Topp 5: Filmmusikk av Carter Burwell

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Fargo vises fra og med torsdag 4. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (Cinemateket i Bergen åpnet dørene igjen forrige uke, men Cinemateket i Oslo er fortsatt stengt på grunn av smitteverntiltak.)

*

Carter Burwell er en av Hollywoods mest originale komponister, og særlig forbundet med Coen-brødrenes filmografi.

Burwell fikk sitt gjennombrudd med musikken til nettopp Blood Simple i 1984, og har siden den gang vært tilnærmet fast musikalsk samarbeidspartner for brødreparet. Etter en over 30 år lang og innholdsrik karriere som filmkomponist i Hollywood, var det likevel først i 2016 at Burwell mottok sin første Oscar-nominasjon, for musikken til Carol, regissert av Todd Haynes.

Og selv om Burwell har vært på sitt aller beste i samarbeid med Coen-brødrene, med det majestetiske partituret til Fargo som sitt foreløpige mesterverk, er det i sine arbeider med andre regissører at han har forsket mest i sitt kunstneriske uttrykk – som eksempelvis i Spike Jonzes filmer, som Being John Malkovich (1999) og kanskje da særlig i Adaptation. (2002), hvor Burwells lekenhet er påtagelig og i samme tematiske ånd som filmen. Også på større blockbustere har Burwell kommet til sin rett, som med sine bidrag til Three Kings (1999), A Knight’s Tale (2001) og Twilight (2008).

Filmene på listen nedenfor er presentert kronologisk, og listeomtalene er skrevet av Karsten Meinich (KM), Thor Joachim Haga (TJH) og Pernille Risbråthe Egebjerg (PRE).

*

Psycho III (1986, Anthony Perkins)

Etter debuten med Blood Simple fikk Carter Burwell i 1986 en spesiell utfordring for en ung filmkomponist: skrive musikk til Psycho III. Denne oppfølgeren nyter riktignok ikke i nærheten av samme status som Hitchcocks grøsserklassiker fra 1960, men byrden var vel så stor for Burwell – som måtte hoppe etter både Bernard Herrmanns ikoniske original-score, og følge opp Jerry Goldsmiths musikk til Psycho II (1983). Utrolig nok klarer Carter Burwell å frigjøre seg fra denne arven, og i hans elektroniske soundtrack til Psycho III bryter Burwell lekent og oppfinnsomt med grøsserkonvensjoner; kanskje inspirert av synth-nybrottsarbeidet til John Carpenter?

Uansett: man kan spore Burwells uttrykk i komposisjonene fra Psycho III videre i hans karriere, eksempelvis i Spike Jonzes Adaptation. (se nedenfor), og sporet «Maureen in the Desert» har blant annet fått en popkulturell karriere – eksempelvis som sentral sample i låta «Cold Water Music» (1999) av Aim. –KM

*

Rob Roy (1995, Michael Caton-Jones)

Carter Burwell har lang erfaring med folkemusikk, både i originalskrevet og adaptert format. Men aldri har han øst mer hjertevarme inn i folketonene enn Michael Caton-JonesRob Roy (1995) – et episk melodrama om den skotske 1700–tallshelten i Liam Neesons skikkelse. Filmen ble totalt overskygget av et annet highland drama i samme periode, Braveheart (1995), med James Horners ikonisk vakre komposisjoner, men allikevel fortjener Burwells musikk oppmerksomhet – ikke minst i etterpåklokskapens lys. Som i Horners partitur bruker også Burwell irske instrumenteringsvalg (som uillean pipes), uten at publikum nødvendigvis reagerer på den ‘geografiske’ feilplasseringen.

Med den gaeliske musikergruppen Capercaillie, Miriam Stockleys hjemsøkende stemme og en del dissonante spenningssekvenser føles partituret i Rob Roy litt råere og mer jordnært enn Braveheart, men får også anledning til å nå de store melodramatiske høydene i sine mange variasjoner over det sentrale kjærlighetstemaet, som i «Overture» eller «Robert and Mary». Rob Roy står igjen som et av Carter Burwells sterkeste soundtracks, og uansett et av de mest utilslørt romantiske. –TJH

*

Fargo (1996, Coen-brødrene)

Fargo er ikke bare et av Coen-brødrenes mesterverk; filmens musikk må også kunne regnes som en av Carter Burwells aller fremste komposisjoner. Som vi har skrevet tidligere på Montages, er det som om alle elementer i Fargo går opp i en høyere enhet, og de tidvis majestetiske, tidvis minimalistiske tonene til Burwell bidrar sterkt til filmens sjangerblandende stemningsskifter. Fra det grusomme til det humoristiske, fra det episke til det lokale – musikken i Fargo akkompagnerer dette skrudde fiksjonsuniverset på utmerket vis.

I tittelsporet «Fargo, North Dakota» anvender Burwell den norske folkemelodien «Den bortkomne sauen» som hovedtema, og fletter på den måten den skandinavisk-ættede befolkningen i North Dakota elegant inn i filmens musikalske motiver. Burwells arbeid på Fargo er enestående også i hans Coen-oeuvre, og fremviser hans fulle spekter som komponist. –KM


*

Adaptation. (2002, Spike Jonze)

«Do I have an original thought in my head?,» lyder den første setningen i Spike Jonzes hyperoriginale film Adaptation., skrevet av Charlie Kaufman. Spørsmålet må også ha vært noe Carter Burwell stilte seg selv, for hans musikk til filmen har et like originalt og uforutsigbart uttrykk som fortellingen i forgrunnen. Spor som det rytmiske og kaotiske «The Evolution Of The Screenwriter» og det sørgelig romantiske «Shinier Than Any Ant» eksemplifiserer ytterpunkter i Burwells musikalske bidrag til tematikken og de eksistensielle spørsmålene som Kaufman og Jonze har syltet filmen med: Hvem er vi? Hvor kommer ideer fra? Hvorfor er blomster så vakre?

Musikken til Adaptation. er kanskje ikke tradisjonelt lyttervennlig i seg selv, men føles rik og kompleks når man konsentrerer ørene litt ekstra. Instrumentene jobber ofte mot hverandre, og dissonante klanger kolliderer som to motstridende ideer; som auditive uttrykk for plottets to hovedpersoner og manusforfattertvillinger. Et treffende eksempel på Carter Burwells varierte evner som komponist. –KM

*

Carol (2015, Todd Haynes)

38 fabelaktige minutter med Burwells toner pryder lydsporet i Todd HaynesCarol. Musikken er minimalistisk og enkel på en måte, men samtidig så emosjonelt suggererende at filmen aldri kunne blitt den samme uten nettopp dette soundtracket. Burwell holder seg tidsriktig og tematisk korrekt til periodedramaet, og hver eneste stryker, blåser og pianotone komplimenterer den sårbare kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene Carol og Therese. Musikken er også presist organisert etter hvert som historien utvikler seg.

Innledningvis representerer Burwells musikk nysgjerrigheten og interessen som fanger de to kvinnene, mens de fremdeles er et lite mysterium for oss. Videre skimtes det en større dose sentimentalitet også i partituret, passelig nok på et tidspunkt der vi begynner å føle noe for disse kvinnene. Mot slutten av Carol er musikken direkte sørgelig, og kan på en måte reflektere karakterenes tomhet og tap. Helhetlig sett føles komposisjonene aldri overflødige, men snarere som et helt nødvendig element i filmens natur – og en verdig første Oscar-nominasjon for Burwell, etter en over 30 år lang karriere. –PRE

*

Bonus: Et videointervju med Carter Burwell, hvor han snakker om Carol og nyere prosjekter: