Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Tim Burtons Edward Saksehånd (1990) vises fra og med torsdag 7. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Danny Elfman og Tim Burton. Til tross for at forholdet ikke alltid har vært en lystig gravdans, regnes de to sjelebrødrene som uatskillelige komponenter i et helt spesielt filmuttrykk, og omtales gjerne i samme åndedrag som Williams/Spielberg, Herrmann/Hitchcock og Rota/Fellini. Hvordan har dette samarbeidet utartet seg gjennom snart tre tiår? Vi ser på reisen Elfman/Burton har tatt sammen, fra starten med Pee Wee’s Big Adventure (1985) via Batman (1989) og Edward Saksehånd (1990), videre til hans senere filmer, som Charlie og sjokoladefabrikken (2005) og Alice i Eventyrland (2010).
Los Angeles, ca. 1982. Paul Reubens ønsker å lage helaftens spillefilm av sin kultfigur Pee Wee Herman, og finner tonen han er på jakt etter i Tim Burtons tidlige kortfilmer Vincent (1982) og Frankenweenie (1984). Mens de to diskuterer komponist-kandidater, viser det seg at begge tilfeldigvis har samme navn på blokka. Begge er fan av det lokale undergrunnsbandet Oingo Boingo, og begge ser for seg bandets frontfigur som en ideell komponist, særlig fordi det ska-inspirerte bøljebandet uttrykker seg i en tidvis burlesk og ukonvensjonell stil. Mannen de tenker på er Danny Elfman.
Elfman, på sin side, blir svært overrasket over henvendelsen og mener først han ikke er kvalifisert. Riktignok har han alltid vært svært musikalsk og allerede skrevet musikk med Oingo Boingo til den hysterisk absurde kultfilmen Forbidden Zone (1980), men aldri noe så ambisiøst og symfonisk som det Burton ønsker seg. Han tar likevel på seg oppgaven med uredd pågangsmot.
Elfmans musikk til Pee Wee’s Big Adventure er gjennomgående inspirert av hans to store idoler – Nino Rota og Bernard Herrmann. Rota i den sirkusaktige burlesken, Herrmann i de mer motiv-baserte, kromatiske delene, særlig sekvensen der Pee Wee leter etter sin frastjålne sykkel. Det insisterende strykerostinatet er ren Herrmann-pastisj à la Psycho (1960):
I 1986 regisserer Burton en episode av Alfred Hitchcock Presents, 80-tallsversjonen av den populære serien fra 50-tallet. Episoden, The Jar, er skrevet av den legendariske spenningsforfatteren Ray Bradbury og handler i korthet om en kunstner som finner en glasskrukke med et mystisk hode inni. Han presenterer den som en kunstinstallasjon, som etter hvert får uventet effekt på de besøkende. Elfmans musikk er intim, men ligger under som et dvelende mysterioso-teppe flettet sammen av mørke synthorgler og glitrende harper.
Der Pee Wee kun tidvis dykker ned i Burtons burleske mørke, er musikken til Beetlejuice (1988) et mer gjennomført stilprosjekt. Her er de skjeve vinklene, skarpe fargekontrastene og karnivalet fra helvete – som med tiden har blitt faste signaturelementer. Og et par krympede hodeskaller, selvfølgelig. Elfman følger på med mer Herrmann-pastisj, men også en tydeligere egenidentitet. Her etableres de skumle pizzicato-strykerne, moll-melodiene og de gotiske messingblåserne, alle sammen velkjente Elfman-grep. Åpningstemaet, en russisk sigøynerdans på syre, er blitt stående som et av de mest typiske eksemplene på Elfmans såkalte ”ompa ompa”-stil i denne perioden:
*
Batman (1989) var like mye et popkulturelt fenomen som det ble en kassasuksess. På den ene siden revitaliserte Tim Burton superheltfilmen som sjanger, på den andre siden la han grunnlaget for en hel ny type innfallsvinkel til materialet – mørke, dystopiske landskap som eksternt bilde på traumet i superheltens sinn; en slags tysk ekspresjonisme i Hollywood-forkledning. Det finnes vel knapt noen superheltfilm siden som ikke har referert Batman på en eller annen måte. Elfmans musikk har vært like innflytelsesrik: Mollstemte, wagnerianske akkordsprang med voldsom dybde fremføres med full styrke av The Sinfonia of London, og klinger som ekko blant katedralspir og groteske ornamenter.
