Denne omtalen ble opprinnelig publisert som en del av vår dekning av filmfestivalen i Cannes tidligere i år.

*

Den røde tråden i Søstre er noe så umoderne som det edle og gode – et moralsk grunnlag som livnærer fortellingen om tre søstre som innlemmer en fjerde. Hirokazu Kore-edas nye familiedrama er heldigvis ikke avleggs som film, bare forfriskende ukynisk.

Sachi (Haruka Ayase), Yoshino (Masami Nagasawa) og Chika (Kaho) møter halvsøsteren Suzu (Suzu Hirose); alle fire har samme far, men mens de tre storesøstrene også deler mor, er det farens nye kone som er moren til den yngre Suzu. Inntrykket av japanere som enda mer høflige enn nordmenn blir bekreftet i søstrenes møte, men gleden over det 15 år gamle tilskuddet er utelukkende oppriktig fra storesøstrenes side.

Her finnes ingen tilbakeholdenhet, bare nysgjerrig åpenhet, og etter farens begravelse inviterer de tre søstrene Suzu til å bo sammen med dem i huset de deler. Hun takker ja, for det er stas med de nye søstrene som er så interessert i henne.

Søstre er like nedtonet som Kore-edas forrige film Som far, så sønn, og i likhet med forgjengeren er det en forandring i familieforholdene som er katalysatoren for handlingsrommet. Søstre er samtidig et langt rikere verk. Samspillet mellom de fire skuespillerne gjør filmen mindre fiksert og definert, mer åpen for etablering av lag.

Det varme forholdet søstrene i mellom og deres individuelle behov for å kvitte seg med sine indre laster, tegnes opp gjennom Kore-edas destillerte teft for skuespillerinstruksjon av hvert enkelt menneske. Det finnes en uro hos dem alle, selv om de stort sett lykkes i å drukne den i søsterskapet, og ettersom foreldrenes mislykkede ekteskap har satt sine spor, røsker halvsøster Suzu opp fortidens sårbart forankrede røtter.

Måten Kore-eda viser dette på er i tråd med søstrenes erfaringer og kunnskap om hverandre; som når den eldste søsteren Sachi kommer hjem og er i dårlig humør, og Yoshino tilnærmer seg henne med forsiktige steg for å komme til bunns i hva som er galt.

For å kunne sette pris på filmen, er man helt avhengig av å verdsette nærheten til søskenflokken og samhandlingen dem i mellom, som nesten utelukkende utspiller seg i hverdagslige situasjoner – gjerne i forbindelse med matlaging, spising eller kjærlige berøringer. De fire skuespillerne er uhyre uttrykksfulle og karismatiske, og Søstre sin kraft ligger i deres bevegelser og mimikk, som fanges av et varsomt billedspråk, preget av Ozu-disiplinerte utsnitt.

Det snakkes mye, nesten konstant, men det er stort sett i kombinasjon med sanselige opplevelser og som del av hverdagens rutineballett. Suzus måte å spise rett fra bollen på kommenteres av to søstre med glimt i øyet, som et likhetstrekk hun deler med den tredje. Ønsket om at den yngste skal være «en av dem» er sterkt.

Det er nesten som om Kore-eda forsøker å lage en «stille revolusjon» med Søstre. Han lar søstrenes iboende kjærlighet overfor hverandre drive filmen fremover, i stedet for innskrevne konflikter av typen man forventer i en slik intim skildring av familieforhold. De tre eldste søstrene i Søstre er alle svært selvstendige kvinner, og det er en lettelse hvordan mennene glimrer med sitt fravær i deres felleskap.

De unge kvinnene er heller ikke fargelagt som motstridende karikaturer – de har alle sine særegenheter og ulike temperament, men oppleves som troverdige gjennom Kore-edas modne regi og kloke blikk. De er lette å bli glad i, nesten dyrisk menneskelige, i sin uforbeholdne opplevelse av hverandre og verden.

Undertegnede har kun sett Som far, så sønn av Kore-edas tidligere filmer, men det later til at forholdet til tiden som farer forbi og hvordan vi forholder oss til den er et gjennomgangstema – foruten familiekonstellasjonene. Søstrenes opplevelse av tid og det å bli eldre er formet av det lille kosmoset de deler, med base i det felles huset der de er skjermet for alt som måtte komme av press utenfra, om ekteskap eller andre forventninger til det å bli eldre. Det er likevel en konstant følelse av endring i filmen, som om vi bevitner en tid som snart vil forsvinne, idet den avløses av en annen.

Søstrene møter melankolien rundt forandringene med en avslappet, fordøyd aksept for at tiden ubønnhørlig beveger seg. Det siste bildet innkapsler dette på en måte som gjør at man nærmest savner livet – som om det alt er forganget – slik man allerede savner de fire søstrene.