Årets beste filmer 2019

Sveinungs topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2019»

Ingen selvfølge med Tarantino på topp etter et år som dette, der både plassering to og tre like så gjerne kunne vært nummer én. Men Once Upon a Time in… Hollywood er blant det aller beste Tarantino har laget, og den stiger til topps hos meg fordi den er så herlig å oppholde seg i. Hvor ofte ser man en amerikansk film i dag med slike kvaliteter? Med sine formålsløse bilkjøringsscener, autentiske locations og inspirerte musikkbruk, har Once Upon… visse likhetstrekk med Dazed and Confused – en av Tarantinos egne favoritter. Det er stemningene og nostalgien som er i førersetet. Og skuespillerprestasjonene, selvsagt, særlig til DiCaprio, Pitt og Robbie.

At det på en måte føles litt «umoderne» å plassere Once Upon a Time… in Hollywood på førsteplass gjør bare valget enklere. Filmens kompleksitet springer ut fra det reaksjonære, gjør det vi ser underlig radikalt i 2019, og det er også her humanismen oppstår. Historien om Hollywoods brytningstid anno 1969 har forgreininger inn i vår egen tid, men er preget av melankoli, mytologi – og en aggressiv rettferdighetssans. I den eksplosive avslutningen bruker Tarantino i enda tydeligere grad enn tidligere sin makt som regissør, i møtet med de populariserte Manson-drapene. Avsky, sjokk og latter – men også en underlig følelse av å bli rørt, ikke bare for Sharon Tates oppreisning og vennskapet mellom Rick og Cliff, men fordi filmmediet fortsatt kan være så mektig.

«If the spotlight was put on any of our lives we would all come up looking pretty ugly», uttaler en prest og bekjent av Pimp C i biografien Sweet Jones: Pimp C’s Trill Life Story. Brady Corbet og Mona Fastvolds pop-sagn Vox Lux føyer seg inn i en fortellertradisjon som strekker seg tilbake til blant andre Faust og Robert Johnson, der suksess og genialitet bare kan oppnås i bytte mot uskyld. Oppsto slike myter på grunn av de synlige bivirkningene ved å være ikon, eller fordi de ordinære menneskene omkring det ikke kunne forklare – eller tåle tanken på – ubetinget begavelse? For den unge Celeste (Raffey Cassidy) er det en skolemassakre som utløser skredet, i en åpningssekvens så sterk og velregissert at blodet nesten fryser til is. Den yndige sangfuglen lar seg velvillig transformere til det tabloide, av sin manager og publikums behov for en samlende røst. Tekstene hun synger er så pop-generelle at alle kan lokkes med, men lytter man nøyere går det kaldt nedover ryggen. De er historien om dypet av Celeste. Epic fail, save me from myself / So, bite my hands now / Shut my mouth down, I will listen, listen well.

Vox Lux har faktisk elementer til felles med både Once Upon a Time… in Hollywood og flere av de senere års mest interessante filmer (Elle, Suspiria, Personal Shopper). Bearbeiding av traumer, motstridende dykk inn i nyere kulturhistorie, en kjølighet hos filmskaperen som en slags motgift. Etter starten på det 21. århundre, da Vox Lux utspiller seg, har Marvel-universet vokst seg utover sine bredder, følelser kommuniseres gjennom emojis, og vi søker etter tydelige moralske kompass. Corbets kontemporære temperaturmåler gir oss ingen fasit, Vox Lux er drøftende og vrang, men også vittig og visuelt appellerende – ergo et mesterverk.

Det ligger noen opptak på Youtube med Detroit-techno fra tidlig 90-tall, der kameraet betrakter dansende mennesker i en klubb delvis iscenesatt for TV. Jeg kan se på det i evigheter. Heldig for meg da, at Mektoub, My Love: Intermezzo varer i en liten evighet! Dette er 3,5 timer med musikk, dans og nesten ikke noe drama – bare gleden over endeløs twerking, pumpende klubblåter, drinker i baren og godt selskap. Abdellatif Kechiche følger opp Mektoub, My Love: Canto Uno med et sanselig og kompromissløst mellomspill, der de aller fleste av våre venner fra første film dukker opp igjen. Intermezzo er male gaze på sitt mest kunstnerisk vellykkede, med et kamera dedikert til skjønnheten i unge, levende mennesker.

Intermezzo oppleves som et stort f*ck you fra Kechiche til sine kritikere, og i ærlighetens navn kan jeg forstå at dette grenseoverskridende kunststykket får mange til å riste på hodet. Liker man ikke å være på fest, er det bedre å holde seg hjemme. Men det fremstår urettferdig at Kechiche får så lite anerkjennelse for sin kompositoriske teft når det kommer til foto, klipp og musikk, for ikke å snakke om sine evner som skuespillerinstruktør. Jeg føler virkelig at jeg kjenner rollefigurene etter den utmattende opplevelsen, der personlige egenskaper og fakter stort sett er kommunisert gjennom dans.

