Alex Garlands Netflix-aktuelle Annihilation når aldri de samme høydene som mesterverket Ex Machina (2014). Det mest spennende er hvordan regissøren videreutvikler de stilistiske og tematiske idéene han etablerte for fire år siden – nå i et mer intuitivt, mindre stramt science fiction-univers.

Nå som Alex Garland har penslet ut et potensielt auteur-uttrykk over to spillefilmer som regissør, spør jeg meg selv om noen av disse kjennetegnene også var til stede i hans tidligere arbeider som manusforfatter for f.eks. Danny Boyle. Finner man speiling, emosjonell korrumpsjon og eksistensielle problemstillinger omkring tilhørighet i The Beach (2000), 28 Days Later (2002) og Sunshine (2007), eller i Mark Romaneks Never Let Me Go (2010) og Pete Travis‘ Dredd (2012, delvis skyggeregissert av Garland selv)? Kan man spore visuelle kjennetegn som vertikale linjer, speilflater eller fargespenn mellom rødt og grønt i disse filmene som han har plukket opp og inkorporert i sin egen stil? Ikke i nevneverdig grad, er min konklusjon. Garland er med andre ord på vei mot å definere sin egen stemme bak kameraet.

Som i Ex Machina kretser Annhiliation rundt en gruppe mennesker som blir konfrontert med Det Andre i en form som tilsynelatende er gjenkjennelig. Det dreier seg fremdeles om mennesker som forsøker å forsone seg med en ny tilværelse som snur alt de kjenner på hodet; om ‘en spirituell reise’ mot en slags selvinnsikt.

Formatet er imidlertid mer bokstavelig denne gangen: Etter at jorden treffes av et utenomjordisk objekt som skaper en mystisk «hinne» (omtalt som «The Shimmer») over store landområder, blir flere ekspedisjoner sendt inn for å kartlegge fenomenet, uten å komme tilbake. Filmen følger en ekspedisjonsgruppe på fem kvinner i et siste forsøk, alle med forskjellige motivasjoner for å sette sitt eget liv på spill.

Annihiliation kryssklipper mellom tre forskjellige tidsplan: Debrief-intervjuet med biologiprofessor Lena (Natalie Portman) etter at hun har returnert fra «The Shimmer» (filmen åpner for øvrig også her), selve oppdagelsesferden, og et knippe tilbakeblikk som fokuserer på forholdet til kjæresten Kane (Oscar Isaacs).

Gjennom alle tre tidsplan bruker Garland konsekvent vertikale linjer som visuelle markører for adskilthet, fremmedgjøring, emosjonell innkapsling – enten det dreier seg om listverk, nakne trær eller dybdemarkører i svømmebasseng – med rollefigurer plassert møysommelig i midten. Det handler selvsagt om å krysse grenser, både fysisk og metafysisk – og om hva en eventuell overskridelse kan medføre.

Speilingsmomentet formuleres til tider enda mer eksplisitt i Annihilation enn i Ex Machina. Ja, Lena uttrykker det faktisk verbalt på et tidspunkt. Vinduer og speilflater benyttes hyppig i laboratorium-sekvensene innledningsvis, men også i glass med vann (det forvridde speilbildet det livgivende vannet skaper), celledelingen (en celle som speilbilde av cellen den deler seg fra) og endelig helt bokstavelig mot slutten av filmen – fra de Event Horizon-aktige refleksjonene i Lenas øyne til det ultimate møtet med det utenomjordiske fenomenet (for øvrig en slående vakker og nesten ballettaktig sekvens.) Det er frykten for Det Andre som skal konfronteres, særlig når det ligger så nært vårt eget speilbilde og oppfatning av selvet.

Endelig videreutvikler Garland sin forkjærlighet for rødt og grønt – både i lysskjæret som stråler gjennom den såpeboble-aktige hinnen, men også som to markører for bestanddelene i vår flora og fauna. En slags krysspollinering mellom det blomstrende og det blodige. I tillegg skaper han, som i Ex Machina, betydelige kontraster mellom det kliniske (laboratorie-sekvensene) og det naturlige – eller rettere sagt drømmen om det naturlige og jordlige.

Disse visuelle grepene er alle rotfestet i filmens subtekst, og dermed en naturlig forgreining av bruksområdene i Ex Machina. Den store forskjellen er imidlertid lett å få øye på – dette er en mer åpen og intuitiv film. Annihilation fordrer ikke samme forhåndskunnskap til intertekstuelle referanser og filosofi. Den tar seg mindre tid til opplevelsen av stedene (eller mindre nærhet til stedene), og fokuserer på reisen og fortellingen. Konseptet og tonen kan både minne om Denis Villeneuves makeløse Arrival (2016) og Darren Aronofsky.

Når Garland beveger seg såpass langt bort fra det stramme premisset som gjorde Ex Machina så overlegen, får det både positive og negative konsekvenser. En av filmens fremste styrker er den ulmende følelsen av mysteriet der fremme, ved reisens slutt. Det er noe Stephen Kingsk over det hele (The Langoliers, The Dome), ettersom Garland kontinuerlig veksler mellom helt bokstavelige konfrontasjoner med monstre og psykologisk, kvasireligiøs eksistensialisme. Et slags uoppdaget krysningspunkt mellom Neil Marshall og Andrei Tarkovskij. Denne dobbelheten eller ambivalensen skaper sitrende nerve.

Karaktertegningene, slik de kommer til uttrykk i de tre tidslinjene, er derimot famlende. Garland har kanskje ment at Lenas forhold til Kane skal være en slags kontinuerlig påminnelse om hennes isolasjon og hennes behov for å krysse grensen til et nytt stadie i livet, på ekte Terrence Malick-vis, men det er såpass lite kjemi mellom Portman og Isaacs i disse tilbakeblikkene at de snarere blir distraksjoner som trekker tempoet ned.

Dessverre er heller ikke de fire andre kvinnene i gruppen spesielt troverdige eller interessante; ekspedisjonslederen Ventress (Jennifer Jason Leigh) nærmest sleper seg gjennom plotvendingene. Portmans krystallskjøre inderlighet kunne fint ha båret den emosjonelle resonansbunnen alene.

Det kan virke som om Garland har sluppet alle sine særtrekk ut i fri utfoldelse her – som sprengkåte ungfoler under vårsleppet – og kanskje ville filmen hatt godt av litt dressur, av flere innhegninger og færre taktomslag.

Annhiliation har minst to elementer som kan aktualiseres i samtidens politiske klima, og som helt sikkert kommer til å bli det: en ‘actiongruppe’ bestående av kvinner, og fabuleringen rundt fremmedfrykt, grenser, murer og selvdestruksjon når vi ikke omfavner det som er annerledes eller det som kommer utenfra. Personlig synes jeg slike lesninger blir reduktive, akkurat som ulne miljøbudskap (som flere kritikere allerede har argument for).

Det mest interessante med Annihilation er heller hvordan Alex Garland fortsetter å bygge sine idéer omkring speiling, selvinnsikt, teknologi, metafysikk og tilhørighet med den samme audiovisuelle verktøykassen. Nå med et enda mer prangende og spektakulært reisverk – på godt og vondt.