The Revenant har allerede rukket å bli en film mange enten elsker eller hater, og er nominert i hele tolv Oscar-kategorier i forkant av utdelingen 28. februar. Fortjener virkelig Alejandro González Iñárritu å gjenta suksessen fra fjoråret (Birdman)?

Iñárritus argeste kritikere har ofte argumentert for at filmene hans er banale og pretensiøse; at de opphøyer seg selv til en posisjon der de skal belære oss om store «menneskelige temaer», men i realiteten ikke tilbyr mer enn hul sofafilosofi. Selv i den massive kritikerhyllesten av Babel – som vel fortsatt er Iñárritus mest omtalte film – fantes det mange skeptiske røster.

Rent personlig har jeg problemer med de nevnte sidene hos Iñárritu, men samtidig har både Elskede kjøtere, 21 Grams og Babel altfor mye godt ved seg til å avfeies som «dårlige filmer» (Biutiful har jeg ennå ikke sett). Jeg beundrer Iñárritus ambisjonsnivå og evnen til å formidle det han vil si gjennom sirlig konstruerte fortellinger; han var på ingen måte først ute med flettverksmodellen han ble kjent for, men har utnyttet denne på en måte som har skapt emosjonell resonans hos et stort mainstream-publikum.

Oscar-suksessen Birdman ble et steg i en ny retning. Det var som om regissøren hadde modnet og innsett sine begrensninger; i stedet for å prøve å redde verden enda en gang, laget han en mindre høytidelig film, der ensemblet og selve håndverket overskygget budskapet. Birdman er narsissistisk i alt fra sine skuespillere til sin visualitet, og Iñárritu virker høy på sitt nyfunne uttrykk, men arrogansen er selvbevisst; den litt jålete tonen og innbitte energien kler Broadway-miljøet som omkranser den kriserammede hovedrollefiguren.

Ambisjonsnivået i Birdman var langt på vei flyttet over fra «den viktige historien» til dens stilistiske eksess, og man kan spørre seg om ikke filmens kvaliteter først og fremst handlet om skuespillerne og fotograf Emmanuel Lubezkis svevende, observerende one-fake. (Birdman var riktignok godt skrevet, men manuset kan ikke tilskrives Iñárritu alene, for filmen hadde tre andre forfattere, og lente seg tungt på «What We Talk About When We Talk About Love».)

Et års tid etter Birdmans norske kinopremiere, har vi forlatt det kontemporære Broadway for den like uramerikanske villmarken i år 1823. Leonardo DiCaprio bakser rundt i snøtung natur, på jakt etter den forjettede Oscar-statuetten. Iñárritu selv skrevet manus for egen maskin. Innebærer dette at han nok engang har tatt seg vann over hodet?

The Revenant handler om sporfinneren Hugh Glass’ (DiCaprio) kamp for å overleve i den ville naturen, etter at gruppen med pelsjegere han tilhører må flykte gjennom North Dakota. Glass blir angrepet av en bjørn under tilbaketrekkingen, og den lunefulle John Fitzgerald (Tom Hardy) loves en gjev belønning for å passe på vedkommende idet resten av pelsjegerne returnerer til fortet. Etter et avlivningsforsøk – som befinner seg i grenselandet mellom aktiv dødshjelp og kaldblodig drap – forlater Fitzgerald den medtatte Glass i vinterlandskapet. Herfra og ut er The Revenant en overlevelseshistorie, som siden utvikler seg til å handle om hevn, der vi følger Glass gjennom stadig nye prøvelser.

Med sin lengde på 2 timer og 36 minutter, er det manuskriptet som er The Revenants største svakhet. Foruten den über-maskuline beretningen, der fysisk styrke, vilje og hevngjerrighet driver hovedpersonen fremover, har filmen lite å bringe til torgs.

