Skal dere gå allerede? er Mona J. Hoels første spillefilm på 15 år. Det var aldri meningen at det skulle gå så lang tid: Filmen ble spilt inn i 2006, men ikke fullført før i 2019, grunnet Hoels langvarige sykdom. Ironisk nok – selv om filmen også har autonome kvaliteter – er det gjennom å være en tidskapsel fra da den ble spilt inn at Skal dere gå allerede? blir helt spesiell.
Det er unikt å se en ny, norsk spillefilm på kino som levendegjør reelle Oslo-omgivelser for 15 år siden. Hadde Hoels film vært mer konvensjonell og et utpreget produkt av sin tid, ville opplevelsen sannsynligvis blitt annerledes; bare et usedvanlig forsinket programinnslag på kino, irrelevant i dag. I Skal dere gå allerede? oser mange objekter og klær 2006 (hovedpersonen er nærmest identisk kledd som en venninne av meg den sommeren), men fortellingen og menneskene i den er merkelig tidløse. Og de nostalgiske bybildene var jo aldri ment å være nostalgiske, de bare ble det, med tiden som gikk.
Jeg har vanskelig for å se hvordan noen kan oppleve Oslo-portrettet i denne filmen som navlebeskuende eller romantiserende, slik filmene til Joachim Trier og Dag Johan Haugerud av og til har fått kritikk for. Skal dere gå allerede? har landet på kinolerretet som en tidsmaskin fra byen flest nordmenn har et forhold til – en by som har forandret seg markant siden 2006. Og fortellingen handler i stor grad om nettopp forandring, det å bryte med en fortid, og å se frem mot noe nytt.
At Skal dere gå allerede? har livets rett i 2020 er imidlertid ikke først og fremst Oslos fortjeneste, men selvsagt Mona J. Hoels, med sitt humanistiske og gode blikk for hvordan relasjoner kan oppstå. Hun vet at dette er tilstrekkelig for en filmfortelling, noe som ble tydelig allerede i Når nettene blir lange (2000). Den filmen hadde mange av de samme naturalistiske kvalitetene som Hoels «nye» verk, og gjorde at hun ble kreditert som regissøren av «Norges eneste dogmefilm». Skal dere gå allerede? er ikke sertifisert dogme, men det er ikke langt ifra. Hoel forholder seg fortsatt til den istykkerrevne og på mange måter utdaterte film-isotopen, og har på forbløffende vis skapt et inspirerende eksempel på hvor lite som egentlig skal til for å lage en spillefilm – hvis regissøren er dyktig nok.
I tillegg til å skrive og regissere står Hoel selv bak kameraet denne gangen (hennes forrige spillefilm Salto, salmiakk og kaffe ble fotografert av ingen ringere enn Hoyte van Hoytema). Det hendige Sony PD150-kameraet gir bildene en personlig og nedstrippet estetikk, der bruk av sakte film skaper en hakkete, utflytende in camera-effekt.
Etter et nøkternt oversiktsbilde fra Oslo med Postgirobygget og Oslo Plaza sentralt, møter vi Elin (Nicole Madeleine Aurdahl) som er i ferd med å flytte inn i en leilighet i Gamlebyen. Kjersti Holmen velsigner oss med sin tilstedeværelse i disse første minuttene – hun spiller Elins mamma, en jordmor med dårlig tid som hjelper til med innflyttingen. Hun beskriver situasjonen som «dypt stressende», før hun må haste videre.
Den (for oss tilskuere) komiske mor/datter-dynamikken forsvinner med Holmen, for nå er Elin etterlatt, alene for første gang i ny leilighet. Hverken hun eller moren har sett boligen før innflyttingen, ettersom det er den konstant irritable og fraværende faren som har stått for kjøpet. Veien til leiligheten – et utrivelig krypinn med dårlig aura og gusjegrønn palett – har gått gjennom Barnevernet, og konturene av en kompleks familiesituasjon tegnes raskt opp. Under Barbie-sengesettet ligger Elin, en ung kvinne som skal forsøke å starte voksenlivet på nytt.
Samtidig, et annet sted, men ikke langt unna: Tromsøværingen Raymond (Raymond Lorentzen) og svenske Mattias (Mattias Cantzler) har ankommet byen, med håp om å slå seg opp som malere/håndverkere/altmuligmenn. De slår leir med varebilen sin i Middelalderparken, et område som for mange er ensbetydende med Øyafestivalen frem til den flyttet til Tøyen. I 2006 trakk arrangementet rundt 50 000 publikummere, men Mattias og Raymond har neppe vært på konsert, der de som uerfarne Oslo-beboere benytter seg av de idylliske omgivelsene.
