Åpningssekvensen i The Batman får en til å trekke pusten: «Oi. Blir dette ordentlig bra?». Det blir raskt avklart at vi har med en annen type film å gjøre enn tidligere tolkninger av tegneseriefiguren.

Det er uklart hvem vi deler blikk med, men gjennom en kikkert observerer vi en liten familie bak noen vinduer på andre siden av gaten. Disse første bildene i The Batman har mer til felles med paranoide (og så forskjellige) 1970-tallsfilmer som The Conversation og Halloween enn de senere års superhelt-blockbustere. Noe nervepirrende og uggent ligger i luften.

Regissør og manusforfatter Matt Reeves, som frem til nå har vært mest kjent for de to siste filmene i 2010-tallets Planet of the Apes-trilogi, har et sikkert grep om sin versjon av lynvingen, bygget på egne premisser. Samtidig har han ikke vært for opptatt av å markant skille seg fra «den mørkere Batman» som vi ble introdusert for i Christopher Nolans tre filmer. For The Batman er dyster – mer enn noen annen filmatisering av tegneserien – men på en annerledes måte. Kynismen syder og skyggene truer i alle bakgater, med et gjennomarbeidet og taktilt stemningsdesign som gir filmen oksygen. Ser man IMAX-versjonen er lydmiksen en opplevelse i seg selv, både i volum og kompleksitet.

Budsjettet tyter ut gjennom alle The Batmans bestanddeler, ikke minst det visuelle «bybildet» av Gotham. Det er forbilledlig, på en måte som får meg til å tenke på kritiker Roger Eberts sitat om James Cameron i sin anmeldelse av Avatar: «There is still at least one man in Hollywood who knows how to spend $250 million, or was it $300 million, wisely». The Batmans prislapp på 200 millioner dollar er imidlertid ikke et enormt budsjett for en produksjon av dette formatet i 2022.

Kanskje har det forårsaket større kreativ frihet. Filmen har et overraskende langsomt tempo, og gir oss tiden vi trenger for å kunne ta innover oss Reeves’ inspirerte regigrep. Alt fra heseblesende action-sekvenser til små detaljer i produksjonsdesignet er skapt med omhu. Gotham er gjennomsyret av bokstavelig mørke, med begrensede lyskilder som er realistisk integrert i de urbane omgivelsene av fotograf Greig Fraser.

Robert Pattinsons Batman er en emosjonell og tilbaketrukken protagonist, og med unntak av den røffe behandlingen av kriminelle, er det få egenskaper som peker mot at han er en «superhelt». Et sted i filmen flykter Batman fra en høy bygning ved å spre sine vinger og hoppe, og vi føler hans menneskelige knall og fall idet han når bakken. Bak masken og kappen er han en skjør privatdetektiv, som sammen med politiet etterforsker drapene begått av The Riddler (Paul Dano).

Rundt omkring i Gotham finnes det flust med tvilsomme skikkelser som slipper unna med ugjerninger i offentligheten. Colin Farrell er The Penguin/Oswald Chesterfield Cobblepot, og gjør en underholdende Robert De Niro-imitasjon i rollen som den sofistikerte gangsteren. Men The Riddler er filmens soleklare skurk og lenge uidentifisert. Seriemorderen legger igjen kryptiske beskjeder til Batman/Bruce Wayne, og det viser seg selvsagt at det finnes en forbindelse mellom dem.

Jakten på seriedrapsmannen, den uhyggelige neo noir-stemningen i byen og The Riddlers forkledning – til forveksling lik «The Zodiac Killer» – gjør at David Finchers Se7en og nettopp Zodiac fremstår som konkrete inspirasjonskilder. I likhet med det Todd Phillips gjorde i Joker er det lagt vekt på et fiendtlig urbant landskap som hovedpersonen fortvilt forsøker å navigere i – omgivelser som minner om et lovløst New York på 70- eller det tidlige 80-tallet, slik det kaldsindig ble skildret hos William Friedkin og Abel Ferrara i perioden.

The Riddler har et horn i siden til Bruce og hans avdøde familie, som han mener er en del av problemet med Gothams korrupte elite. I skurkens øyne går synden i arv, og mens han vokste opp i et skrekkelig barnehjem, kunne Bruce nyte godt av et privilegert liv som foreldreløs i det avsondrede tårnet sitt. Grådigheten blant maktpersonene i byen har fått det til å tippe over for den idealistiske hevneren, som på skremmende aktuelt vis har oppnådd en liten, men langt fra ubetydelig skare av likesinnede på en 4chan-aktig nettside.

Selv om sosial urettferdighet, maktmisbruk og netthat er aktuell tematikk, ville det være en overdrivelse å tillegge The Batman en eksplisitt politisk agenda. Høyrevridd sinne blant unge menn på internett portretteres som en uforutsigbar trussel, men ser man bort fra de ekstreme metodene til The Riddler (noe det selvsagt er umulig å gjøre), er tankegangen hans tuftet på et moralsk kompass. Og er Batman noe bedre? Den kappekledde har kanskje ikke annet valg enn å banke opp de kriminelle, i en by der rettssystemet har gått ad undas. Men hans iscenesettelse av seg selv som byens voldelige vaktmester, grenser til autoritær fascisme. Det virker som om Reeves har ønsket å tematisere og nyansere Batmans samfunnsposisjon, uten å skyve det for langt frem i fortellingen, og det har vært et godt valg.

For mer enn noe annet er The Batman ambisiøs som underholdning, løftet frem med filmkunstneriske grep det går lenge mellom hver gang man ser i en amerikansk storproduksjon. Og filmen er sexy – fordi den kan sanses gjennom lyd og bilde, og fordi kjemien mellom skjønnhetene Robert Pattinson og Zoë Kravitz er så dirrende god.

Kravitz er et utmerket valg som Catwoman/Selina Kyle, og de kule kostymene fremhever både rollefigurens sensualitet og ikke-kødd-med-meg-holdning. Selina kunne godt ha fått enda større plass, men til gjengjeld er hun i absolutt fokus de gangene hun dukker opp. I en av The Batmans mest spennende sekvenser infiltrerer hun den lumske klubben The Iceberg Lounge, og sammen med Bruce Wayne observerer vi alt gjennom hennes kontaktlinse, som inneholder et kamera.

Matt Reeves lykkes med å finne nye sjatteringer av Batman, når det ville vært naturlig å tenke at han må være ferdig utforsket. En bragd i seg selv, men viktigere er det at The Batman vil bli stående som en av årets beste og mest stiliserte amerikanske filmer, uansett sjanger.