Analysen

Psychobitch (2019)

Å observere ansiktet til Marius (Jonas Tidemann) i Psychobitch er å observere et tenkende og følende menneske som selv ikke klarer å få grep om hva og hvorfor han tenker eller føler. Ansiktet er en overflate – ikke uttrykksløst, men fylt av forundring over gutten der inne og verden som omgir ham.

Marius er et spørsmålstegn, det koker litt under topplokket hele tida. Men han er en «ressursperson i klassen», som læreren uttrykker det, og derfor skal han være på gruppe med Frida (Elli Rhiannon Müller Osbourne) – hun som har hatt det vanskelig. I ansiktet til Marius kan vi nå lese skuffelse, etter at vi tidligere så ham kikke nysgjerrig bort på Lea (Saara Sipila-Kristoffersen). Hele ideen med gruppearbeidet var Marius sin, og planen hans var å være på gruppe med henne. Han vet det ikke ennå, men alt er i ferd med å forandre seg. Ting er kanskje forvirrende nå, men det skal bli mye, mye verre – og bedre.

Mens noen oppvekstfilmer foregår i en svunnen tid og har som mål å fange ungdomstiden som i en kapsel, griper andre direkte inn i sin egen samtid – utforskende, mer eller mindre bevisst famlende, slik som Fucking Åmål (1998) eller fjorårets Eighth Grade. Psychobitch plasserer seg i sistnevnte kategori; Martin Lund har inntatt en fortellerposisjon der målet er å frembringe en form for aktuell realisme, ikke ulikt «Skam», der det hverken skal romantiseres eller svartmales.

Polonesens takt og tone

Marius er en pliktoppfyllende gutt med sunne interesser. På fritiden går han langrenn. Etter åpningsscenene i det nokså ukarakteristiske skolebygget, tas vi med ut i løypa og forstår hvor vi er ut fra en panorering over klubbhuset til Gjøvik Skiklubb. Psychobitch er spilt inn på location i Gjøvik, en kommune med rundt 30 000 innbyggere. Valget av sted oppleves like friskt som det er naturlig. Is-kiosken der gutta møtes etter trening er et enkelt, gatekjøkken-lignende bygg, men spiller en vesentlig rolle som rituell arena for ettertanke og diskusjon, om følelser, damer og det foreløpig nokså mystiske konseptet «sex».

Tenåringene går siste året på ungdomsskolen, og for Marius og de fleste andre i klassen er det et selvsagt valg å fortsette skolegangen på videregående. Men ikke for Frida – hun forlater klasserommet når læreren begynner å snakke om veivalg. Planen hennes er å reise. Men før ungdomsskoletiden er slutt skal overgangen til VGS markeres, med et i norsk sammenheng tradisjonelt fenomen som i Psychobitch fungerer som løpende kilde til forventning, uro og indoktrinering.

Opprinnelig var Polonese en polsk hoffdans, og den er den første dansen under markeringen studniówka – et tradisjonsrikt avslutningsball for polske high school-studenter. Polonesen er en av fem nasjonaldanser i Polen, i selskap med Mazurka, Kujawiak, Krakowiak og Oberek. Både Bach og Beethoven leflet med musikk skrevet til dansen, den går gjerne i 3/4-takt, men de mest beryktede musikkstykkene ble komponert av Frédéric Chopin (som man gjerne tenker på som fransk, men som var nettopp polsk).

Polonesen har lenge vært en tradisjon også ved norske skoler. Også her er poenget å samle tenåringene i et felles uteksamineringsritual, med polonesen som viktige skritt videre inn i det institusjonelle opplæringssystemet. For en nysgjerrig utenforstående kan de polonese-dansende fremstå som nær forheksede, der ulike formasjoner oppstår og oppløses, mens deltakerne beveger seg rundt i rommet i en blanding av marsj og ørkesløs vandring. Finner man frem til videoklipp på internett oppdager man at polonesen i enkelte land, slik som i Spania, kan ha form av genuin glede og frihetsfølelse. Distansen til norske tenåringer i en gymsal på Gjøvik er i utgangspunktet stor, blant flisete ribbevegger og basketballnett. Vi skal se at forløsningen i Psychobitch oppstår i bruddet med polonesens sekteriske natur og stramme massekontroll – å elske og å leve, ja, det er å være ute av takt.

