Film fra Sør 2014: Det praktiske rundt en abort står sentralt i Flapping in the Middle of Nowhere, mens det etiske og politiske rundt problemstillingen er skjøvet i bakgrunnen. Som sosialrealisme fra Vietnam overrasker filmen med sin lyriske visualitet; dette er en fyldig opplevelse, som vokser seg utover tematikken.

Både regissør Diep Hoang Nguyen og hovedrolleinnehaver Thuy Anh Nguyen er debutanter, men de to kvinnene formidler begge en erfaren stødighet som blir viktig for vår innlevelse i filmen. Dialogen er ofte overfladisk, nær sagt praktisk betont, og omgivelsene der fortellingen utspiller seg virker kaotiske. Da er det avgjørende at man opplever en høyere grad av konsistens i skuespill og regi.

Huyen (T.A. Nguyen) er en ung jente fra landsbygda som studerer i Hanoi, der hun deler en spartansk leilighet med transpersonen Linh (Thanh Duy). Huyen oppdager at hun er gravid, og må vurdere om hun ønsker å ta abort. Faren er kjæresten Tung (Hoang Ha), som ikke ser ut til å forstå alvoret i situasjonen; han jobber med å skifte lyspærer i gatelykter, men pengene han tjener strekker ikke til for å finansiere et eventuelt inngrep.

Det snakkes mye om penger man trenger, men ikke har, uten at dette blir et klagende gjennomgangstema – for Flapping in the Middle of Nowhere vier vel så mye tid til å vise hva paret gjør for å forsøke å skaffe midler. Metodene er uortodokse: hanekamp-konkurranser og prostitusjon. Tung må lide for hanekampgjelden han setter seg i, mens Huyen blir følelsesmessig involvert i en kunde. Samtidig sliter hun med kvalene og bekymringene rundt abortspørsmålet, og Tungs ukontrollerte temperament gjør ikke situasjonen enklere.

At paret virkelig trenger penger blir tydelig når man ser omgivelsene der de bor. Bydelen består av enkle hjem som ligger tett inntil hverandre, i et kaos av ledninger på kryss og tvers, med togene hvinende forbi et par meter unna. Med en nokså konsekvent bruk av totale og halvtotale bildeutsnitt, blir de insisterende miljøskildringene fra dette området monotone i lengden; kameraet holder seg stort sett til å vise menneskene forfra eller fra siden, i repeterende komposisjoner.

Leilighetene er sparsommelig fremstilt, i motsetning til det ytre bymiljøets uoversiktlige virvar. Værelsene er trange og inneholder bare det mest nødvendige av inventar; blir dunkle og stemningsfulle når mørket senker seg om kvelden. Vann er et visuelt motiv gjennom hele filmen, både inne og ute – også i Huyens leilighet. Hun og kjæresten plasseres foran et åpent kjøleskap som lyser forsiktig bak dem med sine stabler av vannflasker, mens de snakker om hva de skal gjøre med barnet. I en annen scene skyller Huyen hendene i vann som renner fra et hull i taket. Det regner ofte, og alt vannet i bevegelse gir filmen et meditativt og sanselig anstrøk.

Selv om det realistiske hverdagsmiljøet utenfor leiligheten kan bli litt ensformig i enkelte sekvenser, har det sin funksjon, for et stykke ut i fortellingen inntar Nguyen et mer ekspressivt og tidvis drømmeaktig modus. Her virker de audiovisuelle grepene ekstra fremtredende målt opp mot den indre byens direkte og beklemmende tetthet.

Disse mer uttrykksfulle delene av filmen kobles opp mot Huyens møter med kunden Hoang (Tran Bao Son) – fremstilt som en mystisk og romantisk elsker. Når Huyen møter klienten for første gang, følger vi henne bortover korridoren mot hotellrommet, der han står naken og skuer ut gjennom vinduet. Han kler snart på seg, som et forvarsel om at det ikke er det eksplisitt seksuelle han er interessert i. Snarere har han en surrealistisk forkjærlighet for gravide kvinner. Sekvensen på hotellet er badet i et mer påtrengende lys enn filmen ellers, og med en sjelden bruk av stemningsskapende musikk får møtet mellom de to et nesten uvirkelig preg. Den drømmeaktige tonen vender tilbake når Huyen og Hoang senere befinner seg i et vakkert naturlandskap (igjen omkranset av vann). Uten å avsløre for mye, later det til at dette «resort»-aktige stedet blir avgjørende for Huyens forsoning med sin problemskapende kropp.

Gjennom det fantasilignende skapes i alle fall en klarere oppfatning av Huyens subjektive opplevelse. I en sekvens som definitivt er noe Huyen drømmer, ligner filmen nærmest en body horror; i virkeligheten lar hun seg bare rive med av auraen rundt Hoang. Etter at de endelig ligger med hverandre, gjentas akten med kjæresten Tung – i en dårlig versjon. Måten dette kommer til uttrykk på, handler til dels om hva de to mennene gjør ut av situasjonen, men først og fremst om Huyens følelsesmessige tolkning. Scenen med Hoang er filmet på en sensuell måte, mens scenen med Tung – selv om den langt på vei minner om den forrige – nesten er strippet for romantikk.

Thuy Anh Nguyen er overbevisende som den unge jenta i hovedrollen, som gripes av livets alvor og uforutsigbarhet. Valget hun må ta om barnet i magen oppleves som særlig vanskelig når hun konfronteres av helsevesenet, men som nevnt tones den verbale diskusjonen ned til et minimum; Huyens reaksjoner synliggjøres i ansikt og kroppsspråk. Disse kan ha opphav i både modenhet og naivitet, og skillet fremstår diffust. Regissør Nguyen betoner ikke den moralske konflikten, men hvordan Huyen reagerer psykologisk og kroppslig på valget og dets forestående konsekvenser.

Flapping in the Middle of Nowhere forteller oss om unge vietnameseres utfordrende levevilkår og forhold til seksualitet, men det er den intime skildringen av Huyens følelsesliv som løfter denne svært lovende debutfilmen.

*

Flapping in the Middle of Nowhere har mottatt 850.000 kroner i støtte fra Sørfond. lan R. Milligan og selskapet Film Farms er filmens norske samarbeidspartner.