Riktignok kan vi spore en tragisk bakgrunnshistorie – om forholdet mellom hvite erobrere og urbefolkningen, forankret i Glass’ og hans familie – og Iñárritu ønsker åpenbart å formidle den grunnleggende brutaliteten i manifest destiny. Resultatet er likevel overfladisk og overtydelig på samme tid, og verre: fortellestemmen og tilbakeblikkene oppleves som kunstige variasjoner over scener fra Terrence Malicks The Thin Red Line (1998) og The New World (2005).

Øyeblikkene der Iñárritu forsøker å utfylle Glass’ kamp med poetiske strøk, minner i overveiende grad om den nevnte mesteren. I tillegg til Lubezki, har Iñárritu dessuten samarbeidet med flere Malick-partnere i The Revenant, som den legendariske produksjonsdesigneren Jack Fisk, castingansvarlig Francine Maisler og kostymedesigner Jacqueline West.

Lubezkis søkende kamera og den oppmerksomme bruken av naturlig lys i de mange utendørsscenene – store som små – er like fullt tilpasset det spesifikke miljøet vi befinner oss i. Den grandiose besjelingen av natur vi forbinder med Malick, er mindre tilstedeværende, og skildringen av møtet mellom Glass og omgivelsene oppleves tidvis som svært intim.

Naturen er kaldere (i dobbel forstand) i The Revenant, og ut av dette vokser en merkelig blanding av distanse og nærhet. Filmens fundament består av menneskelig fysikk og action, og på den måten et fotoarbeidet vel så mye en videreføring av Lubezkis arbeider for Alfonso Cuaron i Children of Men (2006) og Gravity (2013).

Gjenkjennelige som de er, opplever jeg faktisk at Lubezki – i møte med Iñárritus primitive manus – videreutvikler sine «auteurtrekk» som fotograf i The Revenant. Kanskje handler det om en nyvunnet frihet – at han ikke trenger å forholde seg til regissørens «filosofi» (slik Malick forlanger). Kampsekvensen i filmens begynnelse er pustberøvende: en lang og intens tagning, spekket med velkoreograferte detaljer. Det er imidlertid de mange bildene av nærkamp som skyver mesterfotografen inn i et uutforsket terreng. Kameraet ligget tett på situasjonene, og slipper ikke taket; ansiktene er formelig klistret til linsen.

Disse sekvensene er enestående. Når bakken svikter under helheteens påståtte vekt, er det hovedsakelig fordi The Revenant vier altfor mye tid til å skildre kroppslig smerte. Det er som om Iñárritus fetisjering av lidelse er tilbake med full styrke etter pausen med Birdman; ja, til tider ligner The Revenant ren lidelsesporno.

Underveis blir man lei av å se DiCaprio kravle og stønne, i det ene skrekkscenariet etter det andre. Scenen der Glass krabber inn i et oppskjært hestekadaver er regelrett spekulativ; vi forstår at det er hardt der ute i villmarken, men er det virkelig nødvendig å formidle følelsen med slike exploitation-aktige grep? DiCaprio spiller godt, men det er synd hvis det er dette som skal resultere i en etterlengtet Oscar-statuett. Rolletolkningen er åpenbart godt forberedt og absolutt overbevisende, men svært monoton.

Den makabre hestescenen er bare ett av flere eksempler på at Iñárritu ønsker å gjøre uutslettelig inntrykk på publikum, uten noen tydelig baktanke. Her fikk jeg assosiasjoner til den berømte scenen i Gravity, der Sandra Bullock svever rundt i fosterstilling. Motivet kan tolkes som en metafor, men utgjør i seg selv et sterkt, ladet bilde. Slike øyeblikk glimrer med sitt fravær i The Revenant.

The Revenant lider av betydelige svakheter, og disse skyldes først og fremst Alejandro González Iñárritu. Leonardo DiCaprio gjør en solid innsats med materialet har har mellom hendene, men det er ingen tvil om at dette er Emmanuel Lubezkis film. Vinner fotografen sin tredje Oscar på rad (etter Gravity og Birdman), er det bare å applaudere.