Onsdag 31. mai og torsdag 1. juni avsluttet Oslo-filharmonien sitt vårprogram med en skikkelig «crowdpleaser» i Oslo konserthus – en hyllestkonsert til samarbeidet mellom Steven Spielberg og komponist John Williams.
John Williams-konserter, også uten mannen selv, er så utbredt at de nesten alltid spilles et eller annet sted i verden. Knapt noen annen nålevende komponist fremføres så mye som den 85 år gamle ‘kongen av filmmusikk’. Norge er heller ikke noe unntak; særlig Star Wars– og Harry Potter-tematiserte konserter har trukket store mengder tilskuere her hjemme.
Der Kringkastingsorkesteret har ledet an i filmmusikk-konserter de siste årene, har også Oslo-filharmonien gradvis blitt bitt av basillen. Om det er mer motivert ut fra økonomi enn kunstneriske vurderinger, skal jeg ikke spekulere i – det er i hvert fall ingenting i veien med entusiasmen denne kvelden.
Steven Spielberg og John Williams har nå vært samarbeispartnere i utrolige 43 år. Da er det kanskje ikke så rart at konsertpublikummet denne kvelden har overraskende høy snittalder, selv om det også finnes flere barnefamilier i min umiddelbare nærhet. Om Hans Zimmer trekker hippe millenials (jf. vår omtale av Zimmers Oslo-konsert), er John Williams limet som binder sammen segmentet fra 9 til 90. Konserten er i alle tilfeller totalt utsolgt.
Oslo-filharmonien, under ledelse av den unge, dynamiske dirigenten Vasily Petrenko, åpner likesågodt med selve høydepunktet: temaet fra Jurassic Park (1993). For faste lesere er det ingen hemmelighet at dette er undertegnedes favoritt-soundtrack, og jeg møter derfor enhver fremføring med svært granskende ører. Til min lettelse er fremføringen upåklagelig. Et par små bom i messingseksjonen, men i sitt noe lavere konserttempo, bevares det majestetiske og kvasi-religiøse i komposisjonen (både den melankolske førstedelen og den mer regale andredelen).
Med Haisommer (1975) ble både Spielberg og Williams stjerner over natten (selv om Williams hadde en lang og suksessrik karriere bak seg allerede). Det primale temaet fra filmen fremføres igjen noe saktere enn originalen, med utvidet fokus på de to notene som utgjør stammen i verket. Men partituret som helhet består selvsagt av så mye mer, og heldigvis spiller man også litt fra den mer lettbente «Shark Cage Fugue», der en gryntende og markant tuba signaliserer at ting ikke er helt som det skal – selv om rammene tilsier sjanti, eventyr og åpent hav.
War Horse (2012) er den beste musikken Williams har skrevet siden gullåret 2005, og vi blir nå presentert for det gudsbenådet vakre åpningssporet «Dartmoor, 1912». Dessverre overdøver perkusjonen noe av det pastorale elementet i musikken, særlig segmentene som illustrerer ridning, og de gaeliske fløytene glimrer med sitt fravær. Til gjengjeld er strykerne usedvandlig varme og konsonante gjennom hele stykket; som en myk og omsluttende hodepute.
Hovedtemaet fra Schindlers Liste (1993) er usigelig vakkert, men har nærmest oppnådd «sviske-status» gjennom sine utallige innspillinger de siste 25 årene. Det er egentlig kun fiolinst Itzhak Perlmans markante, inderlige, nesten vindskjeve soloer fra originalinnspillingen som er noe tess – senere versjoner har gjerne fremstått ganske utvannet, også denne kvelden. Til gjengjeld er sporet «Jewish Town» et inspirert valg på konsertprogrammet, et mer springende og rytmisk varierende stykke som ligger tettere opp mot den jødiske folkemusikken, fremført med bravura av Oslo-filharmoniens førstefiolinist Elise Båtnes.
Første halvdel avsluttes med Indiana Jones, og – til min store overraskelse – hovedvekt på den fjerde og minst anerkjente filmen, Indiana Jones and the Kingdom of the Crystall Skull (2008), via sporene «The Adventures of Mutt», «Call of the Crystal» og «A Whirl Through Academe». Williams’ musikk til denne filmen er altfor vimsete for sitt eget beste, men det gir i hvert fall Oslo-filharmonien anledning til å briljere med plutselige rytmiske endringer i sin mickey-mousing-aktige estetikk – noe de antagelig ikke gjør for ofte, og som utvilsomt må føles tilfredsstillende. Heldigvis avsluttes sekvensen i trygge hender, med en solid fremføring av «Raiders March» fra Raiders of the Lost Ark (1981).
Første innslag etter pausen er en annen personlig favoritt, «Flight to Neverland» fra Hook (1991). Igjen presterer Oslo-filharmonien å fange Williams’ magi, særlig den vektløse kvaliteten i flyvesekvensen, der komponisten ofte har snakket om å «fjerne bunnen av orkesteret».
Nærkontakt av tredje grad (1977) omtales ofte som Williams’ personlige favoritt av sitt eget arbeide (de gangene han har blitt spurt om det), og det er ikke vanskelig å forstå; delvis abstrakt og modernistisk, delvis impresjonistisk og Debussy-aktig i sin organiske glidning fra fremmedfrykt til awe and wonder. Oslo-filharmonien fyller den dissonante åpningen med voldsom kraft, og idet moderskipet endelig ruver over Devil’s Tower, tennes plutselig røde lys over hele salen. Et artig visuelt grep.
Kveldens høydepunkt for undertegnede (utover Jurassic Park-temaet) er utvilsomt neste segment, en suite fra War of the Worlds (2005); Spielbergs pulserende, kornete og paranoide science fiction-thriller som aldri har fått stilpoengene den fortjener. Det samme gjelder Williams’ musikk, som er myntet mer på utforskende teksturer og rytmiske figurer enn det vi vanligvis assosierer med hans lydbilde. Denne fremføres sjelden på konsert, og derfor er det ekstra givende å høre Oslo-filharmonien leke seg med fandenivoldske strykerharmonier, snøftende messingblåsere og perkussive utropstegn.
Vi skifter til lavere gir med «Viktor’s Tale» fra The Terminal (2004), en slags balkan-polka som signaliserer herkomsten til Tom Hanks‘ rollefigur. I dette konsertarrangementet får både xylofonen og klarinett-soloen enda mer plass enn i originalspillingen (antagelig fremført av Leif Arne Tangen Pedersen), mens Petrenko fremstår usedvanlig uformell i sin dirigeringsstil.
Det hele avsluttes med «Adventures on Earth» fra E.T. – The Extraterrestrial (1982), et annet spor som er spilt til døde i konsertsammenheng, men som ikke er noe lettere å fremføre av den grunn. Stykket er en sammensatt suite som omfatter flere deler av filmen, men særlig finalen med de svært vanskelige synkroniseringspunktene (som fikk Spielberg til å klippe filmen etter Williams’ musikk). Oslo-filharmonien fremstår imponerende tett i disse kompliserte overgangene.
Tre ekstranumre gir kveldens publikum valuta for pengene – først det strykerbaserte «A Prayer for Peace» fra München (2005), deretter marsjen fra 1941 (1979), åpenbart morsomt for de tilårskomne kvinnene ved siden av meg som nå «nesten var på konsert med Forsvarets Stabsmusikkorps» – og endelig temaet fra Star Wars (1977), selv om det ikke har noe med Steven Spielberg å gjøre. For anledningen var Petrenko utstyrt med en lyssabel-aktig dirigentstokk.
Mange av kveldens stykker var akkompagnert av filmsnutter på en stor skjerm bak orkesteret. Slike grep skyver publikums oppmerksomhet bort fra selve musikken og fremførelsen, og dessuten var man noe inkonsekvent i når man skulle treffe synkpunkter, og når man ikke skulle det. Konsertopplevelsen fungerte derfor best når det kun var stillbilder eller sort bakgrunn, og når man benyttet andre former for visuell konseptualisering.
Jeg tipper at både dirigent Petrenko og musikerne i Oslo-filharmonien gleder seg over å gjøre filmmusikk nå og da, særlig når det er så velskrevet som hos John Williams. De utstrålte i hvert fall en imponerende entusiasme og profesjonalitet denne kvelden, med fremføringer av både «svisker» og mindre fremført materiale som ikke holder noe tilbake sammenliknet med deres amerikanske kolleger.