer og approprierer de aparte omgivelsene til sin fordel. I denne krysningen av nostalgisk sommeridyll og fremmedgjørende arkitektur får filmen en sjelden audiovisuell kraft.
John Krasinskis high concept-horror er en oppvisning i suspense og stemingstablåer, særlig i hvordan han kontinuerlig dobler (eller tripler) trusselelementer og dyrker motsetningsforhold i både historie og uttrykk – ikke minst gjennom lyd. Som jeg skriver i min omtale: «Ved å leke seg med disse motsetningsforholdene opprettholder Krasinki en vedvarende intensitet gjennom hele filmen; varslede pusterom blir raskt undergravd av nye, konfronterende scener, iscenesatt på en litt annerledes måte enn den forrige. Vi strekkes og dras i, så voldsomt at nervetrådene nesten ryker. En uggen, abstrakt førstedel viker etter hvert plass for en mer bokstavelig, fysisk andredel, og resultatet er årets beste skrekkfilm.
Snakk om å skvise blod ut av stein! Steinen er i dette tilfellet et forholdsvis enkelt premiss – noen gangstere søker tilflukt hos en kunstner i en avsidesliggende fjellbolig, og blir deretter kastet ut i en «shoot-off» med det lokale politiet. Men Hélène Cattet og Bruno Forzani gjør som i deres forrige film L’étrange couleur des larmes de ton corps (2013) og dypper tropene i absurde, forvridde og teatrale tablåer av tykke blodpøler, smeltende gull og spektakulær pyroteknikk – satt mot nattemørket som relieff. Let the Corpses Tan fremstår som en deformert krysning av Terry Gilliam, Jean-Pierre Melville og Mario Bava, og er utvilsomt en av årets morsomste, mest selvbevisste og visuelt slående filmer.
Brian O’Malleys gotiske stiløvelse (som hadde Netflix-premiere i 2018) finnes ikke skummel for fem flate øre. I stedet er det en sanselig utforskning av forholdet mellom tvillingene Rachel (Charlotte Vega) og Edward (Bill Milner) i deres familieforbannede herskapshjem. Det mest ugne i filmen er utvilsomt søsknenes egne, emosjonelle baggasje – deres forsøk på å løsrive seg fra generasjoner med incest og avsondrede sosialliv når en fremmed blander seg inn i livene deres. Men i disse konfrontasjonene er den også ubeskrivelig vakker, med maleriske, pustberøvende tablåer på tvers av dimensjoner. The Lodgers mislykkes som sjangerfilm, og er i stedet en utsøkt poetisk skildring av tidvis svært mørke, tematiske understrømninger.
Alex Garlands Netflix-film Annihilation er ikke på nivå med mesterverket Ex Machina (2014), men når året skal oppsummeres står den likevel igjen som en av de ti beste for undertegnede – spesielt i hvordan han fortsetter å bruke geometriske og koloristiske markører for det vektige tankegodset, men også i filmens doble opplevelsesnivå: «Det er noe Stephen Kingsk over det hele», skriver jeg i min omtale, «ettersom Garland kontinuerlig veksler mellom helt bokstavelige konfrontasjoner med monstre og psykologisk, kvasireligiøs eksistensialisme. Et slags uoppdaget krysningspunkt mellom Neil Marshall og Andrei Tarkovskij. Denne dobbelheten eller ambivalensen skaper sitrende nerve.»
Etter å ha vært Per Fugelli-fan hele mitt liv, møtte jeg Erik Poppes dokumentar med en frykt for at min kjærlighet til mannen skulle overskygge vurderingene av de rent filmatiske kvalitetene. Det gikk imidlertid smertefritt. Man hengir seg raskt til Poppes bruk av steder til å speile Fugellis innsiktsfulle betraktninger og lekne personlighet: irrgrønne parker, forblåste sommersteder og grisgrendte lokalsamfunn. På den måten bæres ikke tankene omkring døden og livsverdier frem bare gjennom Fugellis egne ord, men også gjennom plassene han omgir seg med. Akkurat som i Ryuichi Sakamoto: Coda handler det igjen om integrering i og inneforståelse med sine umiddelbare omgivelser. Per Fuggeli – siste resept er ikke kun et rørende portrett av en makeløs persons siste reise i livet, men en sanselig beskrivelse av å leve i ‘nuet’. Årets beste norske film.
*
11. Quincy (Hicks, Jones)
12. Summer 1993 (Simón)
13. Upgrade (Whannell)
14. Leave No Trace (Granik)
15. First Reformed (Schrader)
16. The Shape of Water (Del Toro)
17. Lady Bird (Gerwig)
18. Call Me By Your Name (Guadagnino)
19. BlacKkKlansman (Lee)
20. All the Money in the World (Scott)
Hederlige omtaler: «Ready Player One», «You Were Never Really Here», «Videomannen», «Revenge», «The Meg», «Phantom Thread», «Nostalgia», «Hold the Dark», «Cam», «Golden Dawn Girls», «Sicario: Day of the Soldado», «Mary and the Witch’s Flower», «Paddington 2», «Røverdatter», «Ravenous», «Suspiria», «Western», «Papillon», «Thoroughbreds»
Skammekroken: «Dark Crimes», «A Silent Voice», «Rett Vest», «Veronica», «Molly’s Game», «Red Sparrow», «Vann over ild», «The Death of Stalin», «Sorry to Bother You», «Retablo», «The Nun», «5th Passenger», «I Remember You», «Still/Born», «Romina».