Allikevel tør jeg påstå at Edward Saksehånd (1990) fremdeles står som Elfmans opus magnum, akkurat som den er Burtons mest personlige film. Skal man basere seg på Elfmans kommentarspor på DVD-utgivelsen, er den sågar hans personlige favoritt blant egne komposisjoner. I hovedsak baserer den seg på to forskjellige temaer som begge er knyttet til tittelkarakteren -- det første er en grasiøs vals som antyder forholdet mellom Edward (Johnny Depp) og hans skaper, oppfinneren (Vincent Price), mens det andre er et kor-basert, vuggesang-aktig tema som signaliserer Edwards ”hjerte”; Edwards emosjonelle og menneskelige side.
Det siste benyttes også som et slags kjærlighetstema for Edward og Kim (Winona Ryder). Det mest fantastiske er imidlertid at den skyves opp og fram i lydbildet. Ja, mange ganger kommuniseres meningen utelukkende gjennom visuelle signaler og musikk alene, og i mindre grad som sammenknyttende historieforteller. Den kjente isdansen er kanskje det tydeligste eksemplet:
*
Batman Returns (1992) står for meg som en av mest undervurderte filmene i Burtons filmografi. Her er ikke nødvendigvis færre actionsekvenser enn forgjengeren, men ved å vektlegge tragedien omkring skurkeskikkelsene Penguin (Danny DeVito) og i noe mindre grad Cat Woman (Michelle Pfeiffer) blir det et mye mer interessant karakterstudium. I tillegg bidrar det snødekte bybildet til å skape en usedvanlig vakker svart/hvitt-estetikk. Elfman har også litt flere strenger å spille på. Det tragiske vuggesangtemaet for Penguin konnoterer hans tapte barndom og misforståtte liv (klassisk Burton!), mens det silkemyke strykertemaet for Cat Woman vitner om plaget sensualitet. Dessverre ble musikken mikset uforholdsmessig lavt og altfor ofte slukt opp av lydeffektene.
Den Henry Selick-regisserte og Tim Burton-produserte stopmotion-musikalen Et førjulsmareritt (1993) har i årene siden premieren vokst seg til en klassiker med kultstatus, særlig etter at den ble adoptert som emokulturens hjertebarn. Det må være noe i ”opprøret” som ligger i å ta noe så hyggelig som jula og sette den opp mot noe så uhyggelig, relativt sett, som Halloween. Som uttalt Broadway-kritiker, valgte Danny Elfman til musikken heller å se mot inspirasjonskilder som Kurt Weill og Cab Calloway – både i forhold til sanger og partitur. Flere av filmens låter har de senere årene blitt remikset og gjentolket av artister som Marylin Manson og Panic! At The Disco.
Nå var Elfman imidlertid usedvanlig mye involvert i produksjonen. Ikke bare var han komponist, men også medprodusent og Jack Skellingtons syngestemme. Dette førte angivelig til gnisninger mellom de to sterke personlighetene, som igjen resulterte i en separasjon. Detaljene er fremdeles uklare omkring dette, men sikkert er det at Elfman ikke gjorde Burtons neste film, Ed Wood (1994) – der stilte Howard Shore som erstatning.
Heldigvis var separasjonen midlertidig, og Elfman returnerte til Mars Attacks! (1996), Burtons hyllest til 60-tallets samlekortkultur og science fiction-estetikk. Filmen kjører på med glorete farger, overkarikert typologi og retro produksjonsdesign. Kanskje er det ikke tilfeldig at filmen kommer rett i kjølvannet av Ed Wood, siden den på mange måter er en typisk B-film i Woods ånd med topp produksjonsverdier, inklusive et absurd stjernegalleri. Elfman refererer også datidens konvensjoner gjennom ulende thereminer og jazzy cocktail lounge. Tidvis kan filmen imidlertid oppfattes som ganske enerverende, særlig når en armada av skrikende messingblåsere nesten får deg til å føle som marsboerne selv gjør når de møter sitt endelikt i Slim Whitmans countrysang ”Destructo X”.
