CPH:DOX 2020: Lenge så det ut til at CPH:DOX ville bli gjennomført som planlagt, men natt til torsdag 12. mars kom den triste meldingen: årets utgave av den danske dokumentarfilmfestivalen var avlyst – vel og merke den stedsspesifikke og fysiske varianten.
CPH:DOX har vokst seg til å bli en av Europas største festivaler for dokumentarfilm, og har gang på gang vist seg som en oppfinnsom, smart og uredd aktør. Det satses på kreative og publikumsrettede ideer, som på en naturlig måte løfter frem filmene i programmet. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at festivalen i løpet av noen få dager var klare med en online-versjon, der publikum kunne oppleve dokumentarfilm og live-debatter hjemmefra, i en utvidet festivalperiode.
Under tidligere årganger har brorparten av festivalfilmene blitt tilgjengelige i en database på nett, for akkrediterte fra dansk og internasjonal filmbransje – en erfaring som muligens har gjort det enklere å legge til rette for årets digitale publikumsfestival. For de akkrediterte var det selvfølgelig kjedelig å ikke være fysisk til stede i København, å ikke kunne oppleve filmene i gode saler, og å gå glipp av publikums reaksjoner. Men som digitalt tilbud for markedet var festivalen mer eller mindre lik som i fjor, bare utvidet med flere bransjeaktiviteter.
Programmet var fortsatt fordelt i ulike seksjoner og konkurranser, og vinnerne i de seks konkurranseprogrammene ble kåret i en prisutdeling på nett. Fra Norge var Mariken Halles Vi er her nå nominert i kategorien NORDIC:DOX, mens Håvard Fossums Meet the Censors var representert i konkurranseprogrammet F:ACT AWARD. Erlend E. Mos danske prosjekt Rejsen til Utopia var nominert til avisen Politikens DANISH:DOX AWARD, og i NEXT:WAVE-konkurransen var den dansk-norske samproduksjonen A New Beginning innlemmet. Det ble imidlertid ingen «norsk pris» under årets festival.
Etter nå å ha vært på «digital festival» og benket meg for en god porsjon av årets DOX-filmer, vil jeg løfte frem tre av høydepunktene som ennå ikke har blitt vist på norske kinoer, cinematek eller filmfestivaler.
*
Songs of Repression (Marianne Hougen-Moraga, Estephan Wagner; 2020)
Vinneren av hovedprisen DOX:AWARD gikk til danske Songs of Repression, som også tok med seg avisen Politikens pris. Filmen er regissert av Estephan Wagner og Marianne Hougen-Moraga, som begge har en forbindelse til det Pinochet-styrte Chile, som danner bakteppet for dokumentaren. Wagner vokste opp i Chile under diktaturet, mens Hougen-Moraga var i eksil sammen med moren sin i Danmark.
I Songs of Repression besøker de to filmskaperne den tyske kolonien Colonia Dignidad («Verdighetens koloni») i Chile. Området og den sekteriske organisasjonen som holdt til der har blitt beskrevet flere steder, også i norske aviser, og dannet utgangspunkt for filmen Colonia (2015) med Emma Watson i hovedrollen. I den nye dokumentaren får vi unike møter med gjenværende beboere, i kolonien som i 1991 endret navn til Villa Baviera. De første bosetterne ankom i 1961, sammen med Paul Schäfer, tidligere medlem av Hitlerjugend og sanitetskorporal i den tyske hæren under 2. verdenskrig, som fungerte som grunnlegger og leder.
Her, i idylliske omgivelser ved foten av Andesfjellene, ble det i årevis begått systematiske overgrep av voldelig og seksuell karakter, basert på kristen fundamentalisme og skremselspropaganda. Det skaper en uhyggelig effekt i filmen at Schäfer – hjernen bak all ondskapen – ikke en gang er representert gjennom et fotografi. Han ble arrestert så sent som i 2006 og døde i 2010, og ideene han igangsatte er ufravikelig støpt i ofrene som har valgt å bli værende i kolonien. Hele deres barndom og minnene fra den er festet til Villa Baviera, der de bor med andre ofre og etterkommere av sektens maktutøvere. Å reise fra stedet oppleves som umulig. Vi møter én person som har valgt å forlate kolonien – han mener han stod på bar bakke og at det har vært vanskelig.
