Zack Snyder’s Justice League – The Snyder Cut – vil for ettertiden bli stående som et moderne bevis på hva en aggressiv fan-kampanje kan resultere i. Men heldigvis, og viktigst, har denne filmen også blitt en kunstnerisk begivenhet i pandemiens tid – rammet inn i gammeldags 4:3-format og tilgjengelig i valgfri sort/hvitt! – selv om man må se den hjemme.
Part 3 – Beloved mother, beloved son. Kameraet, plassert i trafikklyshøyde, panorerer mot venstre idet en ung kvinne kjører ut fra parkeringsplassen i bygata. The Flash (Ezra Miller) observerer henne gjennom en vindusrute. Blikkene møtes, men øyeblikket avbrytes – trailersjåføren som har mistet hamburgeren sin på gulvet braser inn i en pølsevogn og videre ut i krysset foran kvinnens kabriolet. Alt går i sakte film: En sort hund åpner kjeften og gneldrer. Et frø fra hamburgerbrødet sirkulerer i luften som en romstasjon. Grillpølsene er på kokepunktet og eleverer.
Fzzzzzt. The Flash blir til elektrisitet, løper ut til ulykken, tiden står nesten stille – mens «Song to the Siren» og pølse omdannes til et av The Snyder Cuts mange filmatiske høydepunkter og redningsaksjoner.
I dagene før Zack Snyder’s Justice League skulle slippes på HBO, var opptakten til premieredatoen nesten ikke til å tro. Toppkarakteren dukket opp hos den ene norske anmelderen etter den andre. Den tidligere så polariserende filmskaperen Zack Snyder virket plutselig å være tatt inn i varmen, med sitt fire timer lange og kraftig omarbeidede superhelt-epos. Responsen i USA var blandet, men mer positiv enn Snyder-normalt også der.
Mitt eget forhold til Zack Snyder og hans filmer har vært preget av verdsettelse og fascinasjon, men ikke forbeholdsløs glede. Det jeg setter pris på hos ham som filmskaper er de mest fremtredende, eller kanskje rettere sagt øredøvende trekkene, som det føles unødvendig å liste opp såpass langt inn i hans karriere: en pompøs CGI-visualitet som på sitt beste oppnår sublim vigør, grenseoverskridende mengder av sakte film, og en usjenert bruk av kulturelle referanser. Det siste kan samtidig få det til å skjære i øynene og ørene, noe jeg første gang ble ordentlig bevisst under Watchmen (2009), en film jeg langt på vei elsket. Bruken av The Sound of Silence under begravelsen til The Comedian og Hallelujah-sex ble eksempler på Snyders pubertale smakstilsetning.
Min interesse for Snyders filmografi, og da stort sett med positivt fortegn, har med andre ord vært bygget på estetikk. Det gjelder alle hans filmer, ikke bare superhelt-universene, men når jeg ser ham gi seg i kast med akkurat disse, ser jeg en filmskaper som egner seg mer enn noen annen til å pumpe energi og visuelle motiver inn i en type film jeg i utgangspunktet ikke er interessert i. Hans halvbarokke stil, tidvis Caravaggio- og Michelangelo-inspirerte motiver – innarbeidet i en helhetlig estetikk, de sanses mer enn å være banale – gir superheltene en ekstra, mytologisk dimensjon. Jeg har for lengst gitt opp å få noe ut av Marvel Cinematic Universe. Årsaken til at jeg ikke er like kategorisk når det gjelder DC Extended-universet, skyldes utelukkende Snyder.
Mens kinoversjonen av Justice League (som jeg aldri så da den gikk på kino før jul 2017) etter sigende inneholdt mindre enn 20 prosent av det Snyder hadde regissert (Joss Whedon tok over da Snyder etter datterens tragiske bortgang trakk seg fra produksjonen), består Zack Snyder’s Justice League kun av hans eget materiale. Det er en helt ny film. Director’s cut-prosjektet og avviket fra «den andre utgaven», lar seg til en viss grad sammenligne med Sergio Leones europeiske versjon av Once Upon a Time in America eller Ridley Scotts Kingdom of Heaven-cut – kanskje også Apokalypse nå! i sin Redux-versjon – men forvandlingen her er mer ekstrem.