Motsetninger tiltrekker hverandre

Første gang Frida viser seg i filmen er både vi og Marius tilskuere. I skolegården står noen andre fra klassen og stirrer opp på taket. Frida er der oppe. Ryktene går blant de skuelystne: Frida går til psykolog, hun har tidligere forsøkt å ta livet sitt. Det etableres en mystikk – det vi får vite om henne er lenge kun informasjon via de andre i klassen.

Den første scenen der Frida og Marius er alene er inne på et arbeidsrom på skolen, når de skal jobbe med gruppearbeidet. Frida har låst døra og slipper ikke Marius inn. Hun erter ham. Her synliggjøres for første gang sjarmen og karismaen hos Elli Rhiannon Müller Osbourne i rollen som Frida, som er avgjørende for vår innlevelse i forholdet mellom de to tenåringene. «Blir du sur?», spør Frida når hun for andre gang har låst døra. «Ja, kanskje litt, da», svarer Marius utenfor glassvinduet. Frida setter pris på ærlighet – innrømmelsen fra Marius om at han er på gruppe med henne bare fordi han ble bedt om det gjør at hun åpner døra. En intim scene mellom dem følger, utenfor de andres blikk, som starter med utfordringer om å være «crazy» og slutter med et brått kyss på initiativ fra Frida.

Psychobitch har mange likhetstrekk med den klassiske screwball-komedien, på grunn av den sta, uortodokse og initiativrike Frida. Dialogen er på langt nær så stilisert og kvikk som i for eksempel Howard Hawks’ komedier – den er forankret i det realistiske ungdomsskolemiljøet – men Fridas spydige og ærlige kommentarer, sammen med en uforutsigbar oppførsel, gjør henne til en type som på mange måter minner om kvinnelige screwball-figurer. Marius er på tilsvarende vis mer ordinær, og lar seg dominere og trekke ut av komfortsonen. Først er han usikker og vil ikke ha noe med Frida å gjøre. Liker han det eller liker han det ikke når hun overkvinner ham med et kyss inne på arbeidsrommet? Han skyver henne unna og sier «det der, det skjedde ikke». Han blir desperat. Årsaken er antakelig at de andre, «normale» ungdommene i klassen ikke må få vite om det, men det kan også bunne ut i en redsel for å ødelegge et potensielt forhold med Lea.

Marius og Frida føyer seg inn i en lengre tradisjon for romantiske filmer der motsetninger tiltrekker hverandre. Det er nesten alltid mannen som er den innesluttede, formelle og kanskje litt kjedelige part, mens kvinnen er sprø og full av liv. Det finnes gode filmer om slike motsetninger: Eternal Sunshine of a Spotless Mind (2004) og Something Wild (1986), for eksempel. Eller After Hours (1985), der den mannlige hovedpersonen vikles inn i New Yorks surrealistiske natteliv på grunn av sin interesse for en ukjent, mystisk kvinne. Det er gjerne nettopp slik: Kvinnen er innhyllet i en viss mystikk, sett gjennom et mannlig blikk som begjærer det som er annerledes og vilt. Mekanismene henger sammen med begrepet The Manic Pixie Dream Girl – en gåtefull og eksentrisk kvinnelig rollefigur som først og fremst eksisterer for å trekke den mannlige hovedkarakteren ut av sitt habitat, og åpne øynene hans for det livet egentlig har å by på.

Kanskje Frida er en slik skikkelse, men gjennom henne blir Psychobitch gjenkjennelig, varm og rørende. Hun blir dessuten konfrontert med sin annerledeshet, noe som bryter med en potensiell romantisering av Fridas personlighet og mentale problemer. «Du vil være psycho», utbryter Marius i gangen på skolen. «Hun som ingen skjønner». Han mener det er lettere for henne enn for ham – som er tvunget til å være «normal» – siden hun bare kan drite i alt. Samtidig avslører Marius i denne utilslørte replikkvekslingen at han ønsker at Frida av og til bare skal være… normal.

Hva ligger i dette begrepet? Et ønske om at Frida skal være mer som de andre, slik at Marius ikke trenger å skjule sin forelskelse. Paradokset er at han liker henne nettopp fordi hun er annerledes. Når Frida etter konfrontasjonen avslører overfor noen klassevenninner at de har kysset, reagerer Marius med å låse henne inne på et rom, før vi ser ham bakfra mens han skamfullt går nedover gangen.

Stress, press og skidress

Hvorfor mange menn liker såkalte «crazy damer», som i deres øyne skiller seg fra den gjengse kvinne, kan man spekulere i. For Marius handler det i alle fall om en opplevelse av noe autentisk og ufiltrert gjennom Frida. Egentlig er det hun som representerer noe trygt, noe uanstrengt. Frida har lagt ut et bilde på Instagram fra svømmingen der hun har en buse i nesa. Marius liker det. En meldingsutveksling er på dette tidspunktet i gang etter at Marius ved et uhell trykket «like» på svømmebildet, som først blir et kjempeproblem for ham, men som raskt viser seg å føre til noe positivt.

Regissør og manusforfatter Martin Lund porsjonerer fint ut slike gjenkjennelige, seinfeldske situasjoner i filmen – ledsaget av troverdige reaksjoner og måter å snakke til hverandre på. I en scene tidlig i filmen forsøker Marius febrilsk å fjerne rester etter bæsj i toalettet på skolen, i frykt for at jenta som skal på do etter ham vil tro det er han som har etterlatt seg sporene. Scenen kan virke plump, nesten som en stand up-klisjé, men antyder to ting: Lund ønsker å vise at kroppsvæsker og ekskrementer er naturlig. Bæsj, tiss, oppkast, spytt og buser. Og Marius liker det ikke, han må distansere seg fra det som er naturlig, gjemme det bort. Han er usikker og nevrotisk frem til han møter Frida.

Uten å ha det som uttalt tema, tar Psychobitch temperaturen på en ungdomskultur preget av perfeksjonisme og et underliggende press om å være «flink». Levere som forventet. Klassekameraten Trym går på ski og er en tøff type, men hvem skulle tro at han var så god til å spille piano? Ti år med timer. Vennene fra klassen er imponert.

I denne delen av filmen, som foregår i noe som ligner et ungdomshus, oppstår også et av dens mest hjerteskjærende øyeblikk. Lea vet ikke at Marius har blitt forelsket i Frida. Hun kommer bort til ham mens ungdommene ser på en gruppe jenter som fremfører et innøvd dansenummer. Lokalet er badet i rødt – lyssettingen skiller seg skarpt fra resten av filmens kliniske, duse palett. Marius går på toalettet og etterlater den oppsøkende Lea alene. Hun følger etter ham, banker på og låser etter seg. Lea tror Marius er avvisende fordi hun ikke vil ha sex – vi har tidligere hørt guttene prate om at hun har sagt hun vil vente. «Jeg har lyst», sier Lea nå. «Jeg vil bare at du skal være glad». Men Marius vil ikke. Det handler ikke om sex, det er jo Frida han vil ha. Men han kan ikke si det og forklarer heller motviljen med at Trym straks skal spille.

For andre gang samme kveld står Lea etterlatt, nå avvist på toalettet etter det modige fremstøtet. Hun har til og med kledd av seg overdelen. Vi får se ansiktet hennes i profil, skuffelsen er vond å observere. Lund gir her et rom til Leas personlighet og følelser, og i denne scenen er vi på hennes side – hun fortjener ikke dette.

En montasjesekvens følger, vi er innom Frida som sitter hjemme, Lea som kler på seg igjen og tankefulle Marius som er tilbake blant de andre i publikum. Tryms sentimentale pianospill lyder over glimtene fra de tre stedene. I et øyeblikk får vi se en rød lue, lik Marius’ sin, utenfor ytterdøra hjemme hos Frida. Men det er ikke han, det er Cecilie – hun og Frida skal lage vafler. Det er trygt og ukomplisert hjemme hos Frida nå, som med alle sine problemer likevel ikke trenger bekymre seg for dramatikken på ungdomsklubben.

