«Filmbros presenterer den fjerde filmen av Henrik M. Dahlsbakken,» kan den oppmerksomme publikummer lese mot slutten av rulleteksten til Rett vest. Mye har vært sagt og skrevet om den unge, lovende og ikke minst produktive regissøren.
«En, to, tre, på det fjerde skal det skje,» lyder den velkjente reglen. Er Rett vest filmen som skal få oss til å flytte øynene fra det imponerende ved Dahlsbakkens «idrettsprestasjoner», og i stedet studere distinkte kunstneriske kvaliteter?
Idet fortekstene manifesterer seg langs en kvadratisk bilderamme, ser vi klipp fra vekselvis hjemmevideoopptak (Dahlsbakkens egen barndom?) og en mannlig ballettdanser. Vedkommende har på seg tutu og sminke, og bevegelsene hans glir langsomt fra klassisk ballett over til mer frigjort, moderne dans. Utøveren røsker i overdelen – et ønske om å rive seg løs fra det tradisjonelle?
Forsøket på løsrivelse henger antakeligvis sammen med pappa Georg Margrethes (Ingar Helge Gimle) utseendemessige overgang, fra mann til kvinne. Men dansen kan også være et uttrykk for Georg og sønnen Kaspers (Benjamin Helstad) frigjøring fra fortiden og sorgen over kona og morens død, som har ført til at livene deres har sporet av. Når Kasper kommer hjem til pappa flimrer hjemmevideo-opptakene fra anslaget på fjernsynsapparatet. Georg ligger på sofaen og sover, ved siden av et bord fullt av tomme ølflasker.
Slike oppskriftsmessige valg i karaktertegning og fortelling dukker stadig opp i road movie-komedien Rett vest. I Sensommer (2016) viste Dahlsbakken en finstemt teft for humoren i det karikerte, særlig i produksjonsdesignet og hovedrollefiguren. Hovedpersonen Vivienne Noir, spilt av Bente Børsum, var ukeblad-lignende fransk med sitt herskapshus, sine stilfulle innendørs-solbriller og en mystisk forfatterbakgrunn. Sensommer er etter mitt syn Dahlsbakkens mest vellykkede spillefilm til nå, mye på grunn av det utstuderte uttrykket, som direkte speiler Viviennes personlighet. I Rett vest kunne regissøren med fordel ha guffet opp karikaturen på lignende vis.
Dahlsbakken, som også i Rett vest har stått for deler av produksjonsdesignet, viser sitt øye for detaljer i scenen der Kasper låser seg inn i farens leilighet. På gulvet utenfor inngangsdøra ligger gamle aviser – et sikkert tegn for naboene på at det har sklidd ut for vedkommende der inne. «Europas eldre tar makten» står det på Aftenpostens forside. Klassekampen skriker «Har for mye utdanning».
Overskriftene føles ironiske og irrelevante for far/sønn, og understreker utenforskapet deres. Georg og Kasper er vanlige, norske statsborgere, men tilværelsen er skjør. Faren er alkoholisert og desillusjonert. Sønnen har nettopp mistet jobben som musikklærer på en skole (ser det ut til, men den lettere absurde avklaringen med hans overordnede blir avbrutt av farens oppringning, før sønnen drar til nevnte leilighet). I et forsøk på å samle restene av forholdet til Kasper, foreslår Georg at de to skal dra på tur til Ona fyr. «Mamma har fått en invitasjon til NM i quilting ute på Ona. Hva om vi to gutta tar den turen? Familien Jensen på nye eventyr, sånn som i gamle dager. Så tar vi med det teppet som mamma har laget». Kasper er ikke interessert.
Et tilbakeblikk følger. Vi ser Kasper sammen med den kreftsyke moren. De mimrer om gamle bilturer over fjellet, med fisking og bål, og fordyper seg i detaljer; temperaturer og hvem som fikk hvilke tepper, en invitasjon for oss tilskuere til mer informasjon om familiebakgrunnen til Kasper og Georg. «Pass på pappa. Finn på noe gøy sammen», sier den døende moren, og kanskje det er dette minnet som får Kasper til å ombestemme seg. I neste scene river han presenningen av Moto Guzzi-sykkelen i garasjen. Filmen er for alvor i gang – vi skal ut på reise.