Vi ser dem løpe ut for å bade i vannspeilet i parken, som i november 2019 ble tømt for vann før det ble fylt opp igjen sommeren Skal dere gå allerede? hadde premiere. Hadde Raymond og Mattias campet her et år senere, i 2007, hadde de hatt utsikt over PwC-bygget, som ble det første innslaget i den markante Barcode-rekken.
Kanskje kan man beskrive Skal dere gå allerede? som et stykke coming of age-sosialrealisme, fra en by i forandring. Hoels upretensiøse kamera er alt som kommer mellom Oslo og den fotografiske representasjonen av den, og – for uvørent å låne litt fra André Bazins «The Ontology of the Photographic Image» – har den innspilte filmen «mumifisert» tid og sted, før gravkammeret nå er åpnet. Det vi har fått tilgang til er interessant nok langt mer levende enn det aller meste av annen, norsk film for tiden. Skal dere gå allerede? holder seg kompromissløst nært rollefigurene sine, både hva handling og foto angår. Hva den ønsker å formidle om norsk arbeiderklasse forteller den gjennom livene i filmen, og møtet mellom disse i et felles, gripende forsøk på å få hodet over vannet.
Når Raymond og Mattias, vel på plass i Oslo, henger opp en lapp der de tilbyr sine tjenester som håndverkere, benytter Elin seg av muligheten. Vi ser henne gå fra sted til sted og spørre forgjeves etter jobb – hun trenger en ny sjanse – men ingen vil ansette henne. Et friskt malingstrøk i leiligheten vil nok ikke skaffe henne arbeid, men kanskje det i det minste kan bli litt hyggeligere der hjemme?
I et intervju med iTromsø har Hoel forklart at hun underviste Raymond Lorentzen og Mattias Cantzler ved Nordland kunst- og filmfagskole i 2004, og at det var slik de kom i kontakt. Hun falt for kjemien dem imellom. Rollebesetningen av de umake fremtoningene er et godt eksempel på Hoels observasjonsevne, som hun har tatt med videre inn i selve filmfortellingen, der de ufaglærte skuespillerne har fått rom til å skape troverdigheten som trengs. Hoel hadde manus under innspillingen, men lot ikke skuespillerne få se det; i stedet ga hun dem bare en gjennomgang av handlingen og en viss retning.
Denne nær sagt instinktive måten å jobbe med skuespillere på, kombinert med Oslo-portrettet, fyller Skal dere gå allerede? med store mengder autentisitet – som i sin tur fører til øyeblikk på øyeblikk med humor og varme. Når de to malerne ankommer Elins leilighet, får Raymond blod på tann. Her trengs det mer enn et malingstrøk! Han fremstår ikke utpreget profesjonell, det er mer som at han har ikledd seg en rolle som malermester, men ideene er virkelige nok. Kjøkkenbenk her, taket der – og når spiste egentlig Elin sist?
Omsorgen for den unge jenta melder seg kvikt og overraskende, også for Mattias. Han har en langt mer forsiktig fremtoning enn sin nordnorske partner, og kommer med nølende, svenske fraser mellom «kollegaens» oppussingsvisjoner og anførsel. Oppgraderingen av leiligheten foregikk også i virkeligheten, og blir et sentralt, men bakenforliggende, narrativt element, og en indikator for endringsprosessen som er igangsatt for Elin.
Nicoline Madeleine Aurdahl spilte også i Salto, salmiakk og kaffe, men er ikke stort mer erfaren som skuespiller enn sine mannlige motspillere. Tolkningen av Elin er sår og troverdig, ofte kanalisert gjennom en naiv måte å ordlegge seg på, som avslører Elin som ikke helt voksen. Bruken av uttrykket «i og med at» benyttes flittig. Samtidig har hun en bestemt og på grensen til moderlig intuisjon overfor sitt nye bekjentskap. «Raymond, hvorfor kommanderer du Mattias så mye», sier hun på et tidspunkt senere i filmen. Omsorgen går alle veier.