Selv om Burton hadde pløyd mørke territorier i en rekke filmer allerede, fremstod Sleepy Hollow (1999) som den mørkeste av dem alle. Det er en klassisk grøsser i tone og stil, men kanskje den filmen der Burtons alter ego Johnny Depp kommer minst til sin rett. Det virker rett og slett litt unaturlig når Depp prøver å tre sin snodige Burton-modus ovenpå en såpass streit karakter som Ichabod Crane. På den andre siden foreligger det et massivt Elfman-partitur med kor, aggressive cello-soloer og gryntende blåsere som kaster seeren inn i de tåketunge skogene. Mengden av overveldende dissonans relaterer seg til komponistens stilskifte fra og med Brian de Palmas Mission: Impossible (1996) – fra mer tilgjengelige melodier og konsonans til kontrapunkt og ”begravde” temaer bak et komplekst orkestreringsteppe.
Derfor er det også litt bemerkelsesverdig at Burtons animerte internettkarakter Stainboy i serien The World of Stainboy (2000) fikk et introtema som kanskje er det nærmeste Elfman noen gang har kommet Bernard Herrmann – egentlig kun en theremin som uler ad nauseum over en samplet tuba i det lave registeret:
*
Planet of the Apes (2001), nytolkningen av Pierre Boulles bok og i mindre grad basert på den første filmatiseringen fra 1968, står igjen som et ambivalent verk i Burtons karriere. Mark Wahlberg i hovedrollen eier verken karisma eller skuespillertalent, og historien har flere hull enn en utvasket helsetrøye. På den andre siden kan den nytes utelukkende gjennom Tim Roths apeskurk-tolkning og som vanlig hos Burton: et briljant produksjonsdesign. Og Elfmans musikk, selvfølgelig. Her finnes ingen direkte referanser til Jerry Goldsmiths 60-tallsklassiker, men inneholder om mulig enda flere eksotiske perkusjonsinstrumenter – både samplet og akustisk – som gir musikken en rå, primal intensitet.
Man kan identifisere et element av kunstnerisk modning hos duoen Elfman/Burton utover på 2000-tallet. På mange måter er Big Fish (2003) Burtons mest modne film til dags dato og et viktig vendepunkt i hans karriere. Jo, flashback-sekvensene inneholder flust av signaturelementer, men rammehistorien om den dødssyke faren (Albert Finney) som forteller angivelige skrønerhistorier til sin sønn (Billy Crudup) er filmet i en så ultrarealistisk stil at den kunne vært hentet ut av en hvilken som helst episode av Eastenders. Her er få spor av de gusjeskarpe fargene fra Edward Saksehånds satiriske forstadsskildring. Elfmans musikk er også betydelig tonet ned. Med sin Americana/sørstatsstil, basert på vindskjeve feler og akustisk gitar, ligger den tettere opp mot Thomas Newmans typiske lydbilde. Allikevel sneier han også innom melodramatisk gotikk i flashback-sekvensene, akkurat som sin regissørvenn. Det er nettopp i denne vekslingen at filmen og musikken er på sitt mest interessante.
Da jeg leste Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken som guttunge, var det nesten så jeg kunne smake de delikate skildringene av godteparadiset på tunga. Jeg hadde mine tvil om dette kunne filmatiseres på en tilfredsstillende måte, men til min store overraskelse maktet Burton å levere varene med Charlie og sjokoladefabrikken fra 2005. Reisen gjennom glinsende sjokoladeelver og innbydende sukkergress vekket til livs gamle minner.
Elfmans instrumentalmusikk bidro naturligvis til dette, men vel så underholdende var Ompa Lompaenes sangnumre for barnas skjebner. Den gamle rockeren har selv sagt at han hadde det fornøyelig i studiokjelleren mens han skrev et Bollywood-nummer for Augustus Gloop, 70-tallsfunk for Violet Beauregarde, folk rock for Veruca Salt og Queen-pastisj for Mike Teavee, med Dahls egen tekst som utgangspunkt. I tillegg kunne han synge alle sangene selv. Her er Augustus Gloops lille requiem (legg spesielt merke til de ulike , forvridde versjonene av Elfmans egen stemme):
Synge fikk han også gjøre i Burtons stopmotionfilm Corpse Bride (2005), der regissøren – klok av skade – tok mer kontroll over eget produkt. Selv om filmen har mye til felles med Et førjulsmareritt i visuell utforming, og selv om et par av sangene («Remains of the Day», «The Wedding Song») kunne vært hentet ut av emosuksessen fra 1993, er det tydelig at både Burton og Elfman er på et litt annet sted her. Burton er mer vågal i tematikken mens Elfmans partitur benytter et betydelig mer avansert tonespråk.
