«En liten film», sier man noen ganger, om filmer som var litt fine, litt sjarmerende, men ikke etterlot et dypere avtrykk. Elsk meg kan lett beskrives som «liten», men dens forsiktige størrelse er nøye uttenkt og blir en styrke. Forholdet mellom rollefigur-trioen Maria, Adam og Marias far er nok til å bære det improviserte manuset, som i Hanne Myrens (Jenter) regi gir et autentisk bilde av ung kjærlighet og usikkerhet.
Mange norske filmer blir for gjennomførte og «flinke» for sitt eget beste, på en måte som eksemplifiserer den positive utviklingen i norsk filmproduksjon, men som samtidig får en til å sitte igjen med en følelse av at filmen var «solid», uten matchende tyngde og kraft. I lys av dette er det ekstra velkomment med det selvsikkert henslengte og skisseaktige over Elsk meg. Dette er ingen fortelling som er lagvis skreddersydd fram til den snurpes sammen med tydelig søm; det er en fortelling der man hopper uvørent inn i et ferskt forhold mellom to mennesker, studerer det en stund, før man hopper ut igjen.
«Maria» og «Adam», som i virkeligheten heter Julia Wildschut og Ahmed Wasty, ble oppdaget utenfor Byporten i 2010, av Hanne Myrens «spaner» som var ute for å finne egnede skuespillere. Hva kom først? Filmen, eller paret Julia og Ahmed? Det er vanskelig å si, ettersom Elsk meg er så preget av de to unge menneskenes virkelige liv. Da det ble klart at Julia hadde et uavklart forhold til sin far ble dette skrevet inn i filmen, og viet plass på en måte som føles mer som en mulighet for henne til å konfrontere faren, enn som et dramaturgisk valg. Også faren spiller seg selv, og scenene mellom ham og datteren er like autentiske som alt annet i filmen. Elsk meg er en intim historie om tre bestemte mennesker, men følelsene og handlingene deres spinner ut fra grunnleggende menneskelige tilstander og behov.
Idet filmen begynner sitter Maria (Julia) i et tre, utenfor rekkevidde for Adam (Ahmed). Han ber henne komme ned, men hun ler ertende og nekter. Scenen kan leses som en billedliggjøring av Marias undertrykte følelser, som hun holder både seg selv og Adam på avstand fra, og som hun gjerne reagerer på ved å stikke av. Ved et par anledninger, etter noen skjøre krangler, får vi se henne forlate Adam i sinne. Hun synes det er vanskelig å hanskes med følelser som dypest sett later til å handle om den fraværende faren, og må i løpet av filmen ta et oppgjør med denne «steinen i magen». Også Adam sliter med redsel for å bli avvist som følge av sin egen fars bortgang, og selv om Maria konstaterer at han misforstår, under en samtale om deres erfaringer, møter de hverandre med åpenhet i en av filmens fineste scener.
Når vi for første gang får se de to unge samboerne hjemme i leiligheten i Oslo, er dialogen litt krampaktig naturlig og hverdagslig. Men det blir raskt klart at det er her, i dette nesten pinlig autentiske, at filmen ønsker å befinne seg, og at det er dette som er dens vei inn til tilskueren. Vi får noen korte glimt av Marias nye arbeidskolleger etter at hun får seg jobb på Café Sør, samt noen bilder av andre ungdommer på fest. Men utover dette holder det håndholdte kameraet seg tett på Adam og særlig Maria. Det er uvanlig i en norsk film som utspiller seg i Oslo at hovedrollefigurene ikke tilhører noe egentlig miljø, og gjennom de innskrenkede utsnittene med lite luft og/eller få mennesker, får man inntrykk av at Maria og Adam stort sett er sammen med hverandre. På tidspunktet da skuespillerne ble oppdaget var forholdet deres veldig ferskt, så om regissør Myren har ønsket å holde på denne tilstanden, er dette naturligvis også en forklaring på hvorfor de treffer så få folk: de er rett og slett mest opptatt av hverandre.
