Tronds topp 20, 2018

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til


Det er som om hver film fra Paul Thomas Anderson innehar en monumentalitet som det er vrient å konkretisere hva består av, men som virker å ligge latent i hele spektret av filmskapelsen. Phantom Thread føyer seg inn i en oeuvre preget av flere evigvarende filmkunstverk, løsrevet fra vår tid. På stofflig vis omgir denne filmen seg med en luksuriøst kostymert 1950-tallsutgave av London, naturlig storslagen og grenseløst elegant. Men Paul Thomas Anderson tar samtidig i bruk kontraster i sin skildring av den livløse stilsikkerheten, gjennom rollefigurenes yrende, tidvis pirrende og ofte mørklagte indre liv.

Phantom Thread er i sin kjerne en psykologisk thriller formulert som et slags trekantdrama – eller en dysfunksjonell kjærlighetsskildring – fortalt med smartness, og fremført med en blendende skuespillerkapasitet. Daniel Day-Lewis er en åpenlys katalysator og et kraftsentrum for historiefortellingen, men vårt blikk festes like mye ved den fremragende Vicky Krieps, og vi følger hennes perspektiv der hun gjennom egen selvstendighet også avkler hans toksiske maskulinitet. Til slutt er det likevel det sanseløst forførende filmspråket som hever Phantom Thread opp mot mesterverkshøyder. For første gang har Paul Thomas Anderson også hatt fotoansvar på egen film, og bildene som er skapt lukter av virkelig klassisk filmdannelse, og fyller lerretet med gjennomført visuell estetikk i bredeste kinoformat. Årets beste.


The Florida Project kunne blitt en overtydelig fabel, der det settes opp en skildring av amerikanske barn i fattigdom boende i et lugubert motellkompleks et steinkast fra inngangsportene til Disney World i Florida – selve representasjonen av en drøm for mange barn. Heldigvis er filmskaper Sean Baker overhodet ikke i nærheten av å ty til forenklende og billigkjøpte grep. Snarere tvert i mot – The Florida Project er av det absolutt mest naturlige, nære og respektfulle jeg har sett av filmer om såkalte «white trash»-miljøer og sosial nød.

Sean Baker tilfører fremstillingen av menneskene i filmen den samme genuine hjertevarme som fantes i François Truffauts beste barndomsskildringer, og krysser det med henvisninger til selveste Rakkerungene. Fortellingen har et episodisk driv, strukturert av at vi følger rollefigurene gjennom et knippe sommerdager og -uker, og dette blir til scener fra en oppvekst preget av barnlig undring, pek og lek – men vi får også se fortvilelser, og hendelser barna selv ikke aner rekkevidden av. Bakers skuespillerinstruksjon, især av barna, er forbi det imponerende, mens Willem Dafoe leverer tett opp mot et karrierehøydepunkt i en fin og kompleks rollefigur som motellbestyrer og «farsfigur».


Luca Guadagninos Call Me by Your Name har mange av de samme kvalitetene vi kan finne i de beste filmene Éric Rohmer lagde på 70- og 80-tallet (i gruppen av filmer han kalte «Comedies and Proverbs»), og disse har helt åpenlyst fungert som inspirasjonskilde for Guadagnino. Med en sommerlig og kultivert sydeuropeisk setting i bakgrunnen, er det som om landskapet og omgivelsene der Call Me by Your Name utspiller seg er ment å trigge en emosjonell respons i seg selv. Og som Rohmer skaper Guadagnino tid og rom for naturlig, flytende dialoger. Ut av dette vokser det sakte og stemningsfullt frem en intens kjærlighetshistorie, og som uten å gjøre noe stort poeng av det også er en homofil kjærlighetsskildring.