Skjebnen og det lykkelige utfallet for filmen gir også assosiasjoner til Heaven’s Gate, som et utflytende og langt fra feilfritt gigaprosjekt. På samme måte som i Michael Ciminos foretrukne director’s cut, får vi i nye Justice League masse rom til virkelig å tumle rundt i det episke og ta innover oss bildene. For det er her Snyders film skiller seg så markant fra det meste annet av superheltfilm og blockbustere for tiden: bildene rommer en egenverdi, de formidler noe og har et uttrykk, de er ikke bare «innhold». Det blir tydelig allerede i den lange, orkestrale åpningssekvensen som akkompagnerer fortekstene, der tilbakeblikket til Supermans død i Batman v Superman: Dawn of Justice (2016) ekspanderer hendelsen og dens påvirkning på superhelt-universet.
Snyders filmer har vært både kunstnerisk bremset og økonomisk avhengige av Hollywood-konvensjoner. Det utrettelige behovet for å revidere egne arbeider (alle bortsett fra 300, Man of Steel og Legenden om vaktuglene) har gitt ham selv og publikum mer tilfredsstillende versjoner, men man kan fortsatt spekulere i hvor mange kompromisser som er gjort allerede på skissebordet – sammenlignet med hvordan regissøren optimalt sett skulle ønske ting tok form. Samtidig er det i denne mellomposisjonen mye av det spennende ved Snyder ligger; som utskudd støpt i mainstream-kultur, med en hang til propagandafilm-inspirerte virkemidler som i sin eksess avkler Hollywoods forføreriske fortellemekanismer.
Er kritikernes omfavnelse av The Snyder Cut bare en forsinket hyllest av regissøren? Hva er det som gjør denne filmen så annerledes? Til en viss grad er det ikke mye nytt – bare mer av det meste. Men Snyders filmatiske tryllekunster er renere destillert enn noen gang, og med fire timer fulle av sekvenser som får en til å måpe, blir det tydelig hvor reduserte de standardiserte Hollywood-elementene egentlig er. Det overfladiske (men like fullt kompliserte!), Ringenes herre-aktige plottet om Mother Boxes og superkrefter i allianse, blir en plattform for Snyder til å makse ut formspråket sitt, så det bare er vekslepenger igjen på kontoen. Som Brian De Palma i Scarface (1983) eller Terrence Malick i The Tree of Life (2011), er han så komfortabel med sin visuelle tilnærming til filmmediet, at det bare er å jage ut den ene scenen etter den andre.
Zack Snyder’s Justice League er oppstykket og fragmentert – det har ikke hjulpet med oppdelingen i kapitler. Likevel har det endt opp som et konsistent og fokusert verk, og som kritiker Matt Zoller Seitz påpekte i sin anmeldelse av filmen, det nærmeste man har kommet en ordentlig auteur-superheltfilm (ikke medregnet Christopher Nolan, vil enkelte kanskje presisere), faktisk noe lignende det Martin Scorsese etterlyste for et par år siden. Innenfor sine kommersielle levevilkår er The Snyder Cut en kompromissløs film, og på en merkelig måte oppleves den også personlig.
Da Snyder først forlot prosjektet i 2017, var mesteparten av materialet spilt inn. De mange scenene med superheltenes vanskelige familieforhold får nå en sår gjenklang mot regissørens sorg. To melankolske Nick Cave-låter (There is a Kingdom og Distant Sky) dukker opp; Cave mistet som kjent sønnen sin to år før Snyder opplevde sin tragedie, og valget av låter virker i så måte ikke tilfeldig. Uavhengig av dét er musikken brukt overtydelig, som i Watchmen-eksemplene nevnt lenger opp – men så blir det gripende likevel. Det er masse humor å finne i The Snyder Cut, men også en inderlighet så insisterende at den for mange vil sette innlevelsesevnen på prøve.
Om man blir hypnotisert, føles fire timer med Snyder-bombenedslag som en diger presang. Zack Snyder’s Justice League er regissørens maksimalistiske hovedverk – så langt.