Road movie-formelen i Rett vest er velprøvd: En tur mot et bestemt mål (NM i quilting på Ona), der det viktigste er forholdet mellom de reisende, og turen i seg selv som et middel til forandring. Ett element bryter imidlertid med det konvensjonelle. Når motorsykkelen står klar utenfor garasjen studerer kameraet Georg, som kommer gående mot Moto Guzzi-en i sakte film. Han har på seg kvinneklær. Kasper har på seg et langt mer passende skinn- og lærantrekk, samt en hjelm. Noen frekke, men varme kommentarer om hverandres klesvalg følger. Instrumental-rocken på lydsporet øker i volum, og far og sønn kjører avgårde.
Ut ifra kinoplakaten, der Ingar Helge Gimle skuer utover i parykk og sminke, får man inntrykk av at trans-tematikken vil ha en sentral plass i filmen. I stedet viser det seg at dette er en svært nedtonet del av handlingen – det er nærmest et ikke-tema mellom de to hovedpersonene at Georg kler seg opp til å bli Georg Margrethe. I et tilbakeblikk til morens begravelse ser vi faren i en sort sørgedrakt beregnet for kvinner. Det er med andre ord ikke nytt for Kasper at faren liker å kle seg som dame, idet motorsykkelen bærer dem ut av Oslo. Ingen ser ut til å bry seg om kostymet til Georg før reisefølget skal campe for natten, og Kasper slår seg ned med noen jenter ved et bål i nærheten.
«Var det ikke en til med deg, egentlig?», spør den ene av jentene. «Han… hun ble igjen oppe i teltet», sier hun som inviterte Kasper til bålet. Kasper får spørsmål om det er dama hans. Han svarer at det er faren. Når jentene lurer på hva han synes om at faren kler seg i kvinneklær, svarer han at det er litt som å få grått hår: Det er ikke så mye man får gjort med den saken. Kasper forteller at faren var sammen med moren helt til hun døde – at han ikke er homofil. Georg pleide å være macho, drikke øl på puben og se fotball med gutta.
Vilde (Iben Akerlie), en av jentene ved bålet, benytter anledningen til å fortelle at hun synes det er kult at noen tør å være annerledes. Det må da være lov å få være seg selv? Kasper ser ikke ut til å vite hvordan han skal respondere. Hun drar en underlig parallell til onkelen sin fra Horten som oppfører seg som en politisk redaktør på Facebook.
Scenen ved bålet har potensial til å drøfte vår bruk av andres uortodokse liv og valg for å fremme våre egne synspunkter, uten at vi nødvendigvis kjenner vedkommende. Vilde vet ingenting om Kasper og faren, eller om deres forhold, annet enn at Georg kler seg i kvinneklær. For henne er dette faktumet nok til en liten utblåsning om diskusjonsklimaet i sosiale medier – en slags kritikk mot stigmatisering – som i seg selv ender opp med å bli stigmatiserende overfor folk som er «annerledes».
Replikkvekslingen punkteres av Lotte (Inga Ibsdotter Lilleaas), som synes stemningen blir rar når Vilde finner det «interessant» at Georg ble «fri» etter at moren til Kasper døde. Som tilskuer blir jeg usikker på hva Dahlsbakken vil formidle med disse replikkene, og ønsket om mer brodd i samtalen melder seg.
Det uforløste ved bål-dialogen er et av mange eksempler på at det først og fremst er manusene som hindrer Dahlsbakkens filmfortellinger i å springe ut i full blomst. Regissøren brenner åpenbart for å lage film, produktiviteten tatt i betraktning, men brenner han egentlig for historiene han velger å fortelle? Hva er budskapet i Rett vest? Det er for så vidt et fint valg å ikke gjøre et stort nummer ut av Georg Margrethes identitet, men dette resulterer unektelig i et nytt spørsmål: Hvorfor i det hele tatt gjøre Georg til transperson?
Jeg opplever dette først og fremst som et grep, for å krydre en ellers svært strømlinjeformet historie. Sett bort ifra noen få, feminine gestikuleringer blir Georg tilsynelatende uforandret av klærne og sminken. Det minner om ren utkledning, men ikke av en forløsende art à la Min pappa Toni Erdmann, der alter ego-et åpner en ny dør for Winfried inn til datteren. Ingar Helge Gimles transkarakter er tilforlatelig tegnet og spilt.
Rollebesetningen i Rett vest beviser at Dahlsbakken på kort tid har blitt et ettertraktet navn blant gode, norske skuespillere, for her er det mange av dem – som regel i kortvarige opphold. Filmen er visstnok langt på vei skrevet for hovedrolleparet Gimle og Helstad. De to kunne gjerne fått enda mer spillerom. Ingar Helge Gimle har en iboende evne til å være både morsom og tragisk, gjerne begge deler på én gang. Det er underholdende å følge den positive og snille rollefiguren hans, men med et strammere og bedre skrevet manus kunne skikkelsen blitt løftet til å bli virkelig morsom.
