Richard Linklaters karriere som filmskaper er som en eviggående tankerekke, der begrepet «tid» stadig er oppe til diskusjon – både tematisk og som noe som henger direkte sammen med film som form.
Dette har så langt gitt seg særlig til kjenne i Linklaters mest kjente filmer: «Before-trilogien» om paret Jesse og Celine, som til nå har strukket seg over nesten 20 år. Men i Boyhood, Linklaters siste film, er hans utstrakte tidsperspektiv komprimert til et enkeltstående verk, der vi følger unggutten Mason fra han er 5 til 18 år. At en film portretterer en rollefigur gjennom en årrekke er ikke noe nytt. Det som gjør Linklaters film unik, er at han har brukt skuespillernes reelle livsutvikling som utgangspunkt.
Ideen høres så enkel ut at man kan undre seg over at ikke flere har gjort det før, men utførelsen har helt sikkert ikke vært ukomplisert. Over en periode på 12 år har filmteamet møttes én gang i året, for å lage noe rolleinnehaver Ethan Hawke har beskrevet som «mange kortfilmer», som til slutt har blitt en nesten tre timer lang spillefilm. Det er vanskelig å forestille seg hvor mye som har skjedd i de involvertes liv i løpet av denne perioden, for ikke å snakke om den rare følelsen av at livet ditt hele tiden er en del av en film «in development». Men dette er noe av det som gjør Boyhood så spennende: de virkelige menneskenes individuelle utvikling, fanget på film.
Det er ikke bare i Boyhood at Linklater kobler våre ideer om tid opp mot det å være ungdom og å bli voksen. Before-trilogien er et eksempel, der Celine og Jesse går fra å være unge voksne til å bli et middelaldrende par, mens de hele tiden snakker om hva som vil komme og hva som er forbi. Men mellom 1991 og 1996 lagde Linklater en annen, langt løsere orientert trilogi, der ungdomsskildringen mer eksplisitt sto i sentrum. I 1991 kom Slacker, en lavbudsjettsfilm der Linklaters typisk bablende karakterer vandrer rundt i Austin, Texas; stedet Linklater flyttet til på 1980-tallet for å bli filmskaper. Slik som i hans senere filmer glimrer plottet med sitt fravær – i stedet fremheves betydningen av løsrevne øyeblikk uten forventninger og mål, som kanskje det nærmeste mennesket kommer «frihet». Slik som i Before-trilogien og flere andre Linklater-filmer utspiller handlingen seg over én dag – det er som om de forteller oss at en ambisjonsløs hverdag kan være mye mer verdt enn vi tror. Vi følger en rekke karakterer i det samme området – mange av dem bohemske slackere – mens de sofafilosoferer uforpliktende på gateplan om populærkultur, konspirasjonsteorier og politikk.
Selv om filmen ikke utelukkende kretser rundt unge mennesker føles Slacker likevel som en generasjonsskildring – en tidlig 90-tallsfilm om retningsløse, men likevel ikke helt uengasjerte amerikanere. Linklaters neste spillefilm skulle imidlertid bli en tydeligere oppvekstfortelling, der ungdomstidens melankoli og øyeblikkets skjønnhet meisles realismevakkert ut. Dazed and Confused (1993) er som en utvidet utgave av Smashing Pumpkins’ 1979-musikkvideo som kom to år senere: et konsentrert minne om noe tilsynelatende uspesielt som skjedde i fortellerens 1970-tall, men som i ettertidens lys fremstår som hjerteskjærende vakkert og betydningsfullt.
Dazed and Confused er en av 1990-tallets beste filmer og også Linklaters eneste soleklare mesterverk, der hans sparsommelige uttrykksform utnyttes til det fulle. En gruppe elever har sin siste skoledag på Lee High School – igjen er vi i Austin, Texas – og gestaltes av en rekke nye ansikter som senere skulle bli filmstjerner: Matthew McConaughey, Milla Jovovich, Ben Affleck, m.fl. Filmen flyter uanstrengt og stemningsfullt fremover; gjennom forventninger til livet etter high school, forelskelser, vennskap, nerdenes steg ut i coolness og til slutt avslutningsfeiringen.
«I don’t remember teenage being that dramatic. I remember just trying to go with the flow, socialize, fit in and be cool. The stakes were really low. To get Aerosmith tickets or not? That’s a big thing». Slik beskrev Linklater coming of age-aspektet ved Dazed and Confused under en 20-årsmarkering av filmen i fjor. Som i Slacker styrkes verdien av det vi ser ved at filmen utspiller seg i realtid, samtidig som Dazed and Confused i større grad enn Linklaters forrige film fanger en tidsbestemt, felles tilstand i en gruppe menneskers liv.
Etter dette gjorde Linklater suksessen Before Sunrise, før han igjen vendte nesa mot coming of age-filmen i 1996, med SubUrbia. Filmen oppleves som en avslappet oppfølger til Dazed and Confused. Igjen utspiller det henslengte hendelsesforløpet seg over en innskrenket tidsperiode, og her er innspillingsstedene attpåtil enda færre enn i Linklaters tidligere filmer. En parkeringsplass og en storkiosk er viktigste locations, der en gruppe ungdommer sløser bort livene sine med fjas og tomprat. Handlingen i SubUrbia finner sted under tiden den ble spilt inn på, og blir dermed et slags tidsdokument for den såkalte «Generasjon X» på 90-tallet. Dessverre vokser ikke filmen seg ordentlig ut til å bli noe mer, for selv om det tidvis er interessant å følge suburbia-ungdommenes desillusjonerte fremtidsutsikter og konflikter, ender filmen opp med å bli en blassere utgave av Dazed and Confused.
Til sammen er de tre filmene Slacker, Dazed and Confused og SubUrbia likevel svært interessante. De danner begynnelsen på Linklaters stadige utforskning av tid på film, som nå altså har nådd et nytt høydepunkt med kinoaktuelle Boyhood.
Til tross for at prosjektet er ambisiøst hviler det noe «linklatersk» uanstrengt over filmen; han har fortsatt en forkjærlighet for det banale og enkle, det hverdagslige, av og til det sentimentale. Slik som i særlig Dazed and Confused opphøyes øyeblikket til noe som i seg selv er i besittelse av skjønnhet. Ikke bare de store brytningsøyeblikkene, men også «ingenting-øyeblikkene», som en biltur eller en et måltid frokostblanding. Det er livet, alt sammen, og dermed viktig nok til å bli del av en film.
*