Samtidig henger Marias behov for Adams bekreftelse sammen med hvordan de fungerer sammen sosialt. Et sted i filmen, på vei hjem etter å ha truffet noen venner, anklager Maria kjæresten for ikke å vie henne nok oppmerksomhet ute blant folk; hun blir sur og irrasjonell under diskusjonen midt på Youngstorget. Myren er flink til å mane fram skjørheten i ung kjærlighet, som blir gjenkjennelig for alle som er, eller har vært i, en liknende situasjon. Wildschuts åpne ansikt og tydelige kroppspråk artikulerer mye av det usagte i løpet av filmen, på en måte som aldri blir overtydelig, bare realistisk. I det ene øyeblikket elsker Maria kjæresten og trenger ham mer enn noe annet, i det neste virker det som om han ikke er det hun vil ha akkurat da. Under en hjemmefest blir hun oppgitt over ham, og rister på hodet for seg selv, tilsynelatende bare fordi han snakker med andre enn henne. Men når Adam kommer bort til henne, der hun står og drikker tett for seg selv, ber hun ham gå og sette seg igjen, med beskjeden «da koser jeg meg kjempemye».
Marias reaksjoner bunner altså langt på vei ut i det kompliserte forholdet til faren Paul, som vekselvis tar kontakt med henne, og forsvinner i lange perioder av gangen. Far-og-datter-forhold på film har blitt nesten like utvasket som far-og-sønn-forhold, men det er nå en gang slik at det er et evig aktuelt tema, og i Elsk meg oppleves det uvanlig genuint. Følelsene Maria har rundt sin fraværende far er forvirrende for henne — hun er glad i ham og vil ikke være til bry, men blir lei seg og urolig når han ikke svarer henne på mobilen. I et par scener som skaper assosiasjoner til den rastløst dansende Mia (Katie Jarvis, som også ble plukket opp på gata med kjæresten) i Fish Tank (2009), danser Maria i ensomhet på noe som må være et danse- eller treningsstudio; hun passer i alle fall på å avslutte øktene idet de andre jentene – som kjenner henne fra tidligere – dukker opp. Det er fortsatt noen glør igjen i den gamle danserdrømmen hennes, men det antydes også at dansen først og fremst er en måte å bearbeide uroen på.
Å la musikken være fraværende i Marias dansescener er effektivt. Det lille som er av musikk i Elsk meg siver bare inn på lydsporet når det er noe som dreier seg om faren, og forklarer kanskje litt unødvendig, men ikke overtydelig, at det er nå det romsterer som verst i Maria. Når faren (Petrus Wildschut) plutselig dukker opp i Oslo, intensiverer den indre konflikten seg ytterligere. Maria lar faren styre henne, selv om hun nok innerst inne vet at det ikke er helt rettferdig, og når Adam er kritisk til måten han oppfører seg på, forsvarer Maria sin far og blir støtt på hans vegne.
Det er en enormt overbevisende og troverdig reaksjon. Det samme er scenen der Adam omsider får møte Petrus, med Maria som usikker buffer. Hun er opptatt av at Adam skal gjøre godt inntrykk på faren med sigaren han har kjøpt, og det oppstår en situasjon når hun oppdager det hun tror er mugg på sigaren. En filleting, men samtidig uhyre viktig for Maria i en så trykket situasjon, og når Adam sier det ikke er mugg på sigaren, hører hun ikke etter. Hun henger seg opp i detaljen, henvender seg bare til faren om oppdagelsen, og oppfører seg på en nedsettende og ignorant måte overfor Adam. Plutselig er hun pappas lille datter, og bare dét.
Fotograf Øystein Mamens Dardenne-aktige føringer med kameraet er muligens ikke spesielt originale, men han får som nevnt fanget opp det viktigste i denne filmen: menneskenes kroppslige reaksjoner. Adam og Maria snakker godt sammen når det gjelder, men er befriende lite verbalt velartikulerte, sammenliknet med mange Oslo-beboere vi har sett på film de siste årene. Mye forblir usagt om livene deres, men vi forstår dem likevel, gjennom kameralinsens observasjoner.
Hva tenker og føler Maria når hun i stillhet venter på faren som er ute på egen hånd, under deres motorsykkeltur i Spania? Er hun redd for at han ikke skal komme og hente henne som planlagt, eller innser hun hvor usikker hun blir så fort han blir borte igjen? Det skjer i alle fall en utvikling hos henne, for vel hjemme igjen er en forandring i emning: hun og Adam skiller lag for en periode, men en telefonsamtale med faren vitner om at hvis det er slik at et valg må tas, velger hun kjæresten.
Paret i Elsk meg er deilig gjennomsnittlige, og filmen svært autentisk. Den vokser seg ikke utover disse kvalitetene, men Hanne Myrens spillefilmdebut er stødig og medrivende, til tross for sitt forsiktige vesen.
