Narsissisme og fortellerglede under Kortfilmfestivalen i Grimstad 2018

Kortfilmfestivalen 2018: Både personlige innfallsvinkler og seriøs tematikk fikk plass under årets kortfilmfestival i Grimstad, som etterlot et positivt avtrykk.

Etter flere skjær utenfor sørlandskysten fikk undertegnede endelig gjort sin Grimstad-debut i år. Det var et trivelig, første møte med Kortfilmfestivalen; fine dager preget av avslappet festivalstemning, med kulturhuset og Hestetorget utenfor som samlingspunkt.

Festivalens moderate størrelse gjør det enkelt å komme i kontakt med alle de forskjellige andre besøkende. Det er ikke minst positivt for filmskaperne, som gjerne er uetablerte og åpne for andres verk og ideer. Med tanke på lovende filmarbeidere og «norsk films fremtid» genererte årets norske fiksjonskortfilmprogram mye optimisme. Jeg har jevnlig hørt utspill om varierende kvalitet i NK-programmet, men de færreste av årets bidrag holdt et skammelig dårlig nivå. Tvert imot var det mye teknisk godt gjennomført film, og ikke av den «flinke» og hule sorten man stadig kritiserer norsk film for å tilhøre. Det var mye fortellerglede å spore, og en god miks av morsom kuriosa og seriøse historier med noe på hjertet.

«Den grønne dalen» (Ellen Ugelstad, 2018)

En litt overraskende tendens var at flere fiksjonsfortellinger tok utgangspunkt i et innskrenket og noe navlebeskuende perspektiv. Kortfilmformatet innbyr til begrensning og personlige innfallsvinkler, men i en tid der vi er mer bevisste på tilskuerposisjoner enn før, var det bemerkelsesverdig mange filmer om/av privilegerte nordmenn som føler noe eller ønsker å belyse «de andre».

Ellen Ugelstad vant hovedprisen Gullstolen for Den grønne dalen, som av juryen ble berømmet for blant annet å «provosere fram komplekse spørsmål om privilegier og mellommenneskelighet». Hybridfortellingen er nysgjerrig og gjennomarbeidet, men ender den likevel opp med å ikke se lenger enn Torshovdalen der den utspiller seg, være fornøyd med seg selv – og forsvinne? Reaksjonene på filmen blant festivalpublikummet varierte, og Den grønne dalen var en av få filmer som umiddelbart appellerte til gjensyn.

I grublingen rundt hva et «privilegert blikk» egentlig innebærer, var det befriende med en film som A Place We Call Reality. Her leter en selvsentrert Kristoffer Borgli etter eksistensiell mening og sterk, emosjonell opplevelse i Los Angeles. Han hyrer Frank Yang – en reell Youtube-coach som arbeider for «transformation of consciousness» og oppnåelse av «mental and physical aesthetics through mediums that includes fitness, art, films, philosophy, psychology and music». I likhet med Borglis tidligere filmer, deriblant spillefilmdebuten DRIB, røres virkelighet og fiksjon her sammen med regissørens kunstneriske virke. Uttrykket i A Place We Call Reality slekter kledelig nok på videoblogg og reklameestetikk. Det femten minutter lange memoaret er sårt og underlig morsomt, med elementer av slapstick og absurd narsissisme.

De av oss som var oppriktig begeistret for Kvinner i for store herreskjorter kunne se frem til ny kortfilm fra Yngvild Sve Flikke. Eple handler om tidens løp og hva som egentlig betyr noe bak litteraturforelesningene på universitetet, men overskygges kanskje litt av fortellingens selvbevisste metagrep. Det blasse, digitale fotoet fra Herreskjorter er tonet en tanke ned til fordel for mer gjennomborende visualitet i Eple, men jeg savnet mer av den banale, naivistiske humoren fra spillefilmen. Manusforfatter Gunnhild Øyehaug er med på laget også denne gang, og fikk prisen Timeglasset – utdelt av Norsk dramatikerforbund – for den ferske kortfilmen.

«Eple» (Yngvild Sve Flikke, 2018)

Det var ikke bare selvransakende film i programmet. Flere fortellinger tok for seg innvandring og utenforskap. Velkommen til oss handler for eksempel om møtet mellom Jehovas vitner og et flyktningpar fra Iran, regissert av Armita Keyani. Ikke en stor film, mer en sketsj fra kjøkkenbordet, men vittig og godt spilt av samtlige fire skuespillere. Trond Kvig Andreassens dokumentarfilm Naboer, som ble vist i Kort Dokumentar-programmet, var på sin side en rørende skildring av en kvinne som levde sitt liv i isolasjon. Hun forsvant inn i døden uten andre etterlatte enn perifere naboer, butikkmedarbeidere og tannleger, litt som i Kristopher Schaus bok På vegne av venner. Kanskje litt trenert med sine 38 minutter, men utvilsomt skjellsettende om utenforskap.

No Man is An Island av Ali Parandian har fått oppmerksomhet lenge før presentasjonen i Grimstad forrige uke, ettersom den har blitt vist flere steder i landet det siste året og vunnet pris for Beste norske kortfilm under BIFF i 2017. Sammen med Truls Krane Mebys fokuserte Mobil var No Man is An Island den sterkeste og mest autentiske filmen med et perspektiv knyttet til migrasjon.

Det var flere oppvekstskildringer i det norske kortfilmprogrammet, som mer spesifikt handlet om å fange en tilstand, mer enn å kretse rundt et bestemt tema. I denne kategorien var Hvalagapet den sterkeste kandidaten – nydelig skutt i 4:3-format og skumringslys av Leander Håvik. Hovedpersonen Rikke spilles av Sina Håland, som skinner som en frempå tolvåring i møte med sin egen forelskelse på Vestlandet. Hvalagapet vant Terje Vigen-prisen i Grimstad.

I musikkvideoprogrammet var Eivind Landsvik fortjent representert med hele fire kortfilmer, og dro i land prisen for Beste musikkvideo med sin utsøkte regi på Daniel Kvammen og Lars Vaulars Som om himmelen revna. I kontrast til Landsviks sofistikerte, rene uttrykk var hubbabubbaklubbs VHS-skutte Tomme lommer en gøyal og pastisjdynket motkandidat.

Oppsummert befestet Kortfilmfestivalen sitt rykte som en viktig møteplass for unge filmskapere. Med et norsk kortfilm- og musikkvideoprogram som kastet ulike og interessante blikk på samtiden, gjerne med en distinkt estetikk, var det mye å glede seg over i løpet av Grimstad-dagene.