I hovedrollen som tenåringen Elio signerte Timothée Chalamet dessuten den mest forbløffende prestasjonen i 2018. Elio er en smart, men usikker gutt som utvikler følelser for forskningsassistenten Oliver i midten av 20-årene (også fremragende spilt, av Armie Hammer) som jobber for Elios akademiker-far (Michael Stuhlbarg, også han i helt fantastisk god rolle) og bor hos familien gjennom sommeren. Som regissør har Guadagnino alltid vært opptatt av å fange inn det vakre på film, fra arkitektur til mennesker. Han dveler imidlertid ikke ved skjønnhet for skjønnhetens del, men pirker i det – som om overflaten er et skall han kan åpne og utforske, for å oppdage nye lag. Call Me by Your Name har alt dette, og avsluttes dessuten med en emosjonell og kunstnerisk triumf av en scene som går inn i rulleteksten parallelt med at den går inn i filmhistorien.

04Suspiria

suspiria
Italia, Tyskland, USA, 2018

Med Dario Argentos originalverk fra 1977 dypt forankret i mitt filmhjerte, kom spørsmålet raskt opp, om Luca Guadagnino også kunne få innpass – gjennom helt andre retningsvalg og virkemidler – med sin utpreget alternative nytolkning av Suspiria. Der Argento bader sitt særegne horrorunivers i et overveldende og rikt fargespill med voldsomme drapsiscenesettelser, henfaller Guadagnino mer til den psykologiske horrorfilmtradisjonen. Med filmspråklige sitater som påminner oss om Zulawski, Polanski og Kubrick, meisler Guadagnino tålmodig ut et kunstnerisk ambisiøst skrekkfilmportrett som først og fremst kanaliserer en udefinerbar, psykologisk uhygge.

Innrammet i et betonggrått og regntungt Berlin på 1970-tallet, skapes en velfungerende kontrast satt opp mot filmens ekspressive innhold av hekseri som kulminerer med et flammende klimaks. Suspiria anno 2018 er ikke ofte utpreget skremmende. Likevel er det udiskutabelt at Guadagnino har skapt et begivenhetsrikt og (på en god måte) utmattende filmverk – som også er så omfangsrikt at det nok kreves gjensyn for å kunne avgjøre hvorvidt helheten faktisk rommer et fullendt mesterverk eller ei. Mye tyder på at vi med Guadagninos Suspiria har å gjøre med et filmverk som vil modnes til å bli enda saftigere i fremtiden.

05Roma

roma
Mexico, USA, 2018

Det har foreløpig vist seg å være en overdrevet bekymring, denne frykten hos cineaster for at strømmetjenestenes klamme hånd og fristende dollars skulle frata de fremste filmskaperne deres ambisjoner om å lage storslåtte filmproduksjoner for et størst mulig lerret. Netflix har finansiert Alfonso Cuaróns familiedrama Roma, men filmen nytes likevel best i størst mulig format, i sine majestetiske iscenesettelser og svart/hvitt-bilder. Innenfor skildringen av et personlig barndomsportrett, er Roma nydelig og melankolsk fortalt, fortrinnsvis gjennom et klinisk fotoarbeid (av Cuarón selv) som oppsøker motiver og bilder han ønsker å dvele i. Filmen er tilsiktet saktegående, men de mange hverdagsmiljøene og -menneskene besitter nok dybde og finesse til å forsvare fraværet av emosjonell tilknytning – og når intensiteten først skrus opp, blir den følelsesmessige effekten desto sterkere. Det er blitt en klisjé, men typisk betegnende for Roma er at nesten ethvert bilde fra filmen kan løftes ut og bli hengt opp på veggen som et kunstverk. Bare tiden vil vise, men fornemmelsen om at Cuarón med Roma har lagd et verk som bare vil vokse i anseelse, er merkbar.