Flere av de utvalgte intervjuobjektene snakker om det de har opplevd i en blanding av forsoning og fornektelse, blant annet gjennom å trekke frem de vakre naturomgivelsene og at de lærte forskjellen mellom godt og ondt (gjennom sektens ideologi eller i etterkant av misbruket?). Da det som pågikk i kolonien kom frem i offentligheten fikk alle medlemmene beskjed om å samles, i en slags protokollført felles tilgivelse og beklagelse.
Inntrykket man sitter igjen med er at personene i høyere posisjoner og etterkommerne av disse fraskrev seg ansvar, og delvis skjøv det over på ofrene. Mange av de rundt 120 beboerne i Villa Baviera har siden levd etter prinsippet forgive and forget. Innimellom er det utydelig hvem som er ofre og hvem som er overgripere – noen er åpenbart begge deler.
Songs of Repression er fortalt i cinéma vérité-stil, kanskje i overkant nøkternt fotografert, der vi sjelden ser filmskaperne skyte inn spørsmål. Det er likevel tydelig at de har opparbeidet seg viktig tillit i løpet av de drøye tre årene filmen har vært i produksjon, og at de gjennom forsiktig tilnærming har lykkes i å plassere vitnene foran kamera. Selve ansiktene er det som forteller oss mest om fortiden – inngående detaljer uteblir. Men underlige, psykologiske ettervirkninger kommer til syne, i et miljø som til dels fortsatt er bygget på tysk nasjonalromantikk. Vissheten om den brutale fortiden og illusjonen om et fredelig paradis går hånd i hånd for innbyggerne i Villa Baviera.
*
Mon amour (David Teboul, 2020)
David Tebouls Mon amour er en elegisk meditasjon over de store spørsmål: død, kjærlighet og minner. I sorg over kjæresten Frédérics bortgang, sannsynligvis forårsaket av en overdose, reiser Teboul til Sibir for å komme seg vekk og klarne tankene. I utgangspunktet virker forbindelsen merkelig, enten unaturlig konstruert eller i overkant spontan. Hva har landsbybeboerne og fjellandskapet i Sibir med franskmannen Tebouls personlige sorg å gjøre? Det viser seg at muligheten for forsoning kanskje ligger nettopp her, i det uventede reisemålet, så ekstremt både topografisk og historisk, som innbyr til pusterom og bekjennelser – ikke bare for Teboul.
Beboernes betraktninger gjør at filmskaperens voice-over (vi ser Teboul kun i noen fotografier) og ego nær sagt oppløses i deres fortellinger om lidelse, forelskelse, drap og svik. Hvordan har Teboul fått dem til å åpne seg på denne måten? Hvis man skal stole på den engelske oversettelsen av det som blir sagt, snakker intervjuobjektene med en språklig klarhet som minner om litterære 1800-tallsklassikere.
Den nesten tre timer lange dokumentaren er nydelig fotografert og klipt sammen, av landskap og mennesker i Sibir, iscenesettelser av minner, arkivklipp og -fotografier. Nærbildene av intervjuobjektenes ansikter er fylt med andektig skjønnhet. Det er tydelig helt fra begynnelsen av at Teboul har et bevisst forhold til filmmediets materialitet og formater; gamle opptak og nye bilder presenteres i Academy Ratio, ofte med en utsøkt fargepalett der vegger, klær og naturens kjølige blåhet virkelig får puste gjennom kameralinsen. Musikken, av blant andre Arvo Pärt og Glenn Gould, går i varsom dialog med bildene.
Et gammelt, inngrodd ektepar forteller om hvorfor de fortsatt holder sammen. En gutt har vært på rømmen fra sin alkoholiserte mor. En annen meddeler erkjenner, noe motvillig, hvordan han havnet i en situasjon som tvang ham til å drepe. Det er lukkede gardiner i alle rom der enkeltmennesket forteller – enten det er iscenesatt eller ikke, bidrar det til følelsen av å være vitne til noe privat. Innimellom beveger filmen seg mot en mer sosiologisk og historisk beretning om Sibir, der det kunne vært naturlig med mer fakta om innbyggere og sted. Men Teboul holder fokuset på de enkeltes historier, som alle henger sammen med kjærlighetens kompliserte kraft.
I en sekvens går han noe overraskende bort fra den rene intervjuformen og iscenesetter et objekt som kler seg naken. Det er dokumentarens mest gripende, utleverende og filmatiske øyeblikk, der vedkommende ser ut til å ha beveget regissøren på et ekstra personlig plan.
