Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. William Friedkins Eksorsisten (1973) vises fra og med torsdag 31. august – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
William Friedkin er død, 87 år gammel. Den usedvanlig innflytelsesrike, amerikanske filmskaperen gikk bort i Los Angeles mandag 7. august.
Om tre uker, den 29. august, ville Friedkin ha fylt 88 år – en fødselsdag som i år faller på datoen før filmfestivalen i Venezia åpner, der hans nye film The Caine Mutiny Court-Martial har premiere. Nå vil premiereforestillingen foregå uten Friedkin til stede, og dødsfallet vil utvilsomt sette sitt emosjonelle preg på visningene under festivalen. Samtidig kan vi glede oss over at Friedkin var aktiv til det siste, og 88 år er en respektabel alder for en arbeidende filmregissør (selv om både Roman Polanski og Woody Allen mirakuløst og gledelig nok også er å finne i årets Venezia-program).
Friedkin var heller ikke fremmed for å uttale seg om amerikansk films utvikling på sine eldre dager, for eksempel i dette Deadline-intervjuet og i en dobbeltepisode av Bret Easton Ellis‘ podkast fra i fjor.
Det var 70- og 80-tallet som var Friedkins store periode, med paraderekken The French Connection, The Exorcist, Sorcerer, Cruising og To Live and Die in L.A. En fellesnevner for disse filmene – selv i en overnaturlig grøsser som The Exorcist – er en rå og ufiltrert form for realisme som på sikt sikret dem en unik tidløshet.

Friedkin vektla en slags «observerende dokumentasjon» i sine fiksjonsfilmer; enten det var snakk om røft politiarbeid i The French Connection, uutholdelig overlevelseskamp i jungelen i Sorcerer, eller skildringer av S&M-homsemiljøet i New York mot slutten av 70-tallet i Cruising.
Da Cruising hadde premiere i 1980 fikk filmen kritikk for å være homofob, endimensjonal og å oppfordre til vold. I dag er den av mange regnet som en kultklassiker som kanskje til og med var forut for sin tid, en status som bunner ut i den samme kompromissløsheten som Friedkin måtte tåle motbør for (og det til tross for at han ble tvunget til å klippe filmen kraftig ned).
Cruising er et eksempel på at definerende filmkunst oppstår via regissører med hjerte, viljestyrke og integritet – karaktertrekk som dessverre er mangelvare i en filmindustri som blir mer og mer markedsstyrt, folkestyrt og utvannet.

Når det er sagt, så er mye av årsaken til The Exorcists innflytelse og popularitet nettopp en snedig markeds- og distribusjonsstrategi, der rykter rundt filmen og dens innspilling, religiøs angst og publikums sjokkreaksjoner ble melket. Denne appellen ble vekket til live igjen under klassikerens relansering på kino i 2000 – imponerende for en da nesten 30 år gammel film.
The Exorcist markerte også et paradigmeskifte for skrekkfilmsjangeren på grunn av sin estetikk. Den tidligere nevnte realismen Friedkin ble kjent for med The French Connection gjennomsyret fortellingen, og bidro – i tillegg til den uironiske behandlingen av teologi og de banebrytende spesialeffektene – til å gjøre den intenst ubehagelig. «The movie is more horrifying because it does not seem to want to be», som Roger Ebert skrev i sin anmeldelse i forbindelse med relanseringen.
The Exorcist ble den første, rene skrekkfilmen som fikk Oscar-nominasjon for beste film – én av i alt ti nominasjoner (den vant for beste adapterte manus og lyddesign). To år tidligere hadde Friedkin vunnet regiprisen for The French Connection, som også tok med seg fire andre utmerkelser, deriblant for beste film.