Det er ikke tilfeldig at komponisten skriver sitt første store konsertstykke, Serenada Schizophrana, for Carnegie Hall samme år. Burtons vågalhet, på sin side, kommer spesielt til uttrykk et par år senere, i den blodig eksplisitte filmatiseringen av Stephen Sondheims musikal Sweeney Todd: Demonbarbereren fra Fleet Street (2007), som Elfman naturlig nok ikke var involvert i.
Som en slags oppvarming til Alice i Eventyrland (2010) skrev Elfman noen typiske musikksnutter for Burtons kunstutstilling på The Museum of Modern Art i New York i 2009. Disse snuttene kan både høres i intervjuer og som bakgrunnsmuzak i selve galleriet. Her er vignetten for begivenheten med Elfmans musikk:
Alice i Eventyrland er nok et eksempel på kildemateriale som virker skreddersydd for Burtons unike tolkning, en gyllen mulighet til å meske seg i dunkle farger, rare skapninger og burlesk humor. Og det får du også. Forskjellen er at signaturelementene er tonet betydelig ned til fordel for en lysere eventyrestetikk som tidvis har mer til felles med Den Uendelige Historien (1984) enn Beetlejuice. Jeg tør til og med påstå at dette er Burton så tett opp til rent fantasy-territorium som du kan komme. Hvitkledde prinsesser i blafrende gevanter, riddere i rustning, voldsomme kamerakjøringer inn mot overdådige slott, ridende Alice gjennom levende landskap. Peter Jacksons Ringenes herre-trilogi ligger ofte rett rundt hjørnet i stil og tone.
Noen vil kanskje kalle det regresjon. Jeg kaller det nok et eksempel på Burtons modning. Bare det at han våger å bevege seg litt bort fra vant estetikk i en fortelling som nesten krever at han gjør det, fortjener et klapp på skulderen. Nå er det selvsagt ting å utsette på utførelsen også. Et litt halvhjertet klimaks (og oppbygning), en del gale karakterer som utjevner hverandres galskap og dermed mister mye av effekten, en overflod av dataanimerte karakterer som tidvis er litt for dataanimerte og en klam serie av moraltaler på slutten. Men i det store og det hele vaskes det bort i opplevelsesaspektet. Et annet eksempel på regissørens kunstneriske utvikling er rammehistorien, en sober og svært lite stilisert beskrivelse av britisk aristokrati på 1700-tallet. Det er kun i rollefigurer og scenarier at han spisser ting.
Elfmans musikk er likeledes preget av hans lydbilde fra og med Serenada Schizophrana. Hans økte forkjærlighet for Phillip Glass skinner gjennom i kvasi-minimalistiske ostinater, særlig i action-sekvensene. Ellers utstyres de fleste hovedkarakterene med hvert sitt tema, noen mer skjult enn andre. Kanskje det aller tydeligste er det moll-baserte, drømmende temaet for Alice selv, som kles i ulik drakt etter stemningsvalør – fra fragmentert og undrende i det hun beveger seg inn i eventyrlandskapet for første gang til mer selvsikkert og markant etterhvert som hun finner sin plass og inntar rollen hun hadde glemt. Hvis man kjemper seg gjennom den middelmådige Avril Lavigne-sangen «Alice (Underground)» som spilles over rulletekstens begynnelse, kan man høre Elfmans Alice-tema fremført av et kvinnelig kor, helt klart i samme bane som satsen «I Forget» fra overnevnte konsertstykke. Soundtrack og musikk-klipp er tilgjengelig her.
Den kunstneriske utviklingen er tydelig hos begge to. Men det fantastiske er at du aldri helt vet hva du får – hverken fra Elfman eller Burton – selv om grunntonen er der. I snart 30 år har de både overrasket og delt kritikere, men de har aldri sluttet å engasjere. Jeg håper de fortsetter å være de egenrådige auteurene de har vært i 30 år til.