Fra og med søndag 10. mai avlegger Rob Tregenza et besøk til Cinemateket i Oslo, for å presentere tre av sine spillefilmer. Regissøren og filmfotografen beskrives som «en av den amerikanske filmens best bevarte hemmeligheter».
Cinemateket viser filmene Talking to Strangers (1988), The Arc (1991) og Inside/Out (1997) – en trippel begivenhet, kan man si, ettersom Tregenzas filmer lenge har vært utilgjengelige. Dette er en viktig årsak til at regissøren er et ukjent navn for de fleste, til tross for hyllesten fra Jean-Luc Godard, og lovord fra anerkjente filmkritikere som Jonathan Rosenbaum og Richard Brody.
Debutfilmen Talking to Strangers ble finansiert av Tregenza selv, med inntekter fra reklamefilmproduksjon. Den eksperimentelle formen vakte oppmerksomhet blant dem som oppdaget og så filmen: den består av ni lange tagninger, der samtlige av scenene kun ble spilt inn én gang. Det er lett å forstå at viktige filmpersonligheter rundt om i verden lot seg fascinere, for Talking to Strangers er en unik debutfilm.
Om den skal sammenlignes med noe, må det kanskje bli Richard Linklaters debut Slacker, som kom tre år senere. Filmene har mye til felles: de lange tagningene, de separate delfortellingene, generasjonsportrettet og bruken av et autentisk bymiljø. Men i Talking to Strangers er selve kameraet enda mer i sentrum — enten det svever over gatene i Baltimore eller oppunder et kirketak, eller holder seg roligere i nærheten av mennesker i en båt eller på en buss.
Omdreiningspunktet er Jesse (Ken Gruz) og hans møter med ulike mennesker, men Talking to Strangers‘ ni ulike segmenter gjør oss ikke særlig klokere på hvem han egentlig er. Her ligger noe av filmens eksperimentelle natur: en hovedkarakter vi må projisere våre egne følelser og erfaringer på, eventuelt bare løsrive fra lysten til å fortolke og forstå. Er han egentlig så fattig som han gir uttrykk for i scenen på suppekjøkkenet? Scenen der han er nede ved vannkanten for å fotografere, avsluttes med at han kjører avgårde i en stilig, rød bil. Han er en søkende, ung mann – både empatisk og arrogant.
Godard beskrev fire av de ni sekvensene som «remarkable and at times astonishing», og det er ikke så vanskelig å være uenig med ham i dét – heller ikke i hans valg av hvilke fire deler som fungerer best. Talking to Strangers er en interessant debut, men deler av filmen oppleves også som svært prøvende og nesten intetsigende i sin insisterende langdryghet.
Undertegnede har ikke sett de øvrige filmene til Tregenza, men jeg kan ikke forestille meg annet enn at hans eksperimentelle filmkunstprosjekt har utviklet seg gjennom årenes løp. Verdt å nevne er også at Tregenza sto bak kameraet i Béla Tarrs Werckmeister Harmonies, der særlig de lange tagningene utmerket seg i en generelt imponerende fotografert film.
Hver av de tre Cinemateket-titlene vises kun én gang, med Tregenza til stede på samtlige av visningene. Her kan du lese mer om filmene og visningstidspunktene.
*