06Revenge

revenge
Belgia, Frankrike, 2017

Det er fristende å tenke at førstegangsregissøren Coralie Fargeat med sin film Revenge har kastet seg ut i det blodige farvannet skapt av kollega Julia Ducournaus horrormesterverk Raw (min førsteplass i fjor). Dette er to kvinnelige, europeiske filmskapere som begge debuterer innenfor rammene av såkalt «art-house-horror», men som gjør det med en visuell fingerspissfølelse og vitalitet som fortjener større oppmerksomhet og kinolansering. Revenge oppleves som mindre underholdende og helhetlig enn Raw, men til gjengjeld rendyrker Fargeat i enda sterkere grad et overdrevent, stilisert uttrykk. Samtidig problematiserer filmen seksualisert vold, innenfor rammene av et fotoarbeid som med forførende grep kanaliserer det mannlige blikket – og som brutalt konfronteres av et feministisk karaktermotstykke, som utnytter styrken fra egen seksualitet til å servere en ubarmhjertig hevn. Tankegodset er ikke veldig komplekst, men iscenesettelsen er mesterlig. Revenge er film i ordets rette forstand, der mediets audiovisuelle fortrinn dyrkes frem og gir oss en kompromissløst brutal, men også pustberøvende vakker filmopplevelse.


En av de store, positive overraskelsene i 2018 var I, Tonya – et portrett av det skandaleombruste 90-tallsikonet Tonya Harding, kunstløpsportens femme fatale. Filmen kom litt ut av det blå for meg; en veldokumentert biografisk fortelling som har blitt dramatisert med en suggererende visuell energi, der rytmen og finessen i filmspråket nesten kan måle seg med ethvert samarbeid mellom Martin Scorsese og Thelma Schoonmaker. Dramaturgien i I, Tonya har fellestrekk med selveste Goodfellas, men regissør Craig Gillespie demonstrerer også en egen, karakteristisk stil. Kreativiteten kommer heldig til uttrykk i spennende kameraføringer og innovative formgrep, som ofte setter fiksjonen opp mot virkeligheten. Tidskoloritten er spot on, og Margot Robbie leverer en både eksplosiv og nyansert tolkning som tittelfiguren. Som kontrast spiller Allison Janney definitivt over-the-top (dog grenseløst underholdende) som Tonyas kjederøykende og emosjonelt iskalde mor, men i dette helt unike og fengslende filmuniverset er det akkurat innenfor.

08Dobbelt begjær

dobbelt-begjaer
Frankrike, 2017

Det bruser lett i filmblodet når en stilistisk anlagt regissør som François Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til De Palma, Cronenberg og Polanski. I hvert fall skal det vanskelig gjøres å treffe mine filmpreferanser mer kirurgisk presist. Ozon viste allerede i 2003 med den mesterlige Swimming Pool at han behersker thrillersjangerens konvensjoner, og han setter her sin karakteristiske visuelle signatur på helheten ved å dyrke og fremheve det vakre som et filmatisk virkemiddel. Det er sjeldent en ny kinofilm i dette landskapet kommer med et så virtuost uttrykk som i Dobbelt begjær (fjorårets Elle av Paul Verhoeven er et viktig unntak). Ozons visuelle lekenhet kanaliseres særlig av identitets- og tvillingtematikken som avtegnes i speilbilder og split-screens til den store gullmedaljen. For oss som er ekstra glad i sånt, er det vanskelig å bli mett på en film som Dobbelt begjær.


Steven Soderberghs bakgrunn som innovativ indiefilmskaper kommer tydelig til syne i paranoiathrilleren Unsane, hvor den eksperimentvillige regissøren (som fotograferer og klipper selv) har skutt hele filmen med en iPhone 7. I Soderberghs erfarne hender reduseres aldri iPhone-kameraet til en gimmick, men integreres isteden sømløst i selve historiefortellingen, for å fremme et voyeuristisk perspektiv – dog i en dysfunksjonell, men hverdagslig ramme. Unsane har noen startproblemer, men vi innlemmes gradvis i det som blir et fascinerende psykologisk horrorunivers, med en glitrende Claire Foy i hovedrollen. Skildringen av et mentalt sammenbrudd gir sterke assosiasjoner til Polanskis Repulsion (1965). Selv om Soderberghs prosjekt også har en tematikk, uttrykt av en skarp kritikk av amerikansk legemiddelindustri, er Unsane aller best som oppfinnsom og etter hvert sanseløst underholdende sjangerfilm. I Soderbergh-filmografien legger den seg i det samme terrenget som ble tråkket opp av Side Effects (2013); en film Unsane mer enn gjerne kan ses som en spirituell oppfølger til.


Det er bare to år siden Don’t Breathe kom som et forfriskende filmatisk tilskudd til horrorsjangeren, der lydbildet – og da særlig fravær av lyd – stod frem som et bærende og vellykket grep. A Quiet Place knytter tilsvarende grep enda tettere mot filmens handling, hvor premisset er like enkelt som det er genialt: Verden har blitt invadert av monstre som trekkes mot lyd, og for å overleve må de gjenværende menneskene være stille til enhver tid. Dette premisset inviterer til audiovisuell fortellerkunst som regissør John Krasinski heldigvis vet å maksimere for spenningens skyld. Manusarbeidet er imidlertid ikke alltid like lysende, og A Quiet Place lider tidvis under forutsigbare handlingsvalg og logiske brister. Kraften i den lyd- og bildesterke formidlingen veier imidlertid klart tyngre på vektskåla, og det er dessuten tydelig at Krasinski i skildringen av familierelasjoner og i arbeidet med fotograf Charlotte Bruus Christensen har hentet fordelaktig inspirasjon fra Steven Spielberg. En sikker oppskrift.

*

XBlack Mirror: Bandersnatch

black-mirror-bandersnatch
Storbritannia, USA, 2018

Å plassere Netflix-eksperimentet Black Mirror: Bandersnatch på et spesifikt sted innenfor topp 10 føles naturstridig, men prosjektet kan ikke ignoreres – dette var for meg et av årets aller mest forbløffende filmmøter, og den får derfor en uplassert plass på listen.

TV-seriefenomenet Black Mirror ble helt på tampen av 2018 utvidet med et nytt tilskudd, i form av det interaktive filmbidraget Bandersnatch. Serieskaper Charlie Brooker har forfattet en unik filmopplevelse (regissert av David Slade) som lar seerne til en viss grad styre handlingen ut fra følgende utgangspunkt: Vi er i 1984, og en ung programmerer jobber for å få lansert et dataspill basert på en bok hvor historiefortellingen kan styres av publikums veivalg underveis. Om man, som meg, er skeptisk til interaktiv film som konsept, kunne det ikke vært smartere løst enn i Bandersnatch som integrerer det interaktive elementet i et plott som handler om noe av det samme. Det er en vanskelig øvelse å vurdere Bandersnatch som én ting – fordi det finnes utallige mulige versjoner, avhengig av dine veivalg. Men filmens univers – uavhengig av retningen man velger – er totalt oppslukende, også filmatisk. Tidskoloritten er skarp og nostalgisk, og de mørke anslagene gir oss et hint av David Cronenberg – også fordi våre veivalg ikke bare handler om hovedpersonens utvikling av dataspillet, men også knyttes opp mot et psykologisk komplekst portrett, som bindes til traumer fra barndommen og forholdet til egen far. Ut av alt dette har vi fått en film rik på ulike dimensjoner og kvaliteter, og sjeldent har behovet for «gjensyn» vært sterkere enn etter første møte med én av versjonene som utgjør Bandersnatch.

*

11. Savnet (Zvyagintsev)
12. Hereditary (Aster)
13. The Tale (Fox)
14. Cold War (Pawlikowski)
15. Ready Player One (Spielberg)
16. The Post (Spielberg)
17. You Were Never Really Here (Ramsay)
18. Halloween (Green)
19. First Reformed (Schrader)
20. Molly’s Game (Sorkin)

Klapp på skulderen: «Utøya 22. juli», «Eighth Grade», «Ladybird», «Red Sparrow», «De utrolige 2», «Bird Box», «Sicario: Day of the Soldado», «Mission Impossible: Fallout», «Assassination Nation», «Mandy», «Let the Corpses Tan».

Topp 5 TV-serier i 2018: 1) ‹«Sharp Objects», 2) «Babylon Berlin», 3) «Mr. Mercedes», 4) «The Haunting of Hill House», 5) «Sunderland ‘Til I Die»

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>