Mer dans! Climax er en sprøyte pure cinema rett inn i blodårene, dyppet i en sangria-bolle full av ingredienser jeg elsker i film. Det samme kan jeg selvfølgelig si om andre verker av Gaspar Noé, men Climax er enda mer en renskåren opplevelse. Noés purgatorium utspiller seg i en nedlagt skolebygning, lyssatt i forlokkende grønt, gult og rødt, med et fantastisk soundtrack som varer og varer. Sekvensen tidlig i filmen med alle danserne og Cerrones «Supernature», gir meg gåsehud hver eneste gang. Så blir det uhyggelig, der sadisten Noé lar sjalusien, angsten og paranoiaen få slippe løs. Climax tar form som en renselsesprosess, med Benoît Debies vekselsvis autonome og statiske kamera blant frie kropper som gradvis blir innesperret i seg selv.

Cannes-premieren for Climax i mai 2018 skulle vise seg å bli startskuddet for en lengre periode med mye Gaspar Noé – kanskje særlig for norske fans. Han var gjest under Tromsø internasjonale filmfestival i januar 2019, der Climax ble vist, og i Cannes noen måneder senere dukket han opp igjen, med et spennende, nytt prosjekt: Lux Æterna (noen hakk lenger ned på min toppliste). Som om ikke dette var nok lagde Noé en kronologisk versjon av sitt mesterverk Irréversible (2002), vist på filmfestivalen i Venezia i september 2019, som bød på en ny inngang til filmen. Men høydepunktet i denne perioden var likevel Climax.

Når et bilde av Jamie omsider dukker opp i Barn, og omdreiningspunktet for filmen dermed gis ansikt, fyller det meg som publikummer med undring. Så mye har vært sagt og ment om den døde gutten i løpet av fortellingen, tidvis gjennom de voksnes forsøk på å forstå hvordan det som hendte kunne skje. Vår identitet og personlighet blir til gjennom andres blikk, og hvem Jamie faktisk var blir et umulig spørsmål.

Med Barn er Dag Johan Haugerud for alvor å regne som en av norsk films beste regissører noensinne, og en vesentlig årsak er hans unike observasjonsevne. Barn har mange tematiske tråder og et imponerende stort rolleregister, der ingen er nedprioritert, og rollefigurene blir til via samtaler med hverandre. Haugeruds blikk på den institusjonelle skolehverdagen er morsom, frustrerende og mangefasettert – han evner å skape sympati også for dem som må ta vanskelige avgjørelser, selv når de tyr til skjematisk språkbruk (Barn er en film som i stor grad handler om nettopp språk). Øystein Mamens foto er ved første øyekast av den nøkterne sorten, men rommer en detaljrikdom og ofte så mange mennesker at vi vil oppdage noe nytt hver gang vi ser filmen.

Minding the Gap har en gjensynsverdi som er sjelden for dokumentarfilm. Bing Lius film er stramt og godt fortalt, uten et sekund med dødtid, der det vies tid både til utstrakte skateboard-sekvenser og intime intervjuer. Dokumentaren blir et redskap for kompisene Bing, Keire og Zack, for å lette på trykket og å forstå mer om seg selv. De er modige, åpne og flinke til å artikulere følelsene sine – selv om det gjør aldri så vondt.

Gjennom de tre lidenskapelige skaterne dannes et bilde av et moderne USA der sosial mobilitet er vanskelig, og der destruktivitet kan gå i arv uten at man selv helt får grep om hvorfor. Men det vi får se er tre unge, reflekterte amerikanere som virkelig vil bryte ut av de negative klisjeene om USA, og jeg heier så inderlig på dem og tror de vil lykkes.

Med Midsommar skaper regissør Ari Aster horror på høylys dag, under svensk sommersol i sekteriske omgivelser. Det suggererende anslaget setter tonen for en film som handler om sorgprosess, men dette er også et bistert samlivsdrama på linje med Gone Girl og Eyes Wide Shut.

Director’s cut av Midsommar løfter filmen enda noen hakk. Paret Dani (Florence Pugh) og Christian (Jack Reynor) blir tydeligere tegnet, og den anspente dynamikken mellom dem er enda mer fascinerende å følge med på. Aster trekker lange linjer og tar seg god tid til å etablere både det skrekkelige og dramatiske, og tar med Midsommar et solid steg videre etter brakdebuten med Hereditary.

08High Life

high-life
Frankrike, Storbritannia, USA, 2018

Claire Denis’ eksistensielle science fiction er preget av den fragmentariske fortellerstilen hun er kjent for, og også her flørter erotikken og volden med hverandre – gjerne i sjokkartede øyeblikk. Filmens premiss er nokså enkelt å forholde seg til og skaper en spennende grobunn for mellommenneskelige relasjoner. Og det gror virkelig i High Life – av følelser, kroppsvæsker og buskvekster, i kontrast til de kliniske omgivelsene inne i romfartøyet. Noen kriminelle er sendt ut i verdensrommet på et vanskelig oppdrag. Målet er å finne en alternativ energikilde og å underveis delta i eksperimenter knyttet til menneskelig reproduksjon.