Marius’ avvisning går selvsagt ikke upåaktet hen. Lea er lei seg. «Hvorfor vil du ikke ha sex med Lea?!», spør venninnen Martine, som har en slags lederposisjon i jentegjengen. Stress og press. Marius unnskylder seg med at han ikke ville ha sex på dassen, men overtales dermed til å debutere seksuelt i regi av Martine. Det rigges til på et gjesterom, med rent sengetøy og dempet belysning. Den falske lysekronen skriker i taket. Det er tynne vegger – utenfor står tilhørerne. Her må det leveres! I en slags felles forståelse for situasjonen og hva som forventes begynner Lea og Marius å stønne falskt, helt til akten er overstått.

Frida sitter alene i gymsalen på skolen og overhører samtalen mellom de andre jentene om den seksuelle begivenheten som nylig har funnet sted. Hun er sjalu og dytter Lea overende på innebandy-banen. Et nærbilde av ansiktet til Marius viser ham som passiv observatør; litt skrekkslagen, han forstår etter alt å dømme at dette handler om ham.

Selvmordstematikk

I løpet av det siste året har fire norske kinofilmer hatt selvmord som et slags omdreiningspunkt: HarajukuBlindsone, Føniks og Psychobitch. Tematikken er ikke mest fremtredende i sistnevnte, men om man først skal sammenligne, er den etter mitt syn likevel mest motivert her. Lund prøver ikke å gi svar på hvorfor unge mennesker forsøker å ta livet av seg, men baker tematikken inn i kjærlighetshistorien, som er full av motstridende følelser. Frida kommenterer det til og med selv, når Marius spør om selvmordsforsøket. Alle vil vite hvordan og hvorfor, men det er ikke bare én ting. «Egentlig så er det bare veldig rotete. For det meste av alt så begynte jeg å tenke at jeg var dårlig, eller mer mislykka enn alle andre», sier Frida. Selvmordstematikken oppleves som skrevet inn i manus på ungdommenes premisser. Den er behandlet med seriøsitet, i en konstruktiv fortelling som ønsker å bidra til åpenhet blant unge og å gjøre godt.

Tidligere i filmen har Marius, i redsel for at Frida skal ta livet av seg, uinvitert tatt seg inn i huset der hun bor. Falsk alarm. Men etter konfrontasjonen på innebandy-banen og sjalusien som har oppstått, blir det alvor. Helsesøster informerer på skolen om at Frida har begått et nytt selvmordsforsøk. Det zoomes sakte inn mot Marius blant de andre elevene i klasserommet når beskjeden overleveres. Noen ser på helsesøster, andre kikker forskrekket på hverandre. Marius kikker bare ned. Han overveldes av dårlig samvittighet og må kaste opp.

Helsesøster (spilt av «Helsesista» Tale Maria Krohn Engvik) og elevene prater deretter om hendelsen i mindre grupper. Marius fnyser av innspillene. Det kommer opp en påstand om at det ikke lenger er like vanskelig for gutter å snakke om hvordan de har det. For Marius er det ikke lett. Han bærer på mange følelser som han ikke klarer å håndtere, og det er fortsatt ingen som vet at han er forelsket i Frida. Når moren senere sier at han ikke trenger å ha dårlig samvittighet, blir han frustrert – Marius er lei av å bli strøket medhårs av foreldrene. Faren skryter uhemmet og støtter sønnen i de merkeligste situasjoner, til og med når han har sviktet Frida. Marius er lei av bullshit, det gjør ikke livet hans enklere at han ikke får motstand. Det er her Frida kommer inn; hun utfordrer ham, og han liker det.

Farens uforbeholdne skryt fører til en svært morsom scene i Psychobitch. Marius kommer hjem, der foreldrene har besøk av noen venner. «Dere skal få holde på uten meg», sier han, imens han står på stuegulvet og higer etter å få gå i isolasjon på rommet sitt. Men først skal han høres i engelsk! En muntlig gloseprøve følger. De stolte foreldrene lar sønnen briljere i manesjen, mot hans vilje, mens vennene lirer av seg norske ord de ser om han klarer å oversette. Marius klarer alt. «Yes, yes, I understand you perfectly!». Flukten inn på rommet etterpå er til å ta og føle på.