Det er alltid gledelig når en film overrasker ved å tviholde på godhet og menneskeverd, i stedet for tvangsmessig å skrive inn konflikter og «mørke sider» i fortellingen, som om dette liksom skal bringe verket nærmere en kvalitet, kompleksitet og noe «sant». Ikke dermed sagt at rollefigurene i Skal dere gå allerede? ikke kommer på kollisjonskurs, men Hoel loser oss gjennom sin historie med en klokkertro på at det mest sannsynlige er at rollefigurene tar vare på og trenger hverandre – til tross for at de kunne hatt mer enn nok med seg selv. I dette ligger filmens kjerne, og som arbeiderklasse-skillingsvise proppfull med empati, minner den en del om Ken Loachs seneste filmer.
Dialogen virker jevnt over uplanlagt og mye av filmens humor ligger i samtalene, som ofte er rett-på-sak og av praktisk art. Det finnes mye relasjonsbygging i en frokost. I hvilken rekkefølge er det best å steke egg og bacon når den ene er vegetarianer og den andre har glutenallergi? Raymond er altetende, men tar som vanlig styring, denne gang på Elins kjøkken. Trioen kommer tettere på hverandre nesten uten at de er klar over det selv, og håndverkerne blir riktig så husvarme innenfor oppussingsobjektets fire vegger. På et tidspunkt tar til og med Raymond med sin far – en trailersjåfør som er innom byen – til Elins leilighet uten at hun er der, der de jekker noen bjørnunger.
Replikkene fra Elins pappa, som så visst ikke er noen lastebilsjåfør, men en gnien egosentriker fra oljebransjen, er også morsomme i sin karikerte jævelskap. Vi hører ham kun gjennom telefonen – den standhaftig oppgitte stemmen. Malejobben hos datteren skal være billig og betales svart, hvis ikke kan det være det samme. Raymond blir satt ut av den uhøflige tonen og finner seg ikke i det, og ber regelrett faren skjerpe seg. Den utrivelige konversasjonen bidrar til håndverkernes omsorg overfor Elin.
Tidlig i filmen, gjennom farens stemme i telefonen, får vi altså vite at Barnevernet har vært involvert i Elins forsøksvise retur til samfunnet, men Hoel holder tilbake informasjon om nøyaktig hva som har skjedd med henne. Når Elin oppdager en gruppe jevnaldrende (spilt av blant andre koreograf og danser Jens Jeffry Trinidad) som danser utendørs ved Urtehagen på Grønland vekkes nysgjerrigheten hennes; hun tilnærmer seg dem, og blir tatt inn i varmen av Sheila (Cheila Steen), fungerende danselærer i gjengen.
Dansen virker frigjørende på Elin, men når hun ser en jente brutalt bli tatt i armen av en mann i nærheten vekkes et minne og vi får et flashback: Elin er ikledd finlandshette og fyrer av skudd. Tilbake på asfalten i nåtid kollapser hun, men den nye venninna passer på – hun tar på seg oppgaven å «slippe Elin fri» gjennom dans og bevegelse.
Når Elins humpete «overgangsrite» senere i filmen går mot slutten, blir dansen en kort, men viktig markør for at hun nå er i ferd med å lykkes i sin nye begynnelse. Hun snurrer rundt og rundt ikledd et tyrkisk skjørt sammen med Sheila, i en repeterende bevegelse inspirert av dervisj – en meditativ form for dans som utføres for å nå en spirituell form for perfeksjonisme, eller ekstase.
Men før dette brygger det opp til konflikt i den nybakte relasjonen mellom Elin, Mattias og Raymond, som fører til at Elin legger for dagen sin brokete forhistorie. Utgangspunktet for konflikten er av det komiske slaget, og et av mange eksempler der Hoel sømløst lar rollefigurene bølge mellom farsepreget humor og dypt alvor.
Elin og hennes nye venninner skal ut, og har kledd seg for en kveld på byen. De to håndverkerne er hjemme og holder på med sine sysler, og inntar en skeptisk, foresatt-lignende tone. «Det der var vel litt vel», bemerker Raymond, etter å ha saumfart Elins utfordrende festantrekk. Klein stemning oppstår, og jentene virker både oppgitte og pinlig berørte over guttenes plutselig konservative holdning. De forsvinner ut, men bekymringen hos malerne vedvarer – det er nok best å følge etter!
Vel fremme på Rockefeller etter et nokså amatørmessig, men vellykket spiontokt, slår guttene – og faren til Mattias, som av uvisse årsaker også er med – seg ned med en halvliter. «Hva gjør dere her», spør Elin når hun oppdager den utilpasse trioen sittende der inne. Mattias og Raymond blender ikke akkurat inn, i sine helhvite maler-outfits. De bedyrer at det er en ren tilfeldighet at de har endt opp på samme sted, en forklaring som selvsagt er håpløst utroverdig. Så oppstår det bråk der inne; noen er ute etter venninna Aracelly, som Elin hjalp bort fra Plata tidligere i filmen. Et basketak utenfor Rockefeller oppstår, der håndverkerne og Raymonds pappa må rydde opp.