Såkalte «sorte hull» i universet har lenge vært en kime til nysgjerrighet og redsel. I april 2019 kunne vi for første gang se et fotografi av et ekte, slikt hull. Også i High Life spiller et sort hull en vesentlig rolle, både som et fysisk fenomen der man muligens kan sanke energi, og som en inngang til eksistensiell undring. Til tross for et beskjedent budsjett er den futuristiske iscenesettelsen troverdig, og filmen er tjent med å være skutt såpass klaustrofobisk. I scener fra jorden er det brukt 16mm-film, en tydelig kontrast til den høyteknologiske settingen i romskipet.

Hafsia Herzi er godt etablert som en glitrende og usedvanlig karismatisk skuespiller i nyere fransk film, ikke minst gjennom samarbeidene med Abdellatif Kechiche. På én måte er det nesten uforståelig at det går an å regidebutere så bra som hun gjør med Tu mérites un amour, men med sin erfaring har hun selvsagt et godt håndlag med skuespillere, i tillegg til at hun åpenbart har plukket opp et og annet regi-triks. Tu mérites un amour er en slags «Kechiche light», med en lignende oppmerksomhet viet uttrykksfulle ansikter – for øvrig fotografert av Jérémie Attard, som var kameraassistent under Mektoub-innspillingene.

Herzi spiller selv hovedpersonen Lila, som oppdager at kjæresten Rémi har vært utro. Hun tar imot råd fra venner om hvordan hun skal komme seg videre, og filmen er bygget opp gjennom en rekke møter i Lilas jakt på ny kjærlighet. Herzi regisserer altså seg selv, og hennes magiske tiltrekningskraft som skuespiller er hele årsaken til at Tu mérites un amour blir så gripende. Filmen er en karakterstudie som utspiller seg i en kontemporær dating-virkelighet, der det er vanskelig å skille mellom Herzi og rollefiguren hun gestalter.

I stedet for å vike unna publikums forargelse og sjokk denne gangen, tar von Trier heller noen selvsikre, trassige steg nærmere ilden. The House That Jack Built er det mest underholdende dansken har gjort på lenge, men filmen inneholder også noen av hans mest utspekulert forferdelige scener noensinne. Noen fungerer som satiriske innslag, andre blir til grotesk, smakløs og genial kunst, enkelte kunne vi kanskje vært foruten. I likhet med Nymphomaniac er The House That Jack Built en humpete affære, konstruert gjennom kapitler, tilbakeblikk og PowerPoint-lignende digresjoner. Samtidig synes jeg von Trier er imponerende fokusert, i det som per dags dato muligens er hans mest introspektive verk.

Matt Dillon er perfekt i rollen som den parodiske seriemorderen Jack, en ingeniør med tvangstanker som skulle ønske han var arkitekt. Jeg lar meg more over von Triers selvironi i parallellen mellom seg selv og Jack, og den frustrerende dikotomien i arkitekt vs. ingeniør og kunst vs. håndverk. Både Nymphomaniac og The House That Jack Built har – i all sin mesterlighet – også noe anstrengt ved seg, fordi von Trier er en så teoretisk filmskaper. Han blir aldri en ny Andrej Tarkovskij, men ser heldigvis ut til å ha slått seg til ro med akkurat det for lenge siden. Vi trenger von Trier og må aldri slutte å sette pris på hans plagede sinn – en viktig motvekt til markedsstyrt og moralsk sensurert kunst.

11. Atlantique (Diop)
12. Toy Story 4 (Cooley)
13. Burning (Lee)
14. Mellom linjene (Assayas)
15. Håp (Sødahl)
16. Lux Æterna (Noé)
17. Joker (Phillips)
18. Smerte og ære (Almodóvar)
19. X&Y (Odell)
20. If Beale Street Could Talk (Jenkins)

Hederlig omtale: «Glass», «Diego Maradona», «Holiday», «Bauhaus Spirit», «Psychobitch», «Disco», «Our Time», «Sorry We Missed You», «Zombi Child», «Domino», «Shoplifters», «Green Book», «Marriage Story», «Anna».

Det aller verste: «Cats», «What Keeps You Alive», «Gloria Bell», «Psychosia», «Maleficent: Mistress of Evil», «De dødes tjern», «Little Joe», «Guest of Honour», «Sibyl», «The Laundromat», «Liberté».

Beste TV-serie: «Euphoria» (sesong 1).
Hederlig omtale: «Stranger Things» (sesong 3), «Mindhunter» (sesong 2), «The Deuce» (sesong 3).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>