Som for tenåringer flest er Rommet stedet for frihet og drømmer, der Marius kan puste ut og være seg selv. Stemningen der inne er fint etablert tidligere i filmen, komplett med skrivebord, skrivebordslampe og premiene fra idrettsstevner. Vintermørket utenfor. Når Lea eller familien er der inne sammen med ham, er Marius’ private hemmeligheter under angrep.

Forelskelsen griper tak

Den mest gripende og essensielle sekvensen i Psychobitch starter med den tidligere nevnte meldingsutvekslingen på Instagram. Marius skal på skitrening, moren venter på ham, men han er opptatt med å snakke med Frida på mobilen. Scenen viser på nydelig vis hvordan unge mennesker kan nærme seg hverandre, og hvordan små referanser til de få, interne opplevelsene man deler kan føre til flørting. Marius har tidligere gått med på å strippe for Frida, som en slags straff etter at han braste inn og så henne i badekaret da han bekymret oppsøkte henne i hjemmet. Nå refererer hun til strippingen i meldingene; det er spøkefullt og uskyldig, men spennende og frempå likevel. Marius smiler. Musikken på lydsporet eskalerer. Han kommer seg endelig ut, nå er han på plass i skisporet. Og nå skjer det, vi bare vet at den har oppstått: Forelskelsen! Som om ikke dette er nok står Frida plutselig oppå en bro og betrakter Marius som går på ski under. Den sedvanlige broa kommer aldri til å bli den samme. Vi vet at Marius for alltid kommer til å huske dette øyeblikket.

Etterpå henger de sammen, bare de to. Først ute på stupebrettet, deretter inne på skolen. Marius kikker på Frida fra bassengkanten. Han er fullstendig bergtatt av henne, som uanmeldt har revet ham ut av det vante. Etter en vakker scene under vann der de skal til å svømme om kapp, brytes idyllen brått av noen som skal ha svømmetrening. Men samværet fortsetter – vi blir med paret videre opp på taket, de må gjemme seg for en sikkerhetsvakt, stikke av, den ene romantiske settingen etter den andre. Det er dem mot verden nå. Det lange kysset før Securitas-vakten oppdager dem er et av de vakreste og mest tilfredsstillende i norsk filmhistorie.

«Det er det sjukeste jeg har vært med på», sier Marius oppglødd etter at de har løpt fra skolen og vakten. De er andpustne på den opplyste, tomme fotballbanen. Det er på tide å gå hjem og å bryte opp, de kommenterer ikke kysset. Hva skjer herfra?

Det sterke behovet for å holde forelskelsen skjult fører Marius inn i trøbbel. Frida vil henge med ham og planlegge en tur til India – halvt på spøk, halvt på alvor – men Marius må på fest. Alle kliner bortsett fra han og Lea. Stemningen preges av det usagte, med koder og forsøksvise tilnærmelser fra Lea som ikke fører frem. Marius skylder på pizzaen, han er «småuggen». Han vil dra til Frida, men det skjærer seg når Lea følger etter ham.

I gymsalen neste dag sender Marius en melding til Frida om at de ikke kan treffes mer. Her bryter filmen litt med troverdigheten og autentisiteten som så langt har vært så overbevisende. Psychobitch tjener på å forholde seg til en nokså klassisk fortellestruktur, men i denne scenen oppleves konflikten som tvungen. Kjenner virkelig Marius så sterkt på gruppepresset om å være sammen med Lea at han må sette strek? Sett fra et ungt perspektiv er det kanskje ikke så usannsynlig, men måten det gjøres på virker merkelig kontant etter romantikken som har oppstått, selv til den litt feige Marius å være. Det er vemodig når filmen senere lar oss vende tilbake til åstedene – stupebrettet, svømmebassenget, fotballbanen – tomt for mennesker. Er alt over?