Etterpå er situasjonen anspent. Guttene vil vite hva som foregår, mens Elin er opprørt over at de har fulgt etter henne. Hun vet ikke så mye om årsaken til bråket, men kjenner den ene av dem som angrep, og sier at hun selv skyldte ham penger for et år siden. Nå er det Aracelly de er ute etter. «Jeg har gått på dop sjøl», avslører Elin, det var derfor hun ville hjelpe den nye venninna. Elin skjøt en jente på en bensinstasjon etter å ha blitt truet til det – en forklaring som spiller tilbake på det fragmentariske flashbacket tidligere i filmen.
Bendik Baksaas har laget musikken til Skal dere gå allerede?, og i den påfølgende scenen kommer hans melankolske techno spesielt godt til sin rett idet Elin taktfast forlater Mattias og Raymond etter den krevende avsløringen. Mens Sheila løper etter og prøver å forstå, letter Elin på trykket – om hvor vanskelig det har vært å lete etter jobb, at hun nå har vist sitt sanne jeg, og ikke minst: at hun ikke fortjener godheten fra de to guttene.
«Det var kanskje dumt å følge etter henne», reflekterer Raymond, når han og Mattias er tilbake i campingbilen etter den strevsomme dagen. De er enige om at Elin trenger hjelp. Det må omsorg og kjærlighet til. Det er rørende å høre de to snakke så utilslørt og åpent om bekymringene for Elin. Neste dag kommer de i sin uskyldsrene naivitet frem til at det kan være fint å gå en tur i Botanisk hage, for å lukte på blomster.
Forsoningens time har kommet. Tilbake i leiligheten unnskylder alle seg for den dramatiske lørdagskvelden; Elin for at hun ble så sint og stakk av, guttene for at de fulgte etter henne. De går hvert til sitt igjen, men snart vender Mattias og Raymond tilbake – denne gang i heldekkende, hvite malerdrakter, og de har med seg en hund i gave!
Elin og Raymond jobber videre sammen i leiligheten. Elin tar nordlendingen i håret og ler av at han har maling overalt. De snakker om foreldrene sine, at Elin kanskje har lyst til å drive med dans, og om ekskjæresten hennes, som hun egentlig ikke vil prate om. Har Raymond blitt litt betatt av Elin? Dynamikken og dialogen er akkurat passe ladd, nok til at det kanskje betyr noe mer. Samtidig er det fortsatt en avstand mellom dem, mye de ikke vet om hverandre, og situasjonen forblir kledelig uforløst.
Det er ikke bare Abdellatif Kechiche som vet å utnytte couscousens metaforiske egenskaper: i filmens avsluttende del lager Elin og Sheila retten på kjøkkenet, mens Raymond og Mattias er på vei. Her filmer Hoel de to jentene som om det var et lavbudsjetts matprogram, i det som må være en av filmens mest utpreget dokumentariske scener. Den butikkjøpte koriander-planten har nøyaktig samme innpakning i dag som i 2006. Nå er det Sheila som tar styring – hun har blitt som en storesøster for Elin, og vil lære henne å lage ordentlig mat. «Det er litt avansert mat det her», kommenterer Elin, som stort sett spiser fast food. «Det her er sunt», sier Sheila, og forklarer at om Elin skal bli danser, må hun spise riktig.
Guttene ankommer. Ikke bare har de pyntet seg med skjorte for anledningen, men de har tatt med en diger solsikke. «Vi synes jo du är som en sol, altså…», sier Mattias forsiktig, men ektefølt til Elin. Det er duket for en forsøksvis voksenmiddag, og de fire klarer seg bra. Raymond og Mattias skryter av maten.
Når Baksaas’ rolige, jazzinspirerte toner siver inn mens vi får se guttene lukke øynene i nærbilder, mens de forsøker seg på «snurredansen», er det som å observere to snille engler.
Det er tid for avskjed. Tilbake sitter Elin og hunden i leiligheten sin. Den er pusset opp på tross av at taket har falt ned, Elins arbeidsledighet og dårlig lønn for Mattias og Raymond. Slik sistnevnte slo fast noen scener tilbake i filmen: Omsorg og kjærlighet er alt som skal til. Elin lukter på solsikken og setter den på bordet.