Over Minnesundbrua tar Kasper og Georg en nistepause. En bil stopper i nærheten av de rastende, og ut velter en ordinær kjernefamilie. Et barn kaster opp, foreldrene krangler om bleier, scenariet bærer bud om en tilværelse det ikke er verdt å trakte etter. En kontrast til det uortodokse familielivet til Kasper og Georg? Scenen er uansett vellykket som en komisk innskytelse, der Ine Jansen og Henrik Mestad får rom til å skinne som frustrerte foreldre, før de forsvinner ut av filmen like raskt som de ankom.
Birollen som gjør sterkest inntrykk er Kari, spilt av Anne Krigsvoll. Når hun stopper bilen og sveiver ned ruta ved siden av Georg, oppstår det en gjenkjennelse hos begge, langt bak i hukommelsen; de to var kjærester en gang i fortiden og har ikke sett hverandre på årevis. «Georg, du er jo den rypa, jo!», sier Kari overrasket når de klemmer. «Unnskyld at jeg spør, men hva faen er det som har skjedd her?». Georg forteller at han har likt å kle seg som dame siden han var 12-13 år. Det er en herlig spilt gjenforeningsscene, med strålende kjemi mellom Krigsvoll og Gimle. De plukker opp Kasper, som går furtende langs veien etter en krangel der Georg ville dra hjem. Nå gjøres det i stedet en avstikker hjem til Kari og mannen hennes.
Imens Georg og Kari danser og mimrer, går Kasper utenfor med Karis ektemann Nils (Reidar Sørensen). Han sitter i rullestol. Samtalen er intim, og Nils forteller om hva han tenkte under ulykken som gjorde ham lam. At det var verdt å overleve på grunn av Kari. Han spør om forholdet mellom Kasper og faren. Når Kasper forteller om quilting-mesterskapet setter Nils røyken i halsen. Han lover at de kan få låne bilen hans (motorsykkelen har brutt sammen). Det er en fin scene mellom de to mest sårbare rollefigurene i filmen, pent fotografert i det blå nattelyset. Dagen etter er far og sønn på veien igjen.
I og med at dette er en road movie, er det bemerkelsesverdig hvor liten rolle landskapet spiller langs veien. Oskar Dahlsbakkens foto består nesten utelukkende av halvnære og halvtotale bilder, og innspillingsstedene er skutt uten nevneverdig særpreg.
Filmens siste halvtime raser avgårde, og består av en rekke overraskende og ikke spesielt troverdige hendelser. Nå gir Dahlsbakken plutselig full gass. Jentene fra bålet raner en bensinstasjon i et innfall. Vilde blir med Kasper og Georg videre. Trioen blir stanset av en politimann som legger ut om landeveiens farer. På ferga over til Ona legger Vilde hodet inntil Kasper. Brått og umotivert har Rett vest blitt en liten kjærlighetshistorie, akkurat i tide før endestasjonen.
Når Kasper oppdager at han har forsovet seg i filmens begynnelse, ser vi en annen kvinne ligge ved siden av ham i sengen. Med tanke på etableringen av Kasper som en vaklende sjel, og at vi verken ser eller hører noe mer til den første kvinnen, er det å anta at de ikke er i et forhold. (Det er imidlertid en artig detalj at hun gestaltes av Marte Germaine Christensen, som spilte mot Helstad i Patrik Syversens siste spillefilm Det som en gang var. Man kan leke med tanken om at Rett vest er en oppfølger om Benjamin/Kasper!)
Vel fremme viser det seg at norgesmesterskapet fant sted dagen i forveien. Det hadde visst vært en skrivefeil i brevet Georg forholdt seg til. Turen har likevel ikke vært forgjeves. De siste bildene – uten dialog, tonesatt med musikk – viser en fornøyd Georg bak rattet, og de to nyforelskede i baksetet. Forholdet mellom far og sønn har bedret seg litt, og Kasper har kanskje funnet kjærligheten.
Hva sitter vi igjen med? Den fjerde filmen av Henrik M. Dahlsbakken – hverken mer eller mindre. Regissøren har i skrivende stund selvsagt nye jern i ilden, blant annet en erotisk thriller om et forhold mellom lærer og elev (med Andrea Bræin Hovig i den ene rollen – kanskje er Dahlsbakken inspirert av Det er meg du vil ha?). Forhåpentligvis blir den filmen en mer interessant affære enn Rett vest. På det femte gjelder det.