Etter Fridas selvmordsforsøk er det mye som foregår inne i Marius. Tilbake på gutterommet tar frustrasjonen overhånd – han er sint og lei, kanskje først og fremst av sin egen feighet, og reagerer med å klippe opp skidrakta som er klistret til kroppen. Siden fortellingen i Psychobitch er såpass forankret i et realistisk miljø, er det fullt mulig å forholde seg til det som skjer som konkrete hendelser, uten å tillegge det lag av mening. Men frigjøringen fra den knugende kondomdrakta får en symbolsk betydning, når Marius like etter resolutt forlater huset og går strake veien hjem til Frida, rett inn slik som forrige gang, og forteller at han er forelsket i henne.

Frida tror først ikke på ham, og senere kommer den dramatiske vendingen: Hun sier hun ikke er forelsket i ham. Marius er overrasket, han ser nærmest sjokkert ut. Nå er rollene byttet om – nå er det han som er avvist. I neste scene ser vi ham styrte inn på rommet sitt og kaste seg på senga i sorg. For en gangs skyld er han mer enn rede til å ta imot mammas trøst.

Ballets konge og dronning

Å avslutte en coming of age-film med et skoleball er kanskje en lett vei til publikums hjerter, men polonese-seansen i gymsalen er så gripende og observant utført at en slik innvending virker meningsløs. Stemningen utenfor lokalet med alle forventningene og konfirmasjonsdressene, den ball-ansvarliges tale i det generiske rommet – noe er definitivt i emning. Vi ser Marius skride fremover under den kvelende polonesen, med Lea ved sin side. Fotograferingen fra foreldrene til elevene vil ingen ende ta, aldri er det fred å få for Marius.

Vi minnes scenen på taket av skolen, der Frida lærte Marius å danse ute av takt. Og all vitsingen om kuer etter at Frida har vist ham en fleipete ku-video på mobilen sin. Å følge rytmen er vanskelig nok. Marius har lært seg det. Han er flink på skolen og fungerer sosialt. Vanskeligere er det å ikke følge rytmen – tørre å skille seg ut, ta sine egne valg og stå for det. Marius kikker rundt seg i gymsalen under polonesen. Lyden av marsjen senkes gradvis. Han ser Frida bak seg, i rød kjole, hun går sammen med venninnen. Bildene er i sakte film nå, vi hører lyden av Sigrids «Strangers» stige – den samme låta Marius og Frida hørte på taket den gangen de danset ute av takt. Marius begynner å nikke. Det er i hodet hans at «Strangers» utspiller seg. Han rives ut, inn igjen, nikker – og begynner å danse i midten av hele polonese-følget, ute av takt med marsjen, mens han lager ku-lyder.

Leas stemme lyder i det fjerne, men Marius er i sin egen verden nå, eller rettere sagt: Marius’ og Fridas verden. Kameraet spinner rundt ham mens han danser og roper «møøø», de andre lurer på hva i all verden som foregår. Plutselig hører man Frida respondere: «møøø!» Det roterende kameraet finner henne, stopper opp, går i sakte film. Skifter mellom bilder av de to som ser på hverandre. Sigrids låt kjøres opp, nå er det bare «Strangers». Frida og Marius danser i midten av den sirkulerende polonesen, noen kikker på dem og smiler. Dette er bra. Det er slik det skal være.

Like strangers
Perfect pretenders
We’re falling head over heels
For something that ain’t real
It could never be us
Just you and I

Det bli de to.

*

Hva tenkte du da skolefotografen tok bilde av deg? Det er vanskelig å huske, selv om øyeblikket ble fanget for all ettertid. Frem til den avsluttende scenen på skoleballet er det ingen rundt Marius som aner hva som foregår inne i ham. Ansiktet hans er vendt motsatt vei av alle de andres på portrettbildene etter skolefotograferingen. Såret på høyre kinn etter den første krangelen med Frida måtte skjules.

Når Frida og Marius kikker forelsket på hverandre under den siste scenen i Psychobitch, har begges masker falt. De er ballets vinnere. Verden kan åpne seg.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>