Mon amour er ikke akkurat en søtladen film om «et spennende møte mellom mennesker fra ulike kulturer». Tebouls sorg er tung og inderlig, og når han snakker med menneskene i Sibir oppleves det som at det virkelig er deres fortelling som er av betydning. Han føler skyld og uro over kjærestens død, og vil sette sine egne plager i perspektiv – det er aldri et mål å skape tydelige lenker mellom intervjuobjektene og hans egen sorg. Filmen veksler mellom å være et personlig essay om smerte og kjærlighet, og fokuserte samtaler med den sibirske befolkningen. Deres bakgrunn og navn, nøyaktig hvor de bor og hvordan Teboul har funnet frem til dem er underordnet det de har å fortelle.
I filmens avsluttende del møter vi en gammel, nesten blind kvinne som fortsatt er fylt med kjærlighet overfor sin mann. Det resulterer i et vakkert og oppløftende øyeblikk som setter strek for en markant dokumentar.
*
Andrey Tarkovsky: A Cinema Prayer (Andrey A. Tarkovsky, 2019)
Denne nye dokumentaren om Andrej Tarkovskij ble første gang vist i klassikerprogrammet under fjorårets filmfestival i Venezia. Den er regissert av Tarkovskijs sønn, som har tatt utgangspunkt i timevis med lydmateriale der faren forteller om sitt eget arbeid. Noe av tankegodset er velkjent, for eksempel Tarkovskijs ideer om filmmediets behandling av tid og hans interesse for minner. For alle som er opptatt av den russiske mesteren er det gjennomgående fascinerende å høre ham prate.
I løpet av filmen er Tarkovskij blant annet innom forholdet til sin mor og far, det sterke båndet mellom kultur og religion, og hvordan kunst kan komme til uttrykk som en «bønn» for den som skaper.
I disse koronatider er det interessant å høre Tarkovskij utbrodere sine tanker om hvordan mennesket, og da i særdeleshet kunstnere, har et iboende behov for å arbeide og tjene. Han kunne neppe forutsett kakofonien av internett-overførte konserter og scenekunst, som kanskje handler vel så mye om den enkeltes formidlingstrang enn noe annet. Veien tilbake til de anonyme, religiøse ikonmalerne han refererer til er lang. Likevel er det noe både tidløst og moderne i perspektivet hans, for de fleste av oss trenger vel en bekreftelse på at vi har en samfunnsmessig funksjon?
Andrey Tarkovsky: A Cinema Prayer er strukturert gjennom kapitler, der hver av Tarkovskijs filmer gir inngang til et bestemt tema. Foruten rikelig med klipp fra filmene inneholder dokumentaren behind the scenes-materiale, tegninger og skisser, og fotografier tatt av Tarkovskij selv. Helt fra Andrej Rubljov (1966) og frem til Nostalghia (1983) var motviljen og misnøyen fra sovjetiske autoriteter stor, og regissørens problemer knyttet til dette strekker seg dermed også gjennom store deler av dokumentaren. Nostalghia ble skutt i Italia, og Tarkovskij vendte aldri tilbake fra sitt selvpålagte eksil; savnet etter Russland var stort, men han var ikke ønsket. Over hele verden ble filmene hans hyllet og premiert – bare ikke i hjemlandet, som spilte en så enorm rolle i hans kunstnerskap.
Tarkovskij hadde mange innvendinger mot sitt eget, kunstneriske prosjekt. Til tross for at kvinner og barn utgjør sentrale, sjelfulle rollefigurer i alle verkene hans, mente han for eksempel at han ikke maktet å uttrykke alt han ønsket om dem. Fra et publikumsperspektiv er det nesten uunngåelig at Tarkovskijs filmer tidvis oppleves i overkant høytidelige. Forholdet til egen kunst var svært alvorlig, og det er en smule utmattende å høre ham messe gjennom deler av A Cinema Prayer.
Når det er sagt er det ingen filmskaper som har utnyttet, ja, nærmest passert filmmediets muligheter, slik som Tarkovskij. Stalker (1979) var filmen han selv opplevde som mest fullendt, men hele kunstnerskapet står igjen som en filmhistorisk bragd, nå også belyst i den nye